På flyttefot og viktig melding

Ja nå flytter jeg og dette blir, hvis alt går som det skal, siste innlegget på denne bloggen.

Bare for å si det med en gang. Det er ikke jeg personlig som skal flytte, men bloggen. Ha jobbet en stund med å utvikle en ny blogg på eget domene. Mye jobb og mye morro for en som i utgangspunktet ikke kan stort om data, krig og fred, å sånn.

Men prossesen har vært lærerik og har medført blandt annet: Lange netter foran Pc, store doser hodepine, nye banneord, tårevåte øyne, en frustrert familie, mye ny kunnskap og en ny blogg.

Metallsøkerposten

Metallsøkerposten er ment som en fortsettelse av denne bloggen og alle gamle historier er flyttet over ditt, men utformet i en annen stil. Har også planer om litt andre ting der etter hvert. Fortsatt står det igjen litt utvikling og justeringer før alt virker som jeg vil. Men den er nå i skrivende stund oppe og går. Du finner den på http://www.metallsokerposten.no/

Skattejegerens tankespinn vil bli som den er inntill videre.

Så vil jeg til slutt passe på og takke alle dere der ut som har fulgt skattejegerens verden og håper at vi treffes igjen på Metallsøkerposten

Tusen takk til dere alle

Oppdatering, ny blogg og skrivesperre

Hei alle.

Blir alt for lenge mellom hver gang jeg skriver nå. Er klar over det, og ber så mye om unskyldning. Har noen dårlige grunner for det.

For det første har det ikke blitt så mange søkerturer i det siste som jeg hadde håpet. Hverdagen har blitt fylt med andre ting. Både arbeidsmessig og privat. Noen turer har det dog blitt. Senest i går faktisk. Ikke de store funnene. Mye mynt, men lite annet. Det vil si, for et par uker siden fant jeg en soppsanker. Var ivrig opptatt med søking på en gammel strand, da jeg så en kar som kom brakende ut av buskene. Han fikk øye på meg og kom rasene bortover gressletta. Kjente jeg ble litt skeptisk da jeg så den store kniven hans, men slappet av da jeg så soppkurven.

Og det var ikke noe grunn til panik. Han hadde bare ganske enkelt gått seg bort. Lurte på hvor han var og hvor bilen hans kunne være. Det første spørsmålet kunne jeg svare han på, men det andre krevde litt mere innsats. Puttet han og sopputstyret inn i bilen min og kjørte litt rundt. Og etter en del små og større veier dukket bilen opp. For å si det sånn, han hadde gått langt.

Har også besøkt stedet med det gamle pensjonatet. Fortsatt helt gjenngrodd, men fant da en gammel emaljebrosje.

For det andre. Dette er mitt innlegg nummer etthundreog seksten på bloggen. Kjenner at det begynner å bli vanskelig å finne nye ting å skrive om. Jeg mener. hvor interesant kan det bli å lese om at jeg graver opp kronestykker. Skrivesperra sitter godt nå. Mener ikke at jeg skal slutte å skrive om det, mener bare at jeg får skrive om de turene som kan være av interesse for deg som leser bloggen også. Ser jo på mail og tilbakemeldinger at det finnes mennesker der ute som liker historiene mine. Og ikke minst, jeg liker å skrive.

Så, hva gjør jeg? Jo. Jeg har blåst liv i en ny blogg. Kaller den Skattejegerens tankespinn og du finner linken ut til venstre. Her har jeg tenkt å skrive litt om ting som ikke har så mye å gjøre med metallsøking (de historiene kommer fortsatt her). Har tenkt å skrive litt om tanker jeg har og betraktninger jeg gjør. I en salig blanding. Skrive det jeg føler for. Litt for enhver smak. Særlig min. Der og da. Skrev det første innlegget der i dag. Gi gjerne tilbakemeldinger og kommentarer.

Vel som sagt. Skattejakthistoriene vil fortsatt komme her, og andre historier og infall kommer der.

Men nå om dagen tar bøndene kornet og jeg har noen avtaler på noen fine jorder. Så bare regnet roer seg litt nå, så dukker det nok opp nye søkerhistorier.

Så var den sommerferien over

Sommerferien 2009 har nå gått over i minnenes rekker. For meg i hvert fall. Greit med alt som er unnagjort. Var meg en tur nede i Hellas og koste meg med det. Etter jeg kom hjem har jeg ikke kost meg fullt så mye med regnværet. Fått unna en del andre ting som kona har ment er viktigere enn metallsøking . Ser nok at vi har en interessekonflikt med tanke på hva som er viktig her i verden, men siden været var som det var, har det vært greit å få unna en del av hennes prioriteringer. Har også en ny metallsøkerturbil under klargjøring, så jeg har fått litt tid til mine saker også. Viktig det.

Dette har jo gått ut over søkertiden dessverre, men døgnet har jo bare 24 timer for en stakkars skattejeger også. Det burde kansje noen få gjort noe med. Samtidig som de gjør noe med det norske sommerværet. Da kan de jo fikse to umuligheter på en gang, mener jeg.

Tidlig lørdags morgen derimot, på vei til en nødvendighet, så jeg noe som jeg ikke hadde sett på en stund. Hadde akkurat katet øynene en rask titt ut av vinduet, da jeg oppdaget den. Oppe på himmelen var den, stor og gul var den, og god stemning lagde den også. Sola gitt.

Ingen tid å miste. Formiddagen ble omprioritert der og da. Lappen med: "Er ute å gjør noe viktig. Snart tilbake", ble strategisk plassert på stuebordet. To skiver med pålegg jeg ikke husker hva var lenger, sklei ned på høykant. En overlykkelig søker ble sluppet ut av skapet sitt, og avgårde bar det.

Bestemte meg for en godt oversøkt strand i østerled. Pleier å være bra med badegjester der, men grunnet årets vær, hadde jeg vel ikke de store forhåpningene denne morgenen. Spilte ingen rolle. I samme øyeblikk som bilen rullet ut av gården og The Higwaymen dro i gang de første strofene av "Desperados waiting for a train", var søkerstemmningen inne for fullt. Hva hadde jeg egentlig kastet bort den siste tiden på?

Solstrålene blinket i sølepyttene fra gårsdagens regnvær og kornaksene nikket forsiktig til meg, der vi skar gjennom den norske naturen. Så utrolig vakkert dette landet er når det smiler til deg en solfylt morgenstund i august. Tankene gikk til årets Hellastur. Klart det er deilig med sydenstrender, solfylte og varme dager, god mat og nok Raki. Elsker det, men vakrere enn Norge på dager som dette. No way.

Vet ikke helt hvem som var mest ivrig, søkeren eller meg, men vel fremme ved dagens mål løp vi nesten om kapp ned til grassletta. Joggesko var ikke noe lurt valg, slo jeg fast mens jeg kjente vannet sildret inn i det gjennomvåte, ikke helt nyklippte gresset.

Med spaden i den ene hånda, nyjustert metallsøker i den andre og noe som kjentes ut som Titanic på beina, var dagens søk i gang.

Hadde nok ikke vært overbefolket her i sommer. Noe som en av de lokale morgenfriske hytteeierne bekreftet, samtidig som han allikevel var nede for å ønske meg velkommen tilbake. Det første signalet kom dog fort. I og med at det var en en tiøre var det nok ikke noe som var lagt igjen i år. Neste signal avslørte et kronestykke fra forrige kongegenerasjon. Litt mer mynt ble det også, før det var tid for en liten pause.

Satte meg nede ved vannkanten og bare nøt morgenstemmningen og resten av statoilkaffen min. Satt helt stille og bare kjente freden, og gleden over å være ute igjen, fylle meg i en nydelig blanding. Var faktisk litt glad for at jeg ikke hadde vært ute på en stund. Ting og stemninger blir lett vaner og selvfølgeligheter. Men denne morgenen fikk jeg virkelig fyllt meg med stemning igjen. Regner med at det sikkert er mange andre hobbier som gir de samme følelsene. Tenker på hobbier som fotografering, fiske, jakt og andre naturrelaterte hobbier. Men for meg er det dette det dreier seg om. Billig hobby som gir så utrolig mye tilbake.

Vel, på tide å komme igang med søkinga igjen. Prøvde meg litt lengre bort nå. En del søppel, men også litt mynt. Ingen spennende funn denne lørdagen. Fikk nøye meg med en neve mynt. Gjør ikke så mye. En del av greia det også. Spenningen om hva du kommer til å finne. Og det var bare så godt å jakte igjen.

Avsluttet dagens terapitur og satte kursen hjemover igjen, for å jobbe litt mer på søkerbilen. Et lite tips i så måte. Ikke laker noe som helst i nærheten av et bjørketre.

Litt nytt fra søkerfronten og pensjonatet

For en sommerferiestart. Dagene flyr jo fortere enn noe de klarer å sende opp fra et samlet norsk flyvåpen. Møter og jobb har avløst hverandre i en ujevn strøm.

Tid til en ukes ferie har det dog blitt. Lastet bilen full med famile, fiskeutstyr og laptop, og trillet opp Hallingdalen. Pent vær og lite fisk ga utelling i form av en helt ok ferieuke. Yngstemann trakk sin første ørret så da er jo mye gjort. Selv fordelte jeg tiden mellom naturopplevelser, solbrenthet og kontorarbeid. Det siste etter barnas leggetid. Bærbar PC er lurt.

Lite søkervirksomhet har det desverre blitt i det siste. Ikke for det, noen turer har det blitt. Ingen store funn. Mest mynt, men greit nok.

Siste tur ut med søkeren var på onsdag. Satt med trynet fullt av kontorarbeid da Ronny ringte. Ut å lete mer etter pensjonatet kansje? Klart det. Renset trynet for papirer og satte kursen dit hvor Ronny og Marianne allerede var godt i gang. Tok ikke lang tid før jeg var det samme.

Plukket mynt gjorde vi alle, mens vi jobbet oss i rettning der vi nå er ganske enige om at pensjonatet må ha liggi. Rart det ikke er flere spor, men ryktene sier at det har gått et jordras der for mange år siden. Det kan jo gi en forklaring om hvorfor vi ikke finner grunnmurer og andre spor. En annen forklaring kan jo selvførgelig være den gamle spøkelseshistorien fra stedet.

Ett par fine funn fra Ronnys side gjør at vi alikevel er ganske sikre på at vi nå har lokalisert det. På vår plukke mynt ferd havnet vi til slutt oppe ved et gjenngrodd buskas og skogsområde. Vi var nå ganske så sikre på at inni der et sted måtte det ha liggi. Men vi måtte ha bevis. I og med at jeg fortsatt hadde mauerbitt og myggestikk friskt i minne, og det faktum at ikke er jeg spesielt glad i tornekratt og huggorm heller, så var det bare en ting å gjøre. Vi sendte Ronny inn.

Det var en klok beslutning. Ronny kom ut av buskene med et smil utover hele ansiktet sitt. Og ikke bare det. I den hånden han ikke hadde søkeren, hadde han en nydelig gammel sølvskje. Gammel og flott. Dette begynte å lukte pølsemeny (som er noe av det beste jeg vet).

Like etterpå gjorde han et nytt funn som gjorde oss ganske sikre. En gammel tinnsoldat i veldig fin stand. Dette var morsomt.

Vi avsluttet dagen der. Ser at vi ikke kommer noe særlig lenger før høsten kommer å fjerner vegetasjonen. Men da kommer vi tilbake for litt seriøs åstedsgransking.

For dere som nå tror jeg skal legge ut flere bilder fra stedet, bare glem det. Dette forblir vår hemlighet til vi er ferdig der.

Og nå har jeg noen andre planer. Vet om en strand langt, langt borte. Et sted hvor det er mye varmere enn her. Og i morgen setter jeg kursen dit.

Ikke alle du møter er like hyggelige...

....men de fleste er det. Nok en fin side ved denne hobbien. Du treffer nemlig så mange hyggelige mennesker når du er ute med metallsøkeren. Mange kommer bort og lurer på hva du egentlig driver med. Du tegner å forklarer, og til gjenngjeld får du mange nyttige tips om nye og spennende steder å søke på. Spesielt eldre mennesker sitter på mange spennende tips . Selv om det kan bli litt i overkant sosialt noen ganger, så er tipsene verdifulle for en håpefull skattejeger full av ambisjoner.

Ronny, Marianne og meg selv har et sted vi startet å søke på i fjor. Egentlig bare en gammel badestrand, men vi har lenge hatt tanker om at det må ha skjedd noe mer her. Noen gamle eiketrær og rosebusker vitner om dette. Gamle spiker og andre bygningsartikler har styrket mistanken . Men hva har det vært her? Noen fine funn av gammel årgang har det også blitt i området. Flere gamle fingerbøl har Marianne vært helt rå på å finne her. Vi har alle funnet gamle uniformsknapper og gamle smykker har det også blitt. I tillegg har det blitt mye nyere smykker og mynt, men det er også funn vi kan leve med.

Mistanken har vel gått på at det det har ligget en gammel husmannsplass her en gang i tiden. Men da Ronny fant en russisk mynt fra midten av 1800 tallet her i fjor, begynte vi også å ane at det må ha skjedd enda mer i dette området. Jeg mener, russerne dro vel ikke helt hit bare for å bade på attenhundretallet. Vet om flere vann i Finnland, som hadde vært et naturligere valg, hvis de på død og liv måtte utenlands for å bade.

Så var det her en dag mine to venner gikk og søkte, at en eldre turgåer fattet interesse for hva de holdt på med. Han ruslet bort til Marianne og fikk forklaringen. Han kunne da medele at han var fra området og han hadde hørt, da han var barn, at det hadde ligget et pensjonat her en gang for lenge, lenge siden. Skulle være bygd på midten av attenhundretallet. Hadde ligget en husmannsplass her før det. Flere andre turgåere og hundeluftere har også bekreftet dette for oss, når de har stoppet for å få tilfredstilt nysgjerrigheten sin.

Topp deal, spør du meg. Og særlig når vi har med Marianne. For eldre mennesker blir Marianne et klart førstevalg å forstyrre. Ingen problem med å forstå det. Hadde gjort samme valget selv om alternativet hadde vært to halvgamle (dog i sin beste alder) gubber med radiofjesutseende. Og Marianne har fått sanket masse informasjon om plassen. Det eneste triste er at ingen har kunnet påvise akkurat hvor pensjonatet, eller husmannsplassen før det, har stått. Mye tid på internett har bekreftet historien, men heller ikke plasseringen nøyaktig. Men vi føler at vi begynner å sirkle oss inn veldig. Utrolig hvor mye info man kan finne på nettet når man bruker natten til det i stedet for å sove. Til og med en gammel spøkelseshistorie fra området dukket opp sent i går kveld.

Så da gjøkuret gol halv åtte i dag tidlig orket jeg ikke å vente mer. Utsikter til oppholdsvær avgjorde saken. Sendte en melding bort til mine venner om at jeg var i farten. Rakk ikke å reise meg fra stolen en gang før Ronny ringte tilbake. De hadde ikke rukket å kle på seg fullt så mye enda, så vi avtalte å møtes på stedet.

Og det gjorde vi. Jeg møttes der så fort hjula kunne bære meg. Og ti minutter senere hadde vi møttes der alle tre. Jeg hadde knapt nok rukket å plukke opp et par gamle tiøringer før jeg så at det røyk fra søkerne til Marianne og Ronny også. Jeg og Ronny konsentrerte oss om å finne flere spor etter pensjonatet, mens Marianne trakk nærmere vannkanten for litt smykkejakt.

Mye busker og ugress der vi gutta prøvde oss. Er nok på sporet for det dukket opp litt tidlig Håkon den syvende mynt. En annen ting som dukket fram i buskaset var en hel kamikazeavdeling med mygg. Kombinasjonen lite hår og mye blodtørstig mygg reulterte i at bakhodet mitt, etter ganske kort tid, så ut som det hadde stått modell for lego. Får prøve igjen her når myggen er blitt litt mettere.

Trakk oss ut i åpent lende igjen og fortsatte med myntplukking. Fortsatt mye gamle ti og femøringer. Men så dukket de som ikke var så hyggelige å møte, opp.

Hadde akkurat fått et fint signal og var ivrig opptatt med å grave det, da jeg la merke til at bare et par meter bort hadde noen gravd et hull og ikke tettet det igjen skikkelig etterpå. Noe som irriterer meg veldig. Setter min ære i at plenen skal se ut minst like bra som når jeg kom, når jeg drar. Hadde det vært andre med søkere her og ikke gjort skikkelig oppryddningsjobb?

Gjorde meg ferdig der jeg dreivpå og beveget kroppen over dit. Lot søkerhodet sveive over rotet og fikk et fint mynt signal. Øverst i overflaten kom signalet fra. He he. Hadde de ikke klart å få med seg funnet en gang. Idiotene. Heiv meg ned på bakken og rotet begge hendene ned i løsjorda.

Om det var en mynt der eller ikke fant jeg aldri ut. Men litt andre ting fant jeg ut på et øyeblikk. Det første var at det var maur i tusenvis der. Det andre jeg fant ut var at de var av typen som biter.

Før jeg skjønte noe som helst hadde en del av dem forelsket seg i kroppen min og hev seg begjerlig over den. Kunne høre en stemme fra innsiden av buksebeinet mitt som ropte "etagilde". Så, Ronny og Marianne fulgte med interesse en metallsøker som fløy gjennom luften, mens en midelaldrende eier (dog i sin beste alder) utførte hip-hop utgaven av "the dance". Hadde nok trent på synkronbiting også disse maurene, for to av smådjevlene klarte å bite meg på hver sin innside av begge knær, nøyaktig samtidig. Og de bitta svei. Satte ikke noe pris på dette møte.

Til slutt var buksa tømt for maur, svien dempet seg litt og jeg kom igang med søkinga igjen. Ronny hadde for sikkerhets skyld trukket seg lenger ut på sletta og ned mot der Marianne holdt på, og jeg fulgte etter. Litt moderne mynt begynte å dukke opp og ble raskt tatt som gissler. Marianne hadde funnet et lite halssmykke og kunne stolt vise frem det. Ronny og jeg ville da også finne smykker og gjorde alt vi kunnne for å få det til.

Men det ville ikke i dag. Et par timer etter ga vi oss. Marianne hadde funnet deler av et perlekjede i tillegg til halssmykket, men ellers endte det med mynt på denne turen. Det vil si, jeg fant forresten en nål fra Norges skytterforbund.

Avsluttet dagens jakt med å prøve å få tatt et bilde av mauerne, uten at det var særlig vellykket. Både de og jeg var plent umulig å få til å stå stille.

Men snart skal vi nok finne pensjonatet.

Om å vinne en pølsemeny og filme litt

Klart jeg tok utfordringen fra min venn Gary om å delta i pølsemeny konkurransen da han ringte lørdags kveld. Denne gangen skulle jeg finne mer enn han, han skulle få betale en stor pølsemeny og samtidig ta imot mine hånlige bemerkninger. Var nok litt ovenpå etter dagens gullringfunn. Hent meg halv åtte i morgen tidlig og ta med lommeboka, var min tilbakemelding. Gary lovte det.

Gary er engelsk og ikke spesielt god på klokka. Ti over sju satt jeg på et helt nødvendig morgensted, mens min venn sto på utsiden og lurte på hvor jeg ble av. Gjorde meg ferdig med mitt, litt raskere enn først planlagt, og bar søkerutstyret ut i Garys bil.

Oslofjorden var dagens mål og da var det jo like greit å reise i den rettningen med en gang. Så det gjorde vi. Gary har laget ganske mange metallsøkerfilmer i sitt liv og har ofte med seg et lite videokamera når han beveger kroppen sin utedørs. Så også i går. Nydelig morgen, så planen vår var å ta opp litt film samtidig som vi alikevel var ute. Vet jo aldri når de kan komme til nytte i fremtidige filmer.

Etter en ubetydelig feilparkering fikk vi båret søkere og dertil tilhørende, ned til strandområdet. Det eneste som forstyrret morgenstillheten var et lite utvalg canadagjess og våre småkjeklende spydigheter om hvem som skulle finne mest i dag. Dette har vi god trening i. Aldri noe onskapsfullt, bare litt vennskapelig kverulering om det aller meste her i verden. Flott å ha et vennskap som fungerer sånn. Språkproblemer produserer også mye latter oss i mellom.

Noe som skapte mye latter og bemerkninger denne morgenen, var påsetting av tørrdrakt. En stund siden noen av oss hadde brukt dem og begge draktene hadde krympet ikke så helt lite. Særlig min. På Garys drakt var det største problemet at en av glidlåsene satt som spikret fast. Så masse latter og fortvilelse skapte dette, at canadagjessene valgte å sette kursen sydover allerede nå. Og det er jo litt tidlig. De hadde vel ikke rukket service etter turen nordover engang. Vi ønsket dem god tur og strevde videre med vårt.

Gary var først i sjøen. Kjente at det ikke føltes riktig og fulgte raskt etter. Ikke raskt nok desverre. Før jeg rakk å få drakta våt over lårnivå, meldte min venn at han hadde funnet et armkjede i sølv. Avsluttet raskt vassingen min og fikk startet søkeren. Var knapt nok ferdig med justering av søker og senket coilen mot sjøbunnen da det første sølvsignalet nådde ørene mine. Første passasjer i S/S Treasurehunters lasterom denne morgenen var en sølvring. Dette var lovende og stillingen var 1-1.

Men ikke så lenge. Gary og flåten hans la kursen mot babord, mens jeg og min flåte stakk mot styrbord. Babord var nok lurest. Mange greie funn der, som min venn sikret seg. Lite signaler i mine farevann, og de få som var, viste seg å være to mynter og litt metallskrot. Og det fikk jeg høre mye om i første pause.

Ny økt, og denne gangen gikk det litt bedere for meg. Stort sett ti og tjuekroninger riktignok, men uansett bedere enn korker og metallskrot. Gary fant ikke så mye på denne runden han heller. Og det var jo en trøst.

Kjente plutselig en iskald følelse rundt det ene hånleddet og underarmen. Veldig å kaldt vannet var akkurat der da tenkte jeg. Best å flytte armen, tenkte jeg videre og løftet armen til akkurat over skulderhøyde. Skjønte det akkurat et øyeblikk for sent. Armmansjetten på tørrdrakten hadde sprunget lekk og innsiden av armen opp til albuen var full av vann. Men bare til jeg løftet armen . Da slo tyngdekraften inn og tømte vannet ut av armen igjen. Bare synd det var i feil rettning. Rant i fin fart nedover mot armhulen før det fortsatte inn i resten av drakten. Tyngdekraften virker slik. Voldsomt ubehagelig opplevelse.

Prøvde å holde ut litt til, men ikke lenge. Valgte å sette kurs til havn for å skifte til vadebukser. Gary tok turen inn han også for å hjelpe meg ut av akvariumet mitt. Denne seansen var nesten like festlig som påkledningsseansen. Drakta satt som malt på, og vi hadde ikke med whitesprite. Men til slutt var jeg en fri mann igjen.

Sola hadde begynt å varme litt nå og en del mennesker begynte å samle seg på stranda. Kjente at jeg ikke orket å gå opp til bilen for å hente vadebuksene som jeg forøvrig også mistenker for å ha en liten lekasje. Var godt å bare sette seg ved et bord, i sola og tørke opp litt. Min venn hadde lyst til å prøve litt til før han ga seg, og vasset utover igjen. Han luktet nok mulighetene for en gratis driverdog meny nå. Jeg måtte bare innse at det stemte nok, selv om vi ikke hadde telt opp ennå.

Vi hadde gjennom morgenen hatt kameraet fremme med ujevne mellomrom. Når jeg alikevel satt der å tørket, tok jeg frem kameraet igjen og filmet Gary på søk i vannet.

Gøy det, helt til jeg så han løftet noe over hodet og brølte gull. Slaget var tapt. Bare å inse det. Gary kom vassene innover og jeg ruslet nedover for å gratulere han. Innrømmet at jeg hadde tapt med en gang og tok opp bestilling på pølsemeny. Hele tiden smilende . Men det var utenpå.

Gratulerer Gary. Håper det smakte. Håper også mannen på Shellstasjonen ble lei av hoveringen og skrytet ditt. Men neste gang du.

Ps. Vi fikk faktisk tatt en del film denne morgenen og min venn klarte å sette sammen en liten film fra dagens søkertur. Og seint i går kveld ble den lagt ut på nettet. Har allerede fått noen ok tilbakemeldinger og det er jo hyggelig tatt i betrakting at alt er tatt opp med ett lite kamera, og satt sammen på veldig kort tid. Om noen har interesse av å se den, kan dere finne den her

http://www.youtube.com/watch?v=Bf6NXhSxypk

Om en liten lørdagsjakt

Sa vel i går at jeg skulle skrive litt om gårdsdagens jakttur i dag, så jeg får vel prøve det da.

Forrige helg ble helt søketom grunnet vennebesøk fra utlandet. Disse vennene har overhodet ikke interesse for metallsøking, men får lov å være vennene mine for det. Jeg er grei sånn. Helgen gikk med til femvisning av gjestfrihet og grilling. Artig med disse nye grillrettene de selger nå foresten. Bare å sette bakka på grillen og så lager det seg selv. Man kan faktisk grille mens man slipper å grille. Fiffig. Hyggelig helg, men jeg må nok innrømme at selv om jeg var så gjestfri at det nesten gjorde vondt, så var nok tankene i mine, i perioder, på noen jaktmarker like ved.

Uka gikk med til å regne og blåse vekk. Hvordan det kan gå så fort fra badevær og lettere solbrenthet til blåsbortvær og tjukk genser er meg en gåte. Men selv om jeg ikke forstår hvorfor, lider jeg under det. Var forresten en liten tur ute på tirsdag. Fikk en hyggelig mail fra en ennå hyggeligere kar ved navn Erling. Hadde lyst til å prøve seg litt på metallsøking og lurte på om det var mulig. Klart det var og tirsdag tok vi oss en liten tur. Ikke de store funnene, men en del mynt ble det jo. Og et nytt hyggelig bekjentskap, som viser stor interesse for metallsøking, er jo også et verdifullt funn. Håper vi får tatt oss noen flere turer Erling. Men ellers har uka vært ganske så søkerløs.

I går derimot våknet jeg til ganske lovende vær og snorkende familie. Tok ikke lang tid før jeg hadde gredd tennene, pusset håret og var klar til avgang. På vei ut til bilen fortalte gresset i legghøyde at det var andre ting jeg burde ha gjort enn å søke, men det fikk jeg ta meg av litt senere.

Få øyeblikk senere var jeg avgårde, mens jeg pugget på unskyldningen for ikke å ha klippet gresset. Det var lett. Men kjære jeg kan jo ikke vekke naboene med gressklipperstøy så tidlig på morgenen. Fornøyd med meg selv innvilget jeg bilen litt mer turtall, høytalerne litt mere volum og nøt turen gjennom flotte naturbilder.

Hadde bestemt meg for en liten tur til min barndoms strand denne dagen. Tok ikke lang tid før jeg var fremme. Så vakkert det var der. Stille og rolig med svak bølgekrusing på vannet. Ble sittende noen minutter og nyte skjønnheten, og minner fra barndommen. Av en eller annen grunn dukket minnet om knekkebrød med sjokoladepålegg, som en min kamerats snille mor hadde forært meg den gangen for fryktelig lenge siden, opp. Kunne formodelig fremdeles kjenne sanden knase mellom tennene, etter et uhell med det knekkebrødet, der jeg satt og mimret.

Nyting av gamle minner blir det jo ikke noen skattefunn av, så jeg spyttet sandminnene ut og rev meg løs fra barndommens verden. På tide å få søkeren i arbeid. Visste det var mye søppel i bakken, så jeg valgte det minste søkerhodet. Finjusterte grunnbalanse og følsomhet og så var vi i gang.

Den trofaste søkeren min hadde nok lengtet like sårt som meg etter dette øyeblikket etter dager i skapet. Den hoppet og spratt bortover plenen som en kalv på vårbeite og jeg hang etter så godt jeg kunne. Gikk så myntene sprutet opp i funnlomma. En del korker og sølvpapir sprutet også opp, men havnet i lomma for søppel.

Et høyt og skingrende signal fattet min interesse. Hadde ikke noe valg heller. Signalet var så høyt at voksen slet seg løs fra øregangene mine. Og der i gresset lå en fin armring i gullbelagt kobber. Hadde nok ikke ligget der lenge der den lå oppe på bakken. Plukket den opp og fortsatte søket. To sekunder etter og så forsvant resten av det som var i øregangene. En ny armring dukket opp i gresset. En liten stund senere og med helt rene øreganger var jeg fire armringer rikere.

Om hørselen virkelig hadde blitt bedre ett sjokkrengjøringen vites ikke, men like etter hørte jeg et veldig tynt og svakt signal. Dette lå dypt og hørtes ut som sølvpapir. Sølvpapir ligger sjelden så dypt så jeg valgte å grave. Lurt, for opp av bakken kom en fin liten gullring. Tid for The dance.

Litt mer mynt ble det før det var tid for hjemreise og gressklipping. Husets regjering var så fornøyd med ringen at jeg slapp å bruke den innøvde unskyldningen. Fikk til og med innvilget en times kåvbåistrekk før jeg måtte starte klipperen. Men plenen ble fin den.

Sent i går kveld ringte min venn Gary og lurte på om vi skulle ta en pølsemenykonkuranse i dag. For de som har lest bloggen min en stund vet jo at dette går ut på et sjøsøk, og at den som finner minst må betale pølsemeny på vei hjem og ta imot alle de nedlatende bemerkningene mens han gjør det.

Om jeg tok utfordringen får dere ikke vite i kveld. Ei heller hvem som måtte betale pølsemenyen, og ta skammen.