Skattejegerens verden

På flyttefot og viktig melding

2009-09-09T14:01:00.004+02:00

Ja nå flytter jeg og dette blir, hvis alt går som det skal, siste innlegget på denne bloggen.

Bare for å si det med en gang. Det er ikke jeg personlig som skal flytte, men bloggen. Ha jobbet en stund med å utvikle en ny blogg på eget domene. Mye jobb og mye morro for en som i utgangspunktet ikke kan stort om data, krig og fred, å sånn.

Men prossesen har vært lærerik og har medført blandt annet: Lange netter foran Pc, store doser hodepine, nye banneord, tårevåte øyne, en frustrert familie, mye ny kunnskap og en ny blogg.

Metallsøkerposten

Metallsøkerposten er ment som en fortsettelse av denne bloggen og alle gamle historier er flyttet over ditt, men utformet i en annen stil. Har også planer om litt andre ting der etter hvert. Fortsatt står det igjen litt utvikling og justeringer før alt virker som jeg vil. Men den er nå i skrivende stund oppe og går. Du finner den på http://www.metallsokerposten.no/

Skattejegerens tankespinn vil bli som den er inntill videre.

Så vil jeg til slutt passe på og takke alle dere der ut som har fulgt skattejegerens verden og håper at vi treffes igjen på Metallsøkerposten

Tusen takk til dere alle

Oppdatering, ny blogg og skrivesperre

2009-08-31T13:19:00.002+02:00

Hei alle.

Blir alt for lenge mellom hver gang jeg skriver nå. Er klar over det, og ber så mye om unskyldning. Har noen dårlige grunner for det.

For det første har det ikke blitt så mange søkerturer i det siste som jeg hadde håpet. Hverdagen har blitt fylt med andre ting. Både arbeidsmessig og privat. Noen turer har det dog blitt. Senest i går faktisk. Ikke de store funnene. Mye mynt, men lite annet. Det vil si, for et par uker siden fant jeg en soppsanker. Var ivrig opptatt med søking på en gammel strand, da jeg så en kar som kom brakende ut av buskene. Han fikk øye på meg og kom rasene bortover gressletta. Kjente jeg ble litt skeptisk da jeg så den store kniven hans, men slappet av da jeg så soppkurven.

Og det var ikke noe grunn til panik. Han hadde bare ganske enkelt gått seg bort. Lurte på hvor han var og hvor bilen hans kunne være. Det første spørsmålet kunne jeg svare han på, men det andre krevde litt mere innsats. Puttet han og sopputstyret inn i bilen min og kjørte litt rundt. Og etter en del små og større veier dukket bilen opp. For å si det sånn, han hadde gått langt.

Har også besøkt stedet med det gamle pensjonatet. Fortsatt helt gjenngrodd, men fant da en gammel emaljebrosje.

For det andre. Dette er mitt innlegg nummer etthundreog seksten på bloggen. Kjenner at det begynner å bli vanskelig å finne nye ting å skrive om. Jeg mener. hvor interesant kan det bli å lese om at jeg graver opp kronestykker. Skrivesperra sitter godt nå. Mener ikke at jeg skal slutte å skrive om det, mener bare at jeg får skrive om de turene som kan være av interesse for deg som leser bloggen også. Ser jo på mail og tilbakemeldinger at det finnes mennesker der ute som liker historiene mine. Og ikke minst, jeg liker å skrive.

Så, hva gjør jeg? Jo. Jeg har blåst liv i en ny blogg. Kaller den Skattejegerens tankespinn og du finner linken ut til venstre. Her har jeg tenkt å skrive litt om ting som ikke har så mye å gjøre med metallsøking (de historiene kommer fortsatt her). Har tenkt å skrive litt om tanker jeg har og betraktninger jeg gjør. I en salig blanding. Skrive det jeg føler for. Litt for enhver smak. Særlig min. Der og da. Skrev det første innlegget der i dag. Gi gjerne tilbakemeldinger og kommentarer.

Vel som sagt. Skattejakthistoriene vil fortsatt komme her, og andre historier og infall kommer der.

Men nå om dagen tar bøndene kornet og jeg har noen avtaler på noen fine jorder. Så bare regnet roer seg litt nå, så dukker det nok opp nye søkerhistorier.

Så var den sommerferien over

2009-08-04T19:08:00.003+02:00

Sommerferien 2009 har nå gått over i minnenes rekker. For meg i hvert fall. Greit med alt som er unnagjort. Var meg en tur nede i Hellas og koste meg med det. Etter jeg kom hjem har jeg ikke kost meg fullt så mye med regnværet. Fått unna en del andre ting som kona har ment er viktigere enn metallsøking . Ser nok at vi har en interessekonflikt med tanke på hva som er viktig her i verden, men siden været var som det var, har det vært greit å få unna en del av hennes prioriteringer. Har også en ny metallsøkerturbil under klargjøring, så jeg har fått litt tid til mine saker også. Viktig det.

Dette har jo gått ut over søkertiden dessverre, men døgnet har jo bare 24 timer for en stakkars skattejeger også. Det burde kansje noen få gjort noe med. Samtidig som de gjør noe med det norske sommerværet. Da kan de jo fikse to umuligheter på en gang, mener jeg.

Tidlig lørdags morgen derimot, på vei til en nødvendighet, så jeg noe som jeg ikke hadde sett på en stund. Hadde akkurat katet øynene en rask titt ut av vinduet, da jeg oppdaget den. Oppe på himmelen var den, stor og gul var den, og god stemning lagde den også. Sola gitt.

Ingen tid å miste. Formiddagen ble omprioritert der og da. Lappen med: "Er ute å gjør noe viktig. Snart tilbake", ble strategisk plassert på stuebordet. To skiver med pålegg jeg ikke husker hva var lenger, sklei ned på høykant. En overlykkelig søker ble sluppet ut av skapet sitt, og avgårde bar det.

Bestemte meg for en godt oversøkt strand i østerled. Pleier å være bra med badegjester der, men grunnet årets vær, hadde jeg vel ikke de store forhåpningene denne morgenen. Spilte ingen rolle. I samme øyeblikk som bilen rullet ut av gården og The Higwaymen dro i gang de første strofene av "Desperados waiting for a train", var søkerstemmningen inne for fullt. Hva hadde jeg egentlig kastet bort den siste tiden på?

Solstrålene blinket i sølepyttene fra gårsdagens regnvær og kornaksene nikket forsiktig til meg, der vi skar gjennom den norske naturen. Så utrolig vakkert dette landet er når det smiler til deg en solfylt morgenstund i august. Tankene gikk til årets Hellastur. Klart det er deilig med sydenstrender, solfylte og varme dager, god mat og nok Raki. Elsker det, men vakrere enn Norge på dager som dette. No way.

Vet ikke helt hvem som var mest ivrig, søkeren eller meg, men vel fremme ved dagens mål løp vi nesten om kapp ned til grassletta. Joggesko var ikke noe lurt valg, slo jeg fast mens jeg kjente vannet sildret inn i det gjennomvåte, ikke helt nyklippte gresset.

Med spaden i den ene hånda, nyjustert metallsøker i den andre og noe som kjentes ut som Titanic på beina, var dagens søk i gang.

Hadde nok ikke vært overbefolket her i sommer. Noe som en av de lokale morgenfriske hytteeierne bekreftet, samtidig som han allikevel var nede for å ønske meg velkommen tilbake. Det første signalet kom dog fort. I og med at det var en en tiøre var det nok ikke noe som var lagt igjen i år. Neste signal avslørte et kronestykke fra forrige kongegenerasjon. Litt mer mynt ble det også, før det var tid for en liten pause.

Satte meg nede ved vannkanten og bare nøt morgenstemmningen og resten av statoilkaffen min. Satt helt stille og bare kjente freden, og gleden over å være ute igjen, fylle meg i en nydelig blanding. Var faktisk litt glad for at jeg ikke hadde vært ute på en stund. Ting og stemninger blir lett vaner og selvfølgeligheter. Men denne morgenen fikk jeg virkelig fyllt meg med stemning igjen. Regner med at det sikkert er mange andre hobbier som gir de samme følelsene. Tenker på hobbier som fotografering, fiske, jakt og andre naturrelaterte hobbier. Men for meg er det dette det dreier seg om. Billig hobby som gir så utrolig mye tilbake.

Vel, på tide å komme igang med søkinga igjen. Prøvde meg litt lengre bort nå. En del søppel, men også litt mynt. Ingen spennende funn denne lørdagen. Fikk nøye meg med en neve mynt. Gjør ikke så mye. En del av greia det også. Spenningen om hva du kommer til å finne. Og det var bare så godt å jakte igjen.

Avsluttet dagens terapitur og satte kursen hjemover igjen, for å jobbe litt mer på søkerbilen. Et lite tips i så måte. Ikke laker noe som helst i nærheten av et bjørketre.

Litt nytt fra søkerfronten og pensjonatet

2009-07-11T20:11:00.005+02:00

For en sommerferiestart. Dagene flyr jo fortere enn noe de klarer å sende opp fra et samlet norsk flyvåpen. Møter og jobb har avløst hverandre i en ujevn strøm.

Tid til en ukes ferie har det dog blitt. Lastet bilen full med famile, fiskeutstyr og laptop, og trillet opp Hallingdalen. Pent vær og lite fisk ga utelling i form av en helt ok ferieuke. Yngstemann trakk sin første ørret så da er jo mye gjort. Selv fordelte jeg tiden mellom naturopplevelser, solbrenthet og kontorarbeid. Det siste etter barnas leggetid. Bærbar PC er lurt.

Lite søkervirksomhet har det desverre blitt i det siste. Ikke for det, noen turer har det blitt. Ingen store funn. Mest mynt, men greit nok.

Siste tur ut med søkeren var på onsdag. Satt med trynet fullt av kontorarbeid da Ronny ringte. Ut å lete mer etter pensjonatet kansje? Klart det. Renset trynet for papirer og satte kursen dit hvor Ronny og Marianne allerede var godt i gang. Tok ikke lang tid før jeg var det samme.

Plukket mynt gjorde vi alle, mens vi jobbet oss i rettning der vi nå er ganske enige om at pensjonatet må ha liggi. Rart det ikke er flere spor, men ryktene sier at det har gått et jordras der for mange år siden. Det kan jo gi en forklaring om hvorfor vi ikke finner grunnmurer og andre spor. En annen forklaring kan jo selvførgelig være den gamle spøkelseshistorien fra stedet.

Ett par fine funn fra Ronnys side gjør at vi alikevel er ganske sikre på at vi nå har lokalisert det. På vår plukke mynt ferd havnet vi til slutt oppe ved et gjenngrodd buskas og skogsområde. Vi var nå ganske så sikre på at inni der et sted måtte det ha liggi. Men vi måtte ha bevis. I og med at jeg fortsatt hadde mauerbitt og myggestikk friskt i minne, og det faktum at ikke er jeg spesielt glad i tornekratt og huggorm heller, så var det bare en ting å gjøre. Vi sendte Ronny inn.

Det var en klok beslutning. Ronny kom ut av buskene med et smil utover hele ansiktet sitt. Og ikke bare det. I den hånden han ikke hadde søkeren, hadde han en nydelig gammel sølvskje. Gammel og flott. Dette begynte å lukte pølsemeny (som er noe av det beste jeg vet).

Like etterpå gjorde han et nytt funn som gjorde oss ganske sikre. En gammel tinnsoldat i veldig fin stand. Dette var morsomt.

Vi avsluttet dagen der. Ser at vi ikke kommer noe særlig lenger før høsten kommer å fjerner vegetasjonen. Men da kommer vi tilbake for litt seriøs åstedsgransking.

For dere som nå tror jeg skal legge ut flere bilder fra stedet, bare glem det. Dette forblir vår hemlighet til vi er ferdig der.

Og nå har jeg noen andre planer. Vet om en strand langt, langt borte. Et sted hvor det er mye varmere enn her. Og i morgen setter jeg kursen dit.

Ikke alle du møter er like hyggelige...

2009-06-13T22:29:00.004+02:00

....men de fleste er det. Nok en fin side ved denne hobbien. Du treffer nemlig så mange hyggelige mennesker når du er ute med metallsøkeren. Mange kommer bort og lurer på hva du egentlig driver med. Du tegner å forklarer, og til gjenngjeld får du mange nyttige tips om nye og spennende steder å søke på. Spesielt eldre mennesker sitter på mange spennende tips . Selv om det kan bli litt i overkant sosialt noen ganger, så er tipsene verdifulle for en håpefull skattejeger full av ambisjoner.

Ronny, Marianne og meg selv har et sted vi startet å søke på i fjor. Egentlig bare en gammel badestrand, men vi har lenge hatt tanker om at det må ha skjedd noe mer her. Noen gamle eiketrær og rosebusker vitner om dette. Gamle spiker og andre bygningsartikler har styrket mistanken . Men hva har det vært her? Noen fine funn av gammel årgang har det også blitt i området. Flere gamle fingerbøl har Marianne vært helt rå på å finne her. Vi har alle funnet gamle uniformsknapper og gamle smykker har det også blitt. I tillegg har det blitt mye nyere smykker og mynt, men det er også funn vi kan leve med.

Mistanken har vel gått på at det det har ligget en gammel husmannsplass her en gang i tiden. Men da Ronny fant en russisk mynt fra midten av 1800 tallet her i fjor, begynte vi også å ane at det må ha skjedd enda mer i dette området. Jeg mener, russerne dro vel ikke helt hit bare for å bade på attenhundretallet. Vet om flere vann i Finnland, som hadde vært et naturligere valg, hvis de på død og liv måtte utenlands for å bade.

Så var det her en dag mine to venner gikk og søkte, at en eldre turgåer fattet interesse for hva de holdt på med. Han ruslet bort til Marianne og fikk forklaringen. Han kunne da medele at han var fra området og han hadde hørt, da han var barn, at det hadde ligget et pensjonat her en gang for lenge, lenge siden. Skulle være bygd på midten av attenhundretallet. Hadde ligget en husmannsplass her før det. Flere andre turgåere og hundeluftere har også bekreftet dette for oss, når de har stoppet for å få tilfredstilt nysgjerrigheten sin.

Topp deal, spør du meg. Og særlig når vi har med Marianne. For eldre mennesker blir Marianne et klart førstevalg å forstyrre. Ingen problem med å forstå det. Hadde gjort samme valget selv om alternativet hadde vært to halvgamle (dog i sin beste alder) gubber med radiofjesutseende. Og Marianne har fått sanket masse informasjon om plassen. Det eneste triste er at ingen har kunnet påvise akkurat hvor pensjonatet, eller husmannsplassen før det, har stått. Mye tid på internett har bekreftet historien, men heller ikke plasseringen nøyaktig. Men vi føler at vi begynner å sirkle oss inn veldig. Utrolig hvor mye info man kan finne på nettet når man bruker natten til det i stedet for å sove. Til og med en gammel spøkelseshistorie fra området dukket opp sent i går kveld.

Så da gjøkuret gol halv åtte i dag tidlig orket jeg ikke å vente mer. Utsikter til oppholdsvær avgjorde saken. Sendte en melding bort til mine venner om at jeg var i farten. Rakk ikke å reise meg fra stolen en gang før Ronny ringte tilbake. De hadde ikke rukket å kle på seg fullt så mye enda, så vi avtalte å møtes på stedet.

Og det gjorde vi. Jeg møttes der så fort hjula kunne bære meg. Og ti minutter senere hadde vi møttes der alle tre. Jeg hadde knapt nok rukket å plukke opp et par gamle tiøringer før jeg så at det røyk fra søkerne til Marianne og Ronny også. Jeg og Ronny konsentrerte oss om å finne flere spor etter pensjonatet, mens Marianne trakk nærmere vannkanten for litt smykkejakt.

Mye busker og ugress der vi gutta prøvde oss. Er nok på sporet for det dukket opp litt tidlig Håkon den syvende mynt. En annen ting som dukket fram i buskaset var en hel kamikazeavdeling med mygg. Kombinasjonen lite hår og mye blodtørstig mygg reulterte i at bakhodet mitt, etter ganske kort tid, så ut som det hadde stått modell for lego. Får prøve igjen her når myggen er blitt litt mettere.

Trakk oss ut i åpent lende igjen og fortsatte med myntplukking. Fortsatt mye gamle ti og femøringer. Men så dukket de som ikke var så hyggelige å møte, opp.

Hadde akkurat fått et fint signal og var ivrig opptatt med å grave det, da jeg la merke til at bare et par meter bort hadde noen gravd et hull og ikke tettet det igjen skikkelig etterpå. Noe som irriterer meg veldig. Setter min ære i at plenen skal se ut minst like bra som når jeg kom, når jeg drar. Hadde det vært andre med søkere her og ikke gjort skikkelig oppryddningsjobb?

Gjorde meg ferdig der jeg dreivpå og beveget kroppen over dit. Lot søkerhodet sveive over rotet og fikk et fint mynt signal. Øverst i overflaten kom signalet fra. He he. Hadde de ikke klart å få med seg funnet en gang. Idiotene. Heiv meg ned på bakken og rotet begge hendene ned i løsjorda.

Om det var en mynt der eller ikke fant jeg aldri ut. Men litt andre ting fant jeg ut på et øyeblikk. Det første var at det var maur i tusenvis der. Det andre jeg fant ut var at de var av typen som biter.

Før jeg skjønte noe som helst hadde en del av dem forelsket seg i kroppen min og hev seg begjerlig over den. Kunne høre en stemme fra innsiden av buksebeinet mitt som ropte "etagilde". Så, Ronny og Marianne fulgte med interesse en metallsøker som fløy gjennom luften, mens en midelaldrende eier (dog i sin beste alder) utførte hip-hop utgaven av "the dance". Hadde nok trent på synkronbiting også disse maurene, for to av smådjevlene klarte å bite meg på hver sin innside av begge knær, nøyaktig samtidig. Og de bitta svei. Satte ikke noe pris på dette møte.

Til slutt var buksa tømt for maur, svien dempet seg litt og jeg kom igang med søkinga igjen. Ronny hadde for sikkerhets skyld trukket seg lenger ut på sletta og ned mot der Marianne holdt på, og jeg fulgte etter. Litt moderne mynt begynte å dukke opp og ble raskt tatt som gissler. Marianne hadde funnet et lite halssmykke og kunne stolt vise frem det. Ronny og jeg ville da også finne smykker og gjorde alt vi kunnne for å få det til.

Men det ville ikke i dag. Et par timer etter ga vi oss. Marianne hadde funnet deler av et perlekjede i tillegg til halssmykket, men ellers endte det med mynt på denne turen. Det vil si, jeg fant forresten en nål fra Norges skytterforbund.

Avsluttet dagens jakt med å prøve å få tatt et bilde av mauerne, uten at det var særlig vellykket. Både de og jeg var plent umulig å få til å stå stille.

Men snart skal vi nok finne pensjonatet.

Om å vinne en pølsemeny og filme litt

2009-06-08T20:38:00.004+02:00

Klart jeg tok utfordringen fra min venn Gary om å delta i pølsemeny konkurransen da han ringte lørdags kveld. Denne gangen skulle jeg finne mer enn han, han skulle få betale en stor pølsemeny og samtidig ta imot mine hånlige bemerkninger. Var nok litt ovenpå etter dagens gullringfunn. Hent meg halv åtte i morgen tidlig og ta med lommeboka, var min tilbakemelding. Gary lovte det.

Gary er engelsk og ikke spesielt god på klokka. Ti over sju satt jeg på et helt nødvendig morgensted, mens min venn sto på utsiden og lurte på hvor jeg ble av. Gjorde meg ferdig med mitt, litt raskere enn først planlagt, og bar søkerutstyret ut i Garys bil.

Oslofjorden var dagens mål og da var det jo like greit å reise i den rettningen med en gang. Så det gjorde vi. Gary har laget ganske mange metallsøkerfilmer i sitt liv og har ofte med seg et lite videokamera når han beveger kroppen sin utedørs. Så også i går. Nydelig morgen, så planen vår var å ta opp litt film samtidig som vi alikevel var ute. Vet jo aldri når de kan komme til nytte i fremtidige filmer.

Etter en ubetydelig feilparkering fikk vi båret søkere og dertil tilhørende, ned til strandområdet. Det eneste som forstyrret morgenstillheten var et lite utvalg canadagjess og våre småkjeklende spydigheter om hvem som skulle finne mest i dag. Dette har vi god trening i. Aldri noe onskapsfullt, bare litt vennskapelig kverulering om det aller meste her i verden. Flott å ha et vennskap som fungerer sånn. Språkproblemer produserer også mye latter oss i mellom.

Noe som skapte mye latter og bemerkninger denne morgenen, var påsetting av tørrdrakt. En stund siden noen av oss hadde brukt dem og begge draktene hadde krympet ikke så helt lite. Særlig min. På Garys drakt var det største problemet at en av glidlåsene satt som spikret fast. Så masse latter og fortvilelse skapte dette, at canadagjessene valgte å sette kursen sydover allerede nå. Og det er jo litt tidlig. De hadde vel ikke rukket service etter turen nordover engang. Vi ønsket dem god tur og strevde videre med vårt.

Gary var først i sjøen. Kjente at det ikke føltes riktig og fulgte raskt etter. Ikke raskt nok desverre. Før jeg rakk å få drakta våt over lårnivå, meldte min venn at han hadde funnet et armkjede i sølv. Avsluttet raskt vassingen min og fikk startet søkeren. Var knapt nok ferdig med justering av søker og senket coilen mot sjøbunnen da det første sølvsignalet nådde ørene mine. Første passasjer i S/S Treasurehunters lasterom denne morgenen var en sølvring. Dette var lovende og stillingen var 1-1.

Men ikke så lenge. Gary og flåten hans la kursen mot babord, mens jeg og min flåte stakk mot styrbord. Babord var nok lurest. Mange greie funn der, som min venn sikret seg. Lite signaler i mine farevann, og de få som var, viste seg å være to mynter og litt metallskrot. Og det fikk jeg høre mye om i første pause.

Ny økt, og denne gangen gikk det litt bedere for meg. Stort sett ti og tjuekroninger riktignok, men uansett bedere enn korker og metallskrot. Gary fant ikke så mye på denne runden han heller. Og det var jo en trøst.

Kjente plutselig en iskald følelse rundt det ene hånleddet og underarmen. Veldig å kaldt vannet var akkurat der da tenkte jeg. Best å flytte armen, tenkte jeg videre og løftet armen til akkurat over skulderhøyde. Skjønte det akkurat et øyeblikk for sent. Armmansjetten på tørrdrakten hadde sprunget lekk og innsiden av armen opp til albuen var full av vann. Men bare til jeg løftet armen . Da slo tyngdekraften inn og tømte vannet ut av armen igjen. Bare synd det var i feil rettning. Rant i fin fart nedover mot armhulen før det fortsatte inn i resten av drakten. Tyngdekraften virker slik. Voldsomt ubehagelig opplevelse.

Prøvde å holde ut litt til, men ikke lenge. Valgte å sette kurs til havn for å skifte til vadebukser. Gary tok turen inn han også for å hjelpe meg ut av akvariumet mitt. Denne seansen var nesten like festlig som påkledningsseansen. Drakta satt som malt på, og vi hadde ikke med whitesprite. Men til slutt var jeg en fri mann igjen.

Sola hadde begynt å varme litt nå og en del mennesker begynte å samle seg på stranda. Kjente at jeg ikke orket å gå opp til bilen for å hente vadebuksene som jeg forøvrig også mistenker for å ha en liten lekasje. Var godt å bare sette seg ved et bord, i sola og tørke opp litt. Min venn hadde lyst til å prøve litt til før han ga seg, og vasset utover igjen. Han luktet nok mulighetene for en gratis driverdog meny nå. Jeg måtte bare innse at det stemte nok, selv om vi ikke hadde telt opp ennå.

Vi hadde gjennom morgenen hatt kameraet fremme med ujevne mellomrom. Når jeg alikevel satt der å tørket, tok jeg frem kameraet igjen og filmet Gary på søk i vannet.

Gøy det, helt til jeg så han løftet noe over hodet og brølte gull. Slaget var tapt. Bare å inse det. Gary kom vassene innover og jeg ruslet nedover for å gratulere han. Innrømmet at jeg hadde tapt med en gang og tok opp bestilling på pølsemeny. Hele tiden smilende . Men det var utenpå.

Gratulerer Gary. Håper det smakte. Håper også mannen på Shellstasjonen ble lei av hoveringen og skrytet ditt. Men neste gang du.

Ps. Vi fikk faktisk tatt en del film denne morgenen og min venn klarte å sette sammen en liten film fra dagens søkertur. Og seint i går kveld ble den lagt ut på nettet. Har allerede fått noen ok tilbakemeldinger og det er jo hyggelig tatt i betrakting at alt er tatt opp med ett lite kamera, og satt sammen på veldig kort tid. Om noen har interesse av å se den, kan dere finne den her

http://www.youtube.com/watch?v=Bf6NXhSxypk

Om en liten lørdagsjakt

2009-06-07T21:55:00.004+02:00

Sa vel i går at jeg skulle skrive litt om gårdsdagens jakttur i dag, så jeg får vel prøve det da.

Forrige helg ble helt søketom grunnet vennebesøk fra utlandet. Disse vennene har overhodet ikke interesse for metallsøking, men får lov å være vennene mine for det. Jeg er grei sånn. Helgen gikk med til femvisning av gjestfrihet og grilling. Artig med disse nye grillrettene de selger nå foresten. Bare å sette bakka på grillen og så lager det seg selv. Man kan faktisk grille mens man slipper å grille. Fiffig. Hyggelig helg, men jeg må nok innrømme at selv om jeg var så gjestfri at det nesten gjorde vondt, så var nok tankene i mine, i perioder, på noen jaktmarker like ved.

Uka gikk med til å regne og blåse vekk. Hvordan det kan gå så fort fra badevær og lettere solbrenthet til blåsbortvær og tjukk genser er meg en gåte. Men selv om jeg ikke forstår hvorfor, lider jeg under det. Var forresten en liten tur ute på tirsdag. Fikk en hyggelig mail fra en ennå hyggeligere kar ved navn Erling. Hadde lyst til å prøve seg litt på metallsøking og lurte på om det var mulig. Klart det var og tirsdag tok vi oss en liten tur. Ikke de store funnene, men en del mynt ble det jo. Og et nytt hyggelig bekjentskap, som viser stor interesse for metallsøking, er jo også et verdifullt funn. Håper vi får tatt oss noen flere turer Erling. Men ellers har uka vært ganske så søkerløs.

I går derimot våknet jeg til ganske lovende vær og snorkende familie. Tok ikke lang tid før jeg hadde gredd tennene, pusset håret og var klar til avgang. På vei ut til bilen fortalte gresset i legghøyde at det var andre ting jeg burde ha gjort enn å søke, men det fikk jeg ta meg av litt senere.

Få øyeblikk senere var jeg avgårde, mens jeg pugget på unskyldningen for ikke å ha klippet gresset. Det var lett. Men kjære jeg kan jo ikke vekke naboene med gressklipperstøy så tidlig på morgenen. Fornøyd med meg selv innvilget jeg bilen litt mer turtall, høytalerne litt mere volum og nøt turen gjennom flotte naturbilder.

Hadde bestemt meg for en liten tur til min barndoms strand denne dagen. Tok ikke lang tid før jeg var fremme. Så vakkert det var der. Stille og rolig med svak bølgekrusing på vannet. Ble sittende noen minutter og nyte skjønnheten, og minner fra barndommen. Av en eller annen grunn dukket minnet om knekkebrød med sjokoladepålegg, som en min kamerats snille mor hadde forært meg den gangen for fryktelig lenge siden, opp. Kunne formodelig fremdeles kjenne sanden knase mellom tennene, etter et uhell med det knekkebrødet, der jeg satt og mimret.

Nyting av gamle minner blir det jo ikke noen skattefunn av, så jeg spyttet sandminnene ut og rev meg løs fra barndommens verden. På tide å få søkeren i arbeid. Visste det var mye søppel i bakken, så jeg valgte det minste søkerhodet. Finjusterte grunnbalanse og følsomhet og så var vi i gang.

Den trofaste søkeren min hadde nok lengtet like sårt som meg etter dette øyeblikket etter dager i skapet. Den hoppet og spratt bortover plenen som en kalv på vårbeite og jeg hang etter så godt jeg kunne. Gikk så myntene sprutet opp i funnlomma. En del korker og sølvpapir sprutet også opp, men havnet i lomma for søppel.

Et høyt og skingrende signal fattet min interesse. Hadde ikke noe valg heller. Signalet var så høyt at voksen slet seg løs fra øregangene mine. Og der i gresset lå en fin armring i gullbelagt kobber. Hadde nok ikke ligget der lenge der den lå oppe på bakken. Plukket den opp og fortsatte søket. To sekunder etter og så forsvant resten av det som var i øregangene. En ny armring dukket opp i gresset. En liten stund senere og med helt rene øreganger var jeg fire armringer rikere.

Om hørselen virkelig hadde blitt bedre ett sjokkrengjøringen vites ikke, men like etter hørte jeg et veldig tynt og svakt signal. Dette lå dypt og hørtes ut som sølvpapir. Sølvpapir ligger sjelden så dypt så jeg valgte å grave. Lurt, for opp av bakken kom en fin liten gullring. Tid for The dance.

Litt mer mynt ble det før det var tid for hjemreise og gressklipping. Husets regjering var så fornøyd med ringen at jeg slapp å bruke den innøvde unskyldningen. Fikk til og med innvilget en times kåvbåistrekk før jeg måtte starte klipperen. Men plenen ble fin den.

Sent i går kveld ringte min venn Gary og lurte på om vi skulle ta en pølsemenykonkuranse i dag. For de som har lest bloggen min en stund vet jo at dette går ut på et sjøsøk, og at den som finner minst må betale pølsemeny på vei hjem og ta imot alle de nedlatende bemerkningene mens han gjør det.

Om jeg tok utfordringen får dere ikke vite i kveld. Ei heller hvem som måtte betale pølsemenyen, og ta skammen.

Om skrivesperre og tid som flyr

2009-06-06T22:55:00.003+02:00

Har ikke skrevet på en stund nå. Det vil si det har jeg, men har ikke lagt det ut. Blei liksom aldri ferdig med å skrive noe, så det har blitt mange ord som har gått i søpplekassa siste måneden. Kalles vel skrivesperre, og er bare sånt som skjer. Oppdaget plutselig, etter mange oppfordringer og påminnelser fra trofaste lesere, at det var gått en måned siden sist jeg delte turene mine med dere. Så nå gjør jeg et forsøk igjen og så får vi se hvordan det går.

Da jeg avsluttet forrige innlegg, skrev jeg om min venn Ronny som hadde funnet gull og hvor glad jeg var på hans vegne. Og det var jeg virkelig. Men jeg var nok noe annet også, selv om jeg ikke skrev om det. Det var at jeg var nok ikke så helt lite misunnelig og forbannet også. Gikk veldig på selvfølelsen løs dette. Er nok ikke verdens beste taper. Er nemmlig ikke lett å være en god taper, når man ikke er vant til å tape :-) (jada, vet det var klysete sagt). Kjente godt på det utover natten, der jeg lå å irriterte meg. Irriterte meg faktisk helt til utpå morgenkvisten, da jeg ringte bort til min venn og forklarte han at det ble en søkertur den dagen også. Og at den startet med en gang.

Med en gang startet den ikke, men var ikke mye om å gjøre. Ronny var fortsatt opptatt med å gni trøttheten ut av øynene, da jeg klemte ned pedalen til høyre og satte kursen østover. Var faktisk bare såvidt han rakk å få med seg colaboksene.

Dagen gikk som jeg hadde håpet. Greit med myntfunn på oss begge, men dagens gullring var det jeg som fant. Yess, æren var gjenopprettet og jeg kunne reise hjem for å fortelle dere om det gjennom bloggen.

Kjente at jeg var sliten etter en lang dag med søkeren og opptil dobbelt dose med the dance. Satte meg ned ved pc'n og fikk ikke ned et ord. Prøvde igjen etter en pause med innlagt fortæring av varme ostesmørbrød. Fortsatt ikke mulig å skrive ned noe. Fikk det bare ikke til. Får ta det i morgen da, tenkte jeg, og slo av øynene for natta.

Var ikke noe bedre dagen etter heller. Tastaturet mitt var bare helt tomt for ord. Og sånn fortsatte det de neste dagene. Måtte til slutt velge å la det ligge til skrivelysten kom tilbake og tastaturet fikk fylt seg opp igjen, med nok bokstaver til å skrive nye historier.

Betyr ikke at jeg ikke har fått søkt. For det har jeg. Blitt noen flotte turer. Ikke så ofte som jeg kunne ønsket meg, men noen fine turer og funn har det blitt. Litt mye møtevirksomhet og helger som ble rotet bort på barnetog og andre familie og hageforplikteler, har jo redusert søkertiden noe. Men funn har det dog blitt. Såvel smykker som mynter. Fant en gullring senest i dag. Kansje jeg skriver om den i morgen.

Så var det skrivesperra da. Har den sluppet tro. Virker litt sånn på meg. Har som sagt fått både mail og meldinger fra mange av mine trofaste lesere. Særlig noen oppmuntrende ord fra en kjær venn betød mye for meg, så nå prøver jeg igjen. En stor takk til der alle.

Og se. Jeg blogger igjen

Om å ikke gi seg

2009-05-09T20:01:00.002+02:00

Ukene går jo så fort og så var det lørdag igjen. Siste blogging herfra ble jo avsluttet med to utslitte skatteletere som falt i søvn etter en flott tur til trøndelag. Det ble vel også nevnt noe om Ronnys kjære Marianne som hadde funnet en gullring, helt for seg selv, mens vi var borte. Ronny har levd i gulltørke i hele år, så selv om han unnet Marianne gullfunnet, var det nok litt hardt for han.

Det merket jeg veldig på søndags morgen. Følelsen av å ha sovet maks fem minutter var veldig påtrengende da jeg ble brutalt revet ut av drømmeland. Telefonen ville bare ikke gi seg før jeg grep den og sa hallo. Tror det var det jeg sa i hvertfall. Ronny fra den andre enden, forklarte meg at det var langt på dag(det var det ikke) og at det var på tide å finne litt gullringer. Til det forslaget hadde jeg bare en kommentar og den var som følger: Skal hilse deg fra kroppen min, og si at det orker vi ikke. Verken jeg, eller kroppen min. Neivel sa min venn, da drar jeg alene. For sikkerhets skyld noterte jeg meg hvor han hadde tenkt seg og smalt hodet i puta.

Og fikk ikke sove igjen. Halvtimen etter Ronny, befant jeg meg på samme plen som han. Marianne var også der. I det jeg rundet hjørnet observerte jeg at søkerene deres sto helt stille og at de var ivrig opptatt med å diskutere noe. Det der kalles ikke å metallsøke ropte jeg og fanget deres oppmerksomhet. Det der kalles å prate. Kom å se den ringen Ronny har funnet, ropte Marianne tilbake. Raste over til dem og fikk se en stor flott gullring. Stemplet å greier. Litt vel for mye stemplet faktisk. Det var det første som fikk meg til å lukte ugler i tørt gress(eller hva det nå heter). Fargen var det også noe ved, som jeg ikke fikk helt til å stemme. Gullsmeden bekreftet mistanken dagen etter. Fake.

Så det ble ikke noen gullring denne dagen. Litt sølvsmykker og mynter ble det derimot. Ikke den lengste søkerturen jeg har vært med på, men greit nok. Syntes litt synd på min venn nå, nest etter en jeg kjenner veldig godt er det vel ingen jeg unner mer et gullfunn nå. Så mange timer ute. Så mange funn, men ikke noe gull.

Ronny var opptatt i arbeidssammenheng hele denne uken. Det samme var vel jeg, men et par raske turer fikk dog jeg sneket meg til. Ganske mye mynt og mer sølv, men gullet lar vente på seg.

Men i dag var vi klare igjen. Gammel badeplass et stykke til høyre for der jeg bor, hvis man står med nesen nordover. Søking i vannet sto på planen, men landsøkerutstyret ble også lastet inn i Ronnys bil ved syvtiden i dag morges. Drøye halvtimen etter var vi der. Vadebukser ble montert, scoop ble satt sammen, flåter ble sjøsatt, og det samme ble vi. Begynte på hver vår side av en liten fjellknaus.

Veldig mye småspiker og søppel gjorde at jeg måtte knote litt for å få fintunet søkeren. Mye rusten spiker og annet søppel, men fikk et høyt myntsignal innemellom alle de andre signalene. Stakk scoopet ned på bunn og gravde. Prøvde å grave mener jeg. Et par centimeter ned i bunnen kom scoopet før det møtte stein, mye stein. Fikk til slutt, etter mye stygge ord, reddet en toøre fra 1957. Ronny hadde kommet over på min side av knausen. Påstod at det var så mye søppel og steinbunn på hans side. Akkurat som om det var noe bedre der jeg holdt på. Og det fikk han oppleve.

Jeg hadde akkurat fisket opp en tiøre og en sølvring, da min venn ga opp. Like håpløst her jo erklærte han, mens han skøv unna en død måke som kom drivende. Prøver litt til jeg, svarte jeg og satte kurs litt lenger ut på dypere vann. Skulle nok ikke gjort det. Liten lekasje i baken på vadebuksa gjorde livet plutselig litt ubehagelig. Tar inn litt vann, varslet jeg han som var i ferd med å entre land. Buksebak og underbukse begynner å bli fuktig. Er du sikker på at lekasjen kommer utenifra, var meldingen jeg fikk tilbake. Temperaturen på det som gjorde meg våt, overbeviste meg jo om at jeg var sikker på det. Iskaldt var det. Bekreftet at jeg var sikker, og meldte at jeg gikk til kai.

Litt klesskift og en colapause senere var vi igang igjen, denne gangen på land. Treg start på meg. Fikk liksom ikke helt dreisen på det. Og de signalene jeg fikk inn, var bare kork og søppel. Hadde akkurat dratt nesa mi opp av et korkhull, da jeg fikk øye på Ronny i øyenkroken. Det er jo ikke så uvanlig at jeg får øye på han der, men det som har vært litt uvanlig i år er å få øye på han i øyenkroken når han utøver The Dance. Men nå gjorde han det.

Ruslet bort til han og gratulerte han med en pen gullring. Blå sten og 585 stempelet smilte mot oss. Dette var gøy, veldig gøy. Etter så lang tørke var han tilbake. Og han ga seg ikke med den. En liten stund etterpå hadde han skiftet til dansesko igjen. Ny fin ring med klar stein denne gangen. Ikke noe stempel så den må sjekkes opp litt mer, men pen var den, og glad var gutten som fant den.

I mellomtiden var jeg kommet igang med funnene mine også. Bare mynt, men i ganske bra antall. Mye fra Håkon den syvendes tid, så vi var nok inne i et eldre område. Ronny fant i tilegg verdens mest hårete, hjemmelagde flue. Mulig den kunne få en fisk til å bite på, hvis fisken var på vei til et bad taste party og akkurat da hadde behov for en usmakelig parykk. Men den var nok mer egnet til å skremme fisk bort.

Sulten hadde nå begynt å melde seg og vi fant ut at vi skulle gi oss. På vei hjemover ble vi reddt fra sultedøden, takket være den lokale bensinstasjonen og dens besettning. Mette i maven var plutselig søkerlysten tilbake og vi svingte like gjerne nedom et annet badeområde vi visste om for å prøve litt der.

Og det gjorde vi. Bra med mer mynt, et lite anheng i sølv og en øredobb i kobber ble min fangst. Hadde det bare dukket opp en gullring også nå, så hadde dagen vært perfekt.

Og den dukket opp. Men den gjorde ikke min dag perfekt. Den dukket nemlig opp under Ronnys søkerhode. Nydelig ring i gult og hvitt gull. Stemplet 18K. Aldri sett en sånn før, men jeg ser gjerne en sånn igjen.

Gratulerer Ronny. Når du først finner, så finner du. At du smilte hele veien hjem så jeg jo. Og uten å se det, regner jeg med at du ikke har fått tørket av deg det smilet ennå.

Om å kjøre mye for å finne litt (forts.)

2009-05-04T22:15:00.004+02:00

Lettere forvirret og usikker på hvor jeg var, våknet jeg ved sekstiden lørdags morgen. Noen få øyeblikk senere derimot var jeg på nett. Trøndelag, møte John, søke gammel strand, finne skatter. Men først, vekke Ronny. Ikke nødvendig. Han var ometrent i samme fase som meg.

Trang hytte, så ikke lenge etter satt vi på trappa utenfor og tygde frokost. Bensinstasjonsdama hadde gjort en glimrende jeobb med steking av brød kvelden før. Tubeost ble til smør og gulosten som pålegg. Smakte veldig godt og vekket en del minner om min karriere som Lord Baden Powel tilhenger tidlig på syttitallet.

Kunne jo ikke sitte der og spise bort skattejakten, så litt før sju fyrte vi opp v8ern og rullet ut av plassen til resten av campinggjestenes store begeistring over å bli vekt så tislig. Rask stopp i resepsjonen bare for å konstantere at campingverten ikke var kommet ennå. En rask telefonsamtale senere konstanterte at han ikke hadde stått opp enda heller. Putta hytteleia i postkassa og dro avgårde. Ville jo ikke spolere dagen med å vente på trøtte campingverter.

Skulle møte John oppe ved søkerplassen mellom åtte og ni, så vi hadde greit med tid på de to milene opp der. Brukte litt av denne tiden til ny stopp på Statoilstasjonen, for fylling av kaffekopper og tømming av litt annet.

Litt før åtte var vi på målområde. I følge vår oppfatning var skylaget akkurat passe truende til å holde badegjester og hundeluftere på trygg avstand. Noen ytterst få regndråper var langt unna de seksten millimeterne med regn som var meldt. Dette virket lovende. Hadde bare John dukket opp nå. To minutter senere og vi orket ikke å vente lenger. Søkerabstinensene ble for sterke. Grep hver vår søker og stupte nedover bakken ned til plassen.

Fortsatt en del is på vannet så vi valgte å starte på land. Veldig hardt og mye stein gjorde graving til en utfordring, men det tok ikke lang tid før vi begynte å plukke litt småmynt. My søppel også for den del.

Var godt i gang med graving av noe som viste seg litt senere å være restene av en brille, da jeg oppdaget et kjempesmil som kom dundrene nedover bakken. Smilet var festet på en australier og vi skjønte på søkeren under armen hans, at dette måtte være John. Og det var det. Noen få minutter ble brukt til hilsing og andre bli kjent greier, før vi alle tre var igang med søkingen igjen. At John var en kjempekar visste vi jo på forhånd. Han driver jo med metallsøking. Trengte ikke å bruke verdifull søkertid på å finne ut det.

En times tid og noen mynter etterpå tok vi oss en liten pause. Været hadde lettet og vi slang oss ned på gresset for å skravle litt. det vil si, John og jeg gjode det. Ronny var nemlig sporløst forsvunnet. Forsøkte å ringe han uten at det hjalp noe. Regnet med at han holdt på med søket på andre siden av et lite skogsholt og lagt igjen telefonen i bilen. Vi to som ikke var forsvunnet sludra litt til, før John fortsatte søket og jeg ruslet avgårde for å løse mysteriet med den forsvunnede Ronny.

Fant han som antatt på andre siden av skogholtet. Smilte gjorde han også. To ringer hadde han funnet. Minst en av dem i sølv. En imponerende mengde ølkapsler kunne han også vise frem. Og ikke minst et penal å ha søppelet i. Når jeg først hadde utført jobben med å finne han, søkte jeg litt i det området jeg også. Fikk på den måten økt ølkorksamlinga mi jeg også.

Neste pause klarte vi utrolig nok å treffes alle tre. Ronny tok seg en tur opp i bilen for henting av colabokser . Så satt vi der da å pratet om det meste mens vi inntok hver vår cola. Når jeg sier at vi pratet om det meste er det forsåvidt sant. Det meste innen metallsøking i hvertfall. Og mens vi skravla, brakk økende temperaturer opp enda mer is på vannet.

På tide med et bad kanskje, prøvde jeg meg. Glimrende ide, mente Ronny og lungebetennelsen hans . At John også var enig avgjorde det spørsmålet. Brukte litt tid opp til bilene, for skifte av utstyr, da vi fant ut at vi kunne søke oss oppover dit. Alle plukket litt mer mynt på veien opp. Et av mine signaler ga meg nesten hjertestopp. Nede i hullet lå en nydelig liten gullring. Trodde jeg, helt til jeg sto med den i hånden og gnei av litt jord. På ekte gullringer kan du nemlig ikke gni gullfargen av ringen sammen med jorda. At den glassbiten som indikerte en rubin også datt av og forsvant i gresset, gjorde ikke saken noe bedre. Juggel, slo jeg skuffet fast og gravde opp neste signal som også var et lite juggelsmykke.

Vel oppe ved bilene ble landutstyret byttet til vannutyret, og litt etter vagget tre snålinger ikledd, lite smakfulle, neoprendrakter i rettning vannkanten. Noen små plask indikerte at utstyret var sjøsatt, til den lokale andeflokkens store forbauselse. Tre påfølgende store plask indikerte at vi var det samme, men denne gangen til den lokale andeflokkens store forskrekkelse. Fortsatt mye is i vannet, men vi fordelte oss utover det som var av åpent vann og startet søket. De lokale, forskrekkede endene samlet troppene og dro sydover imens.

For at søkerne våre ikke skulle forstyrre hverandre lagde vi litt avstand mellom oss. Johns område viste seg å være rene sølvgruva. Både øreringer og en gammel nydelig sølvring ble det. Ronny og jeg satset mer på hard norsk valuta. Usedvanlig mye norske kronestykker i mitt område. En ganske stor stingsild dukket også opp i scoopet mitt. Et par mil fra kysten og i ferskvann kan man jo lure på hva den gjorde der.

Begynte forresten å bli et ganske stort publikum av den yngre garde på stranda nå. Syntes det nok var utrolig spennende å følge med på vannareobicen vår, uten at de forsto helt hva vi dreiv med. Betydlige mengder småstein i vannet tvang oss oppom stranda med jevne mellomrom for tømming av flåter og besvaring av spørsmål fra barnemunner. Historier om at kansje Sabeltanns skatt kunne vært gjemt der, gikk rett hjem. En liten guttunge lot seg imponere av hvor fantastisk flotte steiner jeg fant, mens han klødde seg i ettertenksomt i det ene neseboret. Etter en liten stund med bløffing måtte jeg avbryte og forklarte dem: Nå tar jeg på meg hodetelefonene igjen, og da kan jeg ikke høre hva dere sier. Plasserte telefonene godt ned på ørene og hørte et geni i seks, syvårsalderen si: Kan du ikke høre meg nå? Nice try kid, holdt på å gå på den. Gjorde det ikke, og vasset utover igjen.

Ronnys lungebetennelse fortalte min venn at dette ikke var så lurt kansje, så han valgte å gi seg. Ingen av resten av oss, svetta heller noe særlig i isvannet, så vi slo følge opp til bilene for skifte til tørre klær. Rakk å dele en Kvikk Lunsj også. Skal visst være bra mot lungebetennelse å sånn.

Begynte å bli et stykke utpå ettermiddagen alt, og det gamle badestedet hadde nok bestemt seg for ikke å oppgi mere av sine hemmligheter. Sammensverget seg med værgudene og veldig mørke skyer begynte å bygge seg rett over oss. Vi prøvde å overse sammensvergelsen, og prøvde oss på litt mer landsøking. Noen gamle tiøringer til ble det før værgudene hadde virkelig fått nok av oss. Har ikke sett maken til regnskur på veldig, veldig lenge.

Var bare å gi seg. Hadde jo noen mil hjem, så vi fant ut at hvis vi sto på, kunne det jo bli tid til en liten søkertur på søndag også. Dog i hjemmeligere trakter. Tok avskjed med John og takket han for en flott søkerdag. Blir nok ikke siste gang vi søker med denne fantastiske etterkomeren av Crocodile Dundee.

Så rullet vi sydover igjen. Jevnt gikk det, i stadig varierende vær. Norske fjellknatt og knøs ble passert i frisk fart. Litt fotografering av norsk natur ble det. Utført etter japansk turist metoden.

Vi var nok litt betutta over at det ikke hadde blitt noe gull, men en flott guttetur veide jo godt opp for dette. Helt til Ronnys telefon ringte.

Hadde akkurat passert Oppdal da den telefonen kom. Ronnys kjære Marianne hadde nok vært litt trist over at hun ikke fikk være med på guttetur, og hadde tatt seg en liten tur på egenhånd til nærmeste badestrand. Nå ringte hun bare for å fortelle om den fine gullringen hun hadde funnet. Den var hard å svelge. Vi gratulerte og Ronny la på. Og så ble det stille i bilen helt til vi måtte stoppe i Folldal for turens første tanking av diesel (kjekt med stor tank).

Ringebufjellet ble vi fort ferdig med. Stoppet for et raskt inntak av motorsykkel donalds hamburgere på Gjøvik. Og så var det strake vegen hjem.

Klokka halv ett, natt til søndag, bremset vi opp på Ronnys gårdsplass. Marianne var raskt ute for å hjelpe oss med lossing av Ronnys søkerutstyr og bagasje. Hun måtte bare vise oss gullringen først. Flott ring, og nok om den.

Under en halvtime senere rullet jeg mine egne lyse blå igjen, hjemme hos meg selv. En flott tur var over. Enda et kapitel i mitt metallsøkerliv er ferdigskrevet. Ronny, takk for en kjempetur. John, takk for at vi fikk søke sammen med deg. Du er en kjempekar. Og Marianne, gratulerer med gullringen. Den var nydelig, og du fortjente virkelig å finne den.

Om å kjøre mye for å finne litt

2009-05-03T21:22:00.004+02:00

I disse internettider er det jo forumer som dekker de fleste hobbyer, også for min. Deltar litt på noen av dem og får meg litt bekjentskaper gjennom disse også. John er et av disse bekjentskapene. Australier av nasjonalitet, bosatt i Trøndelag.

John hadde funnet en gammel badeplass og lurte på om jeg var interessert i å hjelpe han å finne ut av den. Om jeg var? Er hunder interessert i å jage katter? Ronny var også interessert og vi fant ut å ta en tur denne helgen. Heldigvis hadde Ronnys forkjølelse utviklet seg til lungebetennelse og det hadde han fått anibiotika for, tidlig i uken. Litt hoste var alt som hang igjen, da vi var klare til å starte oppdrag "Treasure hunting Trøndelag".

Litt forsinket, men i god tid før fryktlig tidlig fredags morgen, rygget jeg ned på gårdsplassen til min turkammerat. Det siste av søkerutstyr og personlige eiendeler ble lastet inn, sammen med det obligatoriske colaboksbrettet. Ronny grep rattet, jeg grep gpsen og oppdraget var i gang.

Fraværende trafikk og godt humør brakte oss gjennom hovedstaden på et blunk. Videre nordover bar det. Vi hadde avtale med John om å møte han først lørdags morgen, så vi hadde planer om et par innlagte søkerstopp underveis. Hadde tømt deler av en strand, litt syd for Tynset, forrige høst og vi bestemte oss for å la det være første stopp. Bare for å sjekke hvor grundig jeg hadde vært i tømmejobben forrige gang.

Når vi gutta kjører så kjører vi. En trafikkulykke oppe i Østerdalen forsinket oss litt, men ellers var hjulene i bevegelse hele veien til første søkersted. Tok av en stikkvei for tidlig og skremte opp en innfødt da vi snudde på gårdsplassen, men så var vi der.

Nydelig vær og varmende sol gjorde helgens første søk til en fornøyelse. Flott strand med nydelig puddersand. Hadde nok gjort en brukbar jobb ved forrige besøk, for utenom noen ganske få mynter var det ikke stort å finne. Men med hver vår colaboks, solvarme og flott utsikt nøt vi pausen vår før vi fortsatte reisen mot målet.

På Tynset hadde vi ikke noe å gjøre, så neste stopp ble Statoil på Kvikne for en rask pølse og lån av toalett. Pølse ble spist, mens vi snakket om at vi var var helt sikre på at en kjent forfatter, eller noe sånt, var født her. Da ingen av oss kom på hvem det kunne ha vært, rullet vi snart videre.

Med Ronnys ansikt godt plassert inne i en kranglete bilstereo, og med meg ved rattet ble de resterende milene frem til dagens overnattingssted tilbakelagt.

Hadde bestilt campinghytte på nettet. Det vil si, hytta lå ikke på nettet, den lå på en campingplass i Trøndelag. Men annonsen fant jeg på nettet. Ble valgt på grunn av at den lå nedtil en lang strand. Og lang strand betyr søkermuligheter. Men først måtte vi rigge oss til for natten.

Det var fort gjort. Husker jeg har sett mindre hytter, men dem stod det: Her bor Fido, på. Kombinasjonen liten hytte og Ronnys hostekuler ga meg litt betenkeligheter med tanke på nattesøvnen.

Innflyttingen var fort unnagjort og vi satte oss på trappa for å beundre aktivtene på resten av plassen. Artig å observere på denne tiden av året. Folk rigget seg til for sommeren. Sofaer og det som større var, ble båret inn i gedigne fortelt som nesten var ferdig oppsatt. Campingnaboer som ikke har sett hverandre siden i fjor sommer, utvekslet gjennsynsgleder på hundre meters avstand. Biler med enorme campingvogner som kilte seg fast mellom andre feilparkerte biler med ennå større campingvogner. Halvåte griller som ble fyrt opp for vårens første grilleventyr og leverte maten ferdig røket i steden for grillet.

Kunne nok blitt sittende lenge å beundre kaoset, men sulten meldte seg og kursen ble satt mot nermeste bensinstasjon for bunkring av fast føde. Halvstekte brød er ikke det beste alternativet hvis du ikke har stekeovn, men en hyggelig bensinstasjonsdame vi vekket morsinstinktet hos, fikset det for oss. Når vi først var ute, tok vi oss også en tur opp til morgendagens søkerstrand for og sjekke ut forholdene. Desverre lå det fortsatt litt is på vannet, men litt åpent vann var det jo, så det fikk gå. Stedet virket lovende nok det. Ble sittende der en stund og beundre en kvinnelig hundelufter som ble slept etter hunden sin mens hun ropte, orker itj, orker itj. Damen og hunden forsvant innover i skogen mens vi returnerte campingplassen, for et raskt strandsøk før natten la seg.

Den stranden var en skuffelse. Full av bitte små metallbiter som umuliggjorde alle sjanser til å finne noe som helst. En lokal campingplassdronning gjorde alt hun kunne for å lattliggjøre hobbyen vår. Til stor fornøyelse for alle i campingnabolaget, forklarte hun hvor idiotisk hun syntes vår måte å bruke fritiden på, var. Det var så dumt at jeg gadd ikke å diskutere med henne engang. Du sitter vel litt i glasshus når du selv velger å bruke all fritien din til å bo på sju kvadratmeter. Hver sin lyst.

Med søppleposen full av metallbiter, og etter å ha beundret en fantastisk solnedgang, tok vi kvelden. Skulle jo møte John for den store skattejakten tidlig neste morgen.

All min bekymring om søvnmangel grunnet Ronnys hostekuler slo helt feil. Kan ikke huske at hodet traff puta engang. Var nok en god del trøttere enn det jeg trodde.

Og det tror jeg at jeg er nå også. Så resten av historien om hvordan den store skattejakten gikk, kommer i morgen for de som gidder å lese den.

Om en liten søndagstur

2009-04-27T21:05:00.003+02:00

Jada jada jada. Det ble en liten søkertur i går også. Og,neida neida neida. Det ble ikke noe hagearbeid i går heller. Og igjen var det værets skyld.

Våknet litt sent, til ganske så pent vær. Sjekka med værdamene. Utrygt for regn såvel på ettermiddagen som påfølgende dag. Utsikt til et par dager uten søking kan bli litt i overkant mye, så jeg tok en sjefsavgjørelse. Først litt søking , så litt hagearbeid. Slo på tråden over til Ronnys residens. Der bare surkla det i brystkasser og dårlig stemme. Er for dårlig til å bli med , men send gjerne bilde av fine funn. I min verden er det få unskyldninger som holder for ikke å søke, men når Ronny ikke orker, ja da er han virkelig dårlig. Lovte å sende mange bilder.

Litt etter var jeg underveis, helt alene for meg selv. Hadde jo muligens planer om gartnerfakter litt senere på dagen, så valgte et sted ikke så langt unna. Økende mørkfarge på skydekket støttet også oppunder dette valget.

Et par fiskeentusiaster hadde nådd målet før meg. Iført morsomme luer og lange fiskestenger, gjorde de livet utrygt for såvel abbor som turgåere som kom for nærme. Særlig de sistnevnte var utsatt. Jeg fant meg en plass, på trygg avstand, og startet opp maskineriet. La merke til at bytte av batterier var noe jeg burde ha gjort, men gadd ikke turen tilbake til bilen, for å bytte dem. Tok sjansen på at de holdt, og det gjorde de. Lar meg stadig imponere over batteriforbruket på dagens søkere. Har ikke alltid vært sånn.

Var ikke toppmotivert i går. Klarte ikke helt å konsentrere meg. Mye jern og søppel i bakken hjalp heller ikke stort. Tok litt tid før jeg fikk signaler jeg gadd å grave på, og da jeg gadd å grave var det bare korker og annet metallsøppel. Måtte til slutt ta meg selv i kraven og prate litt alvor. Skjønte ikke helt alvoret før jeg fortalte meg selv at jeg like gjerne kunne reise hjem og finne frem raka.

Det hjalp. Lettere vettskremt og blikket festet på søkerens display begynte myntene og komme. Helt fra Polen og andre deler av Europa dukket de opp for å glede et engstelig hjerte. Kongelig norsk ble det også litt av. En sølvring bidro også med sitt for å roe meg ned igjen. Forundrer meg en smule hvor mange villringer det er i år. Kansje det er et sånt ringår i år. Greit for meg.Været fikk aldri bestemt seg. Fra truende "nå kommer jeg å regner på deg", til "jeg kan være sola di". Gjorde dog aldri alvor av trusseldelen.

Ble ganske mange hunde og babyluftere etterhvert, så jeg valgte å gi meg. Ikke verdens lengste søkertur, men ganske fornøyd var jeg uansett. Sendte ringbilde til Ronny og avsluttet dagen.

Avsluttet dagen gjorde jeg bokstavlig talt. Skydekket var fortsatt ganske truende ved hjemkomst, så jeg valgte å bruke resten av dagen til selvstudier. Og den delen av meg selv, jeg studerte, var innsiden av øyenlokka. Er jo tross alt liten vits i å dra ut alt av hageredskap for så å få det ødlagt av regn. Litt trist var det jo at regnet aldri kom da.

Men det kunne jo ikke jeg vite.

Om når været er for bra

2009-04-25T18:14:00.003+02:00

Rare greier dette med vær og hagearbeid. Har hatt hagearbeid på "to do lista" i min ganske mange helger nå. Men enten har det vært for kaldt, for vått eller for mye snø. Men i dag lå alt til rette for mange effektive timer med hagespade og gartnerblikk. Men så skar det seg jaggu igjen. Og grunnen var som alltid, været. I dag var det rett og slett for bra.

Sol fra skyfri himmel og temperaturer på T-skjortenivå, ga meg bøttevis med valgets kvaler. Prøvde å argumenter med meg selv. Hagen må jo bli ferdig til 17.mai. Du er voksen nå og må ta ansvar. De huslige plikter går først. Hadde en del motargumenter også. Det tyngste var nok det at når jeg finner den store skatten, kan jeg jo bare kjøpe meg en gartner. Kjenner at søkerlysten bare river og sliter enda mer i meg. Og når den sliter så mye i meg at jeg blir helt utslitt, er det jo ikke krefter igjen til hagearbeid. Måtte ta en avgjørelse fort nå

Måtte ha hjelp til denne avgjørelsen. Kunne hørt med familien, men valgte å høre med Ronny . Uansett hva han mening var, ville jeg følge den. Telefonnummeret hans ble tastet inn. Hei Ronny, syns du jeg skal søke eller jobbe i hagen i dag? Ronny syntes jeg burde søke. Han og Marianne var allerede på vei for å søke på et sted i østerled.

For meg var saken da avgjort. Ikke mange minuttene etter sang Johnny Cash på bilsteroen min og jeg var på vei østover. Rask fylling av kaffekopp og et par kamikaze syklister forsinket meg litt, men frem kom jeg.

Gjorde mange fine funn her i fjor, og nå var det godt å være tilbake. Det lokale hyttefolket var tilbake og hilste meg velkommen. Det ble vinket og hilset fra verandane så man kunne bli rent rørt.

Nede ved vannet var mine venner godt i gang. Så Marianne svingte søkeren på gresset, og Ronny så jeg bare øverste halvdelen av. Forstod fort at den nederste delen befant seg under vann. Selv om jeg ikke så hele Ronny hørte jeg han veldig godt. Ronny var sjuk han. Nese med drypp og en hoste som slo ut på ricthers skala. Vi ble vel fort enige om at iskaldt vann ikke kom til å hjelpe på verken drypp eller hoste, og litt etter var min venn over på landsøking han også.

Deilig å være ute igjen. Hadde ikke fått søkt på lenge nå. Faktisk ikke siden torsdag. Valgte allikevel å ta en rolig dag. Kose meg i det fine været. Kjenne solen varme en vintertrøtt søkersjel. Granske om jeg kunne se litt grønt på løvtrærne. Ved å legge godviljen til syntes jeg faktisk at jeg kunne se antydning til litt grønnfarge her og der. Og jeg har et godt blikk for sånne naturting. Har til og med fått øye på rosa elefanter i syden en gang.

Stillte søkeren og lot den leke. Fulgte etter den, og gravde når jeg fikk beskjed om det. Bra med mynt ble det, og ved første pause hadde jeg fanget et liten sølvring også. Har ikke funnet noe sølvstempel ennå, så jeg er ikke helt sikker på at sølvringen er av sølv, men minner veldig om det.

Pausen ble gjennomført helt nede ved vannkanten. Innemellom fuglekvitter og Ronnys hostekuler, drakk vi cola og koste oss alt vi kunne. Marianne hadde funnet et søtt lite hjerte og var glad for det.

Så var vi igang igjen. Mer mynt var oppe å vaka på overflaten. Mye litt eldre mynt i dag og de ble funnet på litt større dyp en vanlig. Skjønte at jeg hadde truffet ganske godt på instillingene av søkeren denne dagen. Ronny klarte å rope at han hadde funnet et sølvhalskjede med hjerte, før han ble opptatt nede i lommetøklet sitt igjen, og alle gledet seg på hans vegne.

Fikk et litt rart signal og bestemte meg for å undersøke. Opp av bakken kom et litt rart smykke. Rund med noe som lignet en mørk stein i midten. Dro søkeren over hullet en gang til. Fortsatt samme rare signalet. Tok en ny sjekk og igjen kom det opp et smykke. Så ut som en liten krukke med den nederste delen i samme mørke steinlignende materiale. Ble stående og klø meg litt i de små og få grå (som er igjen), uten at det bidro til noen løsning. Mine venner hadde heller ikke noen gode forslag, selv om mistanken går mot et øreannheng. Vi tok en ny colapause i steden. Vel nede ved vannkanten for pause, observerte vi et nytt vårtegn. En hel patrulje maurer, travelt opptatt med å drikke opp resten av brusen vår.

Ny omgang søking, med tilhørende øking av kontantbeholdning, før vi avsluttet dagen. Etter å ha trukket opp bilen til Ronny fra et gjørmehøl, Marianne hadde klart å sette den fast i, og banning over flere kamikaze syklister, var jeg omsider hjemme igjen. Akkurat i tide til å ikke rekke noe hagearbeid i dag. Vi får se i morgen.

For neste helg blir det ikke tid til noe hageslit. Da skal nemlig Ronny og jeg på langtur. Og ikke en mistet mynt kan da føle seg trygg, i området fra her og til fjellstrøka bortenfor.

Om vårvær og blide mennesker

2009-04-23T21:01:00.004+02:00

I dag var været kommet helt opp i "nå kan du kaste jakka temperaturer". Når denslags temperaturer går i kompaniskap med et par timer "ikke noe på programmet tid", er det bare en ting å gjøre. For meg er det sånn i hvert fall.

Nå har ikke jeg råd til å kaste jakka mi, så jeg lot den heller henge igjen hjemme. Og med høyre fot trygt plassert på gassen, og tankene like trygt plassert på en strand jeg vet om, var jeg underveis. Til dit tankene var plassert, ikke foten (men det skjønte dere vel).

Hadde ikke mye tid, men koste meg alt jeg kunne med den lille tiden jeg hadde. Nydelig vær. Isen var gått over til historien og alle tobeinte smilte og var hyggelige.

Det er jammen rart hva vårværet gjør med folks humør, mitt inklusive. Tid til en liten prat hadde de fleste også. Er det været, naturen eller noe annet som gjør det? Ikke vet jeg, med jeg opplever aldri det i en heis, eller på legens venteværelse. En turgåer forklarte meg til å med at det var noen fugler ute på vannet som kaltes toppdykkere. Tror det var det han kalte dem, og i å med at det var noe fjærkledd som bevegde seg der ute, så stemte sikkert det.

Vel, litt søking ble det også tid til. Mye søppel som alltid, men litt mynt dukket også opp. Fikk et fint signal som forandret seg til en ring i det den brøt jordskorpen. Ikke gull riktig nok, men etter jeg fant stempelet som viste 925S, var jeg fornøyd med det. Sølv er nemmelig ikke så værst det heller.

Ikke mye tid, og den som var, gikk fort. Men snart er det helg og da dere....

Om når prioritering blir viktig

2009-04-20T21:37:00.003+02:00

I går tidlig våknet jeg med hodepine. Klokka var egentlig alt for tidlig til å våkne med hodepine. Den var egentlig alt for tidlig til å våkne i det hele tatt. Ble liggende helt stille en liten stund og tenke over dagens liste med forpliktelser.

Og den var ganske så lang. Samfunnets krav til en velstelt hage er jo en årlig vårtradisjon. Har vel aldri helt klart å oppfylle disse kravene, og når sant skal sies har jeg vel aldri vært noe særlig opptatt av det heller. Men litt opprydding er jo greit, for å glede kone og et samlet nabolag.

I tillegg til hagemarerittet, som sto langt oppe på lista, sto rydding og vask av bil, rydding av garage og masse annet som hører våren til.

Kjente langt nede i puta at jeg gruet meg veldig. Også med den huepina a gitt. Her var det bare en ting å gjøre. Dra ut å søke litt. Dreier seg bare om å prioritere riktig. Ett kort søk, og så dagens to do liste

Nå gjaldt det bare å få sneket seg avgårde før familien våknet og prioriterte dagen min anderledes. Familien min har nemlig anlegg for dette, kloke av skade sikkert.

Vel, snikinga virket og ikke så lenge etter var jeg fremme på den gamle badeplassen. Rigget søkeren og la igjen en elektronisk lapp på mobilen til Ronny om hvor jeg var. Bare i tilfellet han også slet med notorisk morgenvåkenhet. Visste at han hadde vært sosial kvelden før og regnet ikke med noe respons. Ikke på lenge ennå i hvert fall.

Men jeg kunne jo ikke bare stå der å skrive elektoniske lapper. Måtte i gang med søkinga. Deilig morgen og det var balsam for huepina å bare følge etter søkercoilen, som lekte seg bortover gressletta. Nyte synet av isen som tiner på vannet, og varsler om at varme sommerdager er underveis. Så stille å fredlig det er slik morgenstund. Bare seg selv, søkeren sin og alle småfuglan.

Og litt funnpiping fra søkeren da. Ble ganske mange av dem også, denne morgenen. Bare mynt , men det var greit. Var bare koselig å rusle rundt i skaperverket. Ble forresten en liten øredobb i tillegg til all mynten.

Hadde invilget meg selv to timer til søking denne dagen, og klarte å holde det, til stor forundring for meg selv. Selv da Ronny, som akkurat hadde kommet til seg selv, ringte og lurte på om jeg skulle bli der en stund til, klarte jeg å holde den egenpålagt søkertiden. Man har da visse forpliktelser og ansvar må vite.

Resten av dagen gikk med til en salig blanding av vårarbeid og innlagte pauser. Greit nok. Deilig å få det unna, særlig pausene. Og arbeidinnsatsen var heller ikke værst. Selv kona var såpass imponert, at hun glemte å bli rasende over det faktum at støvsugeren hennes var fyllt med sand fra bilen min. Uforståelig hvor mye sand litt sånn søkerutstyr kan legge igjen over tid.

Så kom dagen i dag. Avtaleboka mi sa klart fra. Her var det ikke noe ledig tid for søking. Må det være sånn, for å sitere en reklamefilm for et vaskepulver jeg ikke synes noe særlig om. Reklamefilmen altså, vaskepulver har jeg ikke grunnlag for å mene noe som helst om. Neida, det må ikke være sånn. Ved å kutte ned litt her og juster litt der fikk jeg frigjort en times søkertid. Er jo viktigt og ha litt pause mellom avtaler også. Fant igjen en gammel badeplass på veien til påløpende avtale. Litt søkertid måtte ofres på innkommende telefonsamtaler, timen ble halvert, men så var jeg i gang.

En halvtime gir ikke stort håp om flotte funn, men gir tross alt en halvtime mer håp enn ikke noe halvtime med søking. Fant litt mynt og et par korker. Klokka hadde akkurat bestemt meg for å gi meg, da jeg oppfattet et svakt signal fra dypet. Skulle jeg grave det? Hadde jeg tid? Bestemte meg for at jeg hadde det. Men så måtte det også være slutt.

La meg på kne og gravde. Dette funnet lå dypt. Gravde litt til. Tittet ned i hullet. Fortsatt krav om mere graving. Fulgte opp det kravet. Tittet igjen. En tynn bit av en ring kunne skimtes, der den stakk ut av en leireklump. Atter en gullfarget opptrekksring tenkte jeg skuffet. Den tanken ble raskt byttet ut med den om hvor lett det er å ta feil. Ut av leirklumpen kom en nydelig gullring til syne. En ganske stor rød stein var montert midt på den også. Hvilken fantastisk avsluttning på en kort jakt.

Og jeg, jeg smilte gjennom hele neste avtale. Og etterpå var det akkurat tid for "The Dance", før jeg satte meg ned å skrev dette.

Om når ting forsvinner igjen

2009-04-18T19:47:00.003+02:00

Klokka nøyaktig null minutter på seks i dag tidlig, sto bilen til Ronny og eieren dens å brummet utålmodig på gårdsplassen min. Setter ,stort sett, pris på folk som er presise til avtaler, men akkurat i dag kunne jeg godtatt om han ble litt forsinket. Hadde oversovet vekkerklokka med en halvtime og hadde ikke helt rukket å jobbe den inn ennå.

Økte turtallet på kaffetrakteren, fylte termosen og så var vi på vei. Avtalen vår gjaldt et kjekt søkersted, et lite stykke kjørevei unna, så her gjaldt det å få unna kjøringa og få igang søkinga.

En traktor med påmontert feiehenger gjorde det den kunne for å forsinke oss, men ble fort og effektivt satt på plass. Strengt tatt ikke ikke nødvendig. Vel fremme, var det fortsatt så kaldt, at vi bevilget oss to kopper kaffe til hver, på innsiden av bilen, før vi kom igang.

Til lyden av kaffeslurping og høylytte diskusjoner, om hvem som skulle gruse hvem i dag, varmet det seg litt opp utenfor. Ikke lenge etter var vi i gang.

Før jeg rakk å få hodetelefonene til å passe, hadde min venn plukket opp to mynter på de to første signalene. Mitt første signal ga også en mynt. Dette så bra ut.

Men ikke lenge. Noen mynter og minutter seinere stilnet det av. Med mynter vel å merke. Søppel var det nok av. Særlig sølvpapir. Jada, vet at vi kunne ha diskriminert vekk alt sølvpapiret på søkerene våre. Men når to ivrige skatteletere er i bitter strid om flest knallfunn, taes det ingen sjanser på å gå glipp av noe. Da er det hele på nivå med liv og død å sånn.

Å sølvpapirplukkinga ga uttelling. Ett svakt signal, fra langt nede i bakken et sted, var ørlite grann forskjellig. Hadde jeg diskrimenert vekk sølvpapiret hadde jeg gått glipp av denne. Og i dag var denne, ett gullanheng. Yess, i noen få skritt var jeg over der hvor min venn var ivrig opptatt med å grave opp en kork. Funnet noe, spurte jeg. Bare litt mynt, fikk jeg til svar. Tok frem annhenget og lot han snuse på det. Ronny hadde plutselig ikke tid til å snakke mer. Jeg returnerte til min side av område.

Så gikk jeg der da, plukket mynt, korker og sølvpapir i stadig varierende rekkefølge. Ned på kne for å plukke opp enda et sølvpapir, som jeg skimtet nede i hullet, men dette papiret satt fast. Ikke noe sølvpapir denne gangen, viste det seg. Et halskjede i sølv var det . Hadde lyst til å stikke over og triumfere litt med en gang, men valgte å ikke gjøre det. Ville ha det i reserve i tilfelle min konkurrent hadde gjort noen fine funn. Puttet det omsorgsfullt og godt ned i funnlommen min. Startet opp søkeren igjen og fant et lite hjerte og litt mer mynt, før det var tid for første pause.

Viste først konkurrenten hjertet. Juggel okay, men likevel ett smykke. Ronny i pausemodus viste frem både en fin pin og en eldre sølvnål. Godt jeg hadde sølvkjede. Stakk hånden ned i funnlomma, klar til å sette inn nådestøtet, og fant frem-- ingen ting. Kjedet var bort, helt borte.

Pausen ble avsluttet i neste øyeblikk. En ting var at det var mistet igjen, det som værre var at det gikk på troverdigheten løs. Selv om Ronny forsikret at han trodde jeg hadde funnet sølvkjedet, kunne jeg jo ikke bevise det.

Dette var som å finne den berømte strikkepinnen i et høyhus (eller hva det nå heter). Hadde jo vært på kryss og tvers over et ganske stort område. Men prøve måtte jeg jo. Leita og leita, mens Ronny økte forspranget sitt på den andre siden av området, uten at jeg fant noe kjede. Kjente jeg begynte å bli litt desperat etter som tiden gikk. Merkelige greier, har jo funnet mange sølvkjeder gjennom tiden, men ble helt besatt på å finne igjen akkurat dette. Ikke var det spesielt verdifullt heller. Prøvde med min mest overbevisende stemme å fortelle meg selv disse sannhetene, men til ingen nytte.

Fra andre siden av område så jeg at Ronny signaliserte at det igjen var tid for pause . Gikk opp for meg at måten han signaliserte det på, var ved å svinge et halskjede, han nettopp hadde funnet over hodet. Dette kjedet var både kraftigere og lenger enn det jeg hadde funnet og mistet igjen. Måtte bare innse at slaget, såvel som sølvkjedet var tapt.

Ronny var veldig forståelsesfull gjennom hele kaffepausen og tilbød meg til og med å låne hans reservesøker hvis jeg ville lete mer etter mitt store tap. Hans reservesøker hadde mye større søkerhode enn de søkerne jeg hadde valgt å ta med i dag. Ronny hadde råd til å være storsinnet. Han hadde funnet enda ett sølv halssmykke og et millitært luemerke av eldere årgang.

Større søkerhode betyr at man kan lete over et større areal fortere, så jeg valgte å gjøre et forsøk til. Hjalp ingen ting. Måtte til slutt hive inn søkeren (Ronnys) og finne frem min egen igjen. Hadde fortsatt tid til å ta igjen forspranget. Det er jo rart at jeg ikke kan finne det da, sa jeg til Ronny, det må jo ligge oppe på bakken et sted. Må det ikke? Joa, svarte Ronny tørt, hvis det ikke er av den selvnedgravende typen.

Resten av formiddagen gikk med til nye mynt og sølvpapirfunn. Ingen ting annet, med unntak av litt korker og annet søppel da.

Også sølvkjedet mitt da. Midt på plenen lå det. Akkurat der jeg hadde mistet det. Plutselig så jeg det. Rett foran mine lyse blå. Hadde leita der flere ganger med søkerene. Og fant det igjen med øynene.

Med brorparten av selvrespekten gjennopprettet, var jeg klar til å konkurrere igjen. Desverre var det så godt som ingen ting igjen av dagens tilmålte søkertid. Litt mer mynt, men så var det slutt. Måtte nok bare innse at min venn fant mer enn meg, denne gangen.

Men dagens gullfunn, det var mitt. Så det så.

Om å få et nytt leketøy

2009-04-15T20:30:00.005+02:00

Fikk en hyggelig beskjed i går kveld. Det nye søkerhodet mitt var kommet. Har ventet spent på denne beskjeden. Dette er et lite søkerhode, som allerede har fått et godt rykte på seg i det svære utland. En fem tommers dobbel D coil.

Uten å bli for teknisk skal jeg prøve å forklare litt. Søkerhoder (coiler) finnes i mange størrelser og utførelser. Enkelt sagt, jo større søkerhode, jo større dybde vil de nå. Et mindre søkerhode søker ikke så dypt, men skiller signalene bedre og er mer ømfintelig for små gjennstander.

I tillegg er søkerhodene bygd opp på forskjellige måter. Dobbel D er satt sammen med to spoler i D form, mot hverandre, og søker noe bredere enn en vanlig monocoil. For å slippe å skrive en hel teknisk lærebok om metallsøkere, stopper jeg utredningen her for denne gangen. Vil bare nevne til slutt at en fem tommers coil er en veldig liten coil.

Etter en urolig natt, som minnet meg ikke så helt lite om barndommens "natt til julaften", var jeg tidlig avgårde i dag for å plukke opp den nye coilen. Med skjelvende hender pakket jeg opp den lille rakkeren. Og der var den. Rund, pen og hvit av farge. Monterte på et passende beskyttelsedeksel. Kjente søke nå lysten rev og slet i meg. Kunne nesten ikke vente på å få prøvd den.

Men det måtte jeg, desverre. En del nødvendigheter i arbeidssammenheng måtte unnagjøres først. Må nok innrømme at tankene ikke bare dreide seg om nødvendighetene i dag. Den siste nødvendighetstelefonen ble gjennomført, samtidig som coilen ble montert nederst på søkeren.

Og så var jeg klar. Bare et par timer riktig nok, før nye nødvendigheter trengte seg på, men det fikk holde for et testsøk. To ting er viktig under tidspress av denne typen, når man skal få unna et testsøk. Jeg ville ikke reise bort søkertiden min og jeg ville gi det nye søkerhodet en skikkelig utfordring.

Min barndoms strand oppfylte mine krav og valget falt på den. Med nyskifta sommersko på bilen og Øystein Sunde på spilleren, var det bare ti minutter dit. Dette er et område som jeg har søkt over utallige ganger før. Dette i kombinasjon med flere generasjoner hundeluftere og badegjester som har gjort mange og velykkede forsøk på å forsøple mest mulig, har det vært lite av gode funn her i det siste. Perfekt utfordring for femtommeren til å bevise hva den var god for.

Fant delen av området hvor jeg viste at det var mye søppelsignal. Fikk fort det første signalet om at det lå en kork der. Men signalet var litt anderledes. Var liksom en antyding av mynt der også. Og det stemte, en kork og rett ved siden av en tiøre.

Nytt signal, denne gangen et rent myntsignal og jeg gravde opp atter en kork. Det stemte jo ikke, så jeg dro søkeren over hullet en gang til. Myntsignalet var fortsatt der. Nesa i bakken igjen. I samme hullet, tre centimeter under der jeg fant korken, lå kronestykket. Dette begynte å vekke interesse. Et dobbelt myntsignal avslørte to femtiører som hadde inngått samboerskap nede i bakken.

Et litt rart signal jeg ikke hadde hørt før, vekket nostalgien i meg. Vet ikke om dere er gamle nok til å huske Mobilkalenderne i blikk som vi festet på klokkeremmen. Ny kalender hver måned. Jeg husker dem og rehusket dem i dag, der jeg sto med et eksemplar i hånden. Måtte smile litt der jeg sto og prøvde å regne ut hvor mange melkekartonger jeg hadde slitt ut for å få motorlyd på tråsykkelen, på jakt etter disse kalenderne, i guttedagene. Var mange kilometer til nærmeste Mobilstasjon.

Kunne jo ikke bli stående å regne hele dagen, så søket fortsatte. Litt smykker begynte å dukke opp etter hvert. Først en øredobb, tett fulgt av en sølvring og så et lite stjernetegn i sølv. Og innemellom disse, greit med småmynt.

I motsetning til møtevirksomhet går to timer med søkeren ubehagelig fort, så også i dag. Tiden man måtte gi seg på, var plutselig der og jeg måtte sette kursen mot nye nødvendigheter.

Men den nye coilen fikk mer enn godkjent. Litt kort tid til en fullstendig test, men så langt veldig bra. Krever nok en del erfaring med metallsøking i forkant, så hvis noen der ute har tenkt å ta opp denne hobbyen. Ikke start med å kjøpe denne. For de som har drevet på en stund derimot, er den et godt tilbehør, på plasser med mye søppel.

Og jeg, jeg gleder meg til å utvikle vennskapet.

Om påskehandel, gamle kjente og en gullring

2009-04-12T19:36:00.005+02:00

Fredag kveld sto kona i døra. Jeg lå på sofaen fordypet i en metallsøkerbok. Hei kjære, hjemme fra ferie alt? Jada, svarte hun. Du husker vel at jeg måtte på jobb i morgen og derfor komme hjem tidligere. Selvførgelig husket jeg det, prøvde jeg meg, og jeg skulle akkurat starte med oppvasken. Ble nok ikke helt trodd for hun fortsatte, du husker vel også at du må på Obs og handle påskelam og tilbehør i morgen. Kan ikke du gjøre det da, jeg må nemlig ut på en liten søkertur . Som før nevnt, i tilfellet du har glemt det alt, jeg er på jobb i morgen avsluttet konemor diskusjonen.

Dette passet dårlig, veldig dårlig. Grunnet en annen avtale litt senere på dagen hadde jeg tenkt å få søkt fra tidlig morgenstund. Værvarselet var på min side og alt lå til rette for en fin søkedag. Nå skar dette seg. Obs åpnet klokka ni. Alle andre Obser åpnet klokka åtte, men ikke min obs nei, den åpnet klokka ni.

Fem på ni i går morges sto jeg klar utenfor Obs. Utstyrt med forhåndskrevet handlelapp og løpesko var regnestykket enkelt. Full fart inn klokka ni, ferdig kvart over, fremme på jaktmarkene klokka ti og fremdeles rekke noen timer til å få fylt opp lomma med litt gull, før neste avtale.

Sånn gikk det ikke. Obs er stort og jeg er ikke vant til å være der. Handlelappruta mitt stemte ovehodet ikke med terrenget. Like forvirret som en nysluppen fjert i en kurvstol løp jeg frem og tilbake over hele butikken. Absolutt ingen ting var der jeg ville at det skulle være. Følte meg som en døgnflue mot et gatelys, der jeg heiv meg desperat mot hyllene.

Nei, men er det ikke Per da. Veldig anpusten, midt i jakten på rosenkål, passet det å stoppe for å se hvem som pratet til meg, om ikke annet så for å få igjen pusten. Henning var det, like smilende som sist jeg så han, for fjorten år siden. Utrolig hyggelig gjennsyn, så på tross av dårlig tid, ble det en grei prat mens tiden gikk. Måtte til slutt bare rive meg løs og til "håper ikke det blir fjorten år til neste gang vi prates" fortsatte jeg jakten på rosenkålen. Ble forresten aldri noen rosenkål, men brokkoli er også sunt.

Det gikk ikke fjorten år. Knappe tjue minutter tenker jeg, for foran meg i kassakøen sto Henning. Ny tid gikk, før nytt ha det bra og vi prates.

Nå begynte det å bli knapt med tid igjen til søking. Halv elleve stormet jeg og handlevogna over parkeringsplassen på vei mot bilen. Plass til fantastisk mange biler på den parkeringsplassen, men hvem sto og lastet bilen nærmest min. Joda, det var Henning.

Måtte prates litt til før vi skilte lag igjen. Jeg visste at bilen min var i desperat behov for litt diesel, så for sikkerhets skyld spurte jeg min gamle venn om han skulle tanke og i tilfellet om det skulle skje på stasjonen nede i gata. For i så fall dro jeg et annet sted.

Han skulle heldigvis ikke det, og med nesten full tank parkerte jeg på søkerplassen min ganske nøyaktig klokka tolv.

Ble ikke mye tid der, men greit med mynter ble det i det flotte været. Bestemte meg for å fortsette der dagen etter, altså i dag.

Ronny ringte i går kveld. Skal vi stikke ut å søke i morgen. Før jeg rakk å si klart det, fortsatte han, har vært i Sverige og handlet cola. Ronny er velkommen med, når som helst, med eller uten cola, men ikke si det til han.

Veldig litt over tidlig hentet jeg Ronny i dag. Hans kjære Marianne ville også være med, og det var jo bare hyggelig. Alle tre var veldig gira i dag, og i bilen gikk diskusjonen høyt om hvem som ville gjøre dagens beste funn.

Å så var konkuransen i gang. Mye søppel i området, så valget mitt hadde falt på lite søkerhode. Lettere å skille signalene med den. Klokt valg, for selv om jeg gravde mye kork og annet rask, dukket det opp greit med mynt også.

Ved første colapause var det mynter og søppel som gjaldt for oss alle. Ronny erklærte at det var tid for litt smykker, og ingen protesterte på det.

Ikke lenge etter fant jeg det første smykket for dagen. En søt liten sølvring kom opp til overflaten fra fem centimeters dyp. Ikke store funnet, men ett smykke mer en de andre hadde funnet. Like etter fant jeg en til. Missnøyen begynte å bre seg hos de andre nå. Ikke så lenge etter fant Ronny en gammel hestesko. Flott, ropte jeg ned til han, det betyr lykke. La oss håpe det, ropte min venn tilbake.

Og lykke betydde det. For meg. Nytt sølvsignal og opp av bakken kom et lite halssmykke. I det jeg skulle putte den i funnposen min datt litt av sølvkjedet ned på bakken. Borte i gresset, men man har da metallsøker. Svingte coilen over stedet og fant det igjen. I det jeg gjorde det, hørte jeg at det var to signaler og gravde det andre også. Joda denne gangen var det et lite sølvhjerte. Nå begynte det å bli morro. For meg. Mine venner mumlet unisont noe om at det var gull som gjaldt.

Og det var det. Det var nemlig mitt neste funn. Dypt signal. Trodde først det måtte være et kronestykke, men ble på ingen måte skuffet da jeg gravde opp en nydelig gullring i steden. Stemplet 18 karat og alt i orden.

Fant forresten to gamle knapper som jeg tror er millitære. Har ikke noe greie på det, men er det noen der ute som kan bekrefte, eller avkrefte det ut fra bildene, så gjør gjerne det.

Ennå et sølvhjerte ble det også på meg, før vi avsluttet dagens søk. Ronny hadde fanget bra med mynt, og Marianne hadde funnet et artig gammelt fingerbøl. Men dagens største smil var nok mitt. Og det beholdt jeg hele veien hjem. Det er nemlig veldig vanskelig å være ydmyk når man har gjort de beste funnene. Men jeg prøvde.

Håper på en liten tur ut i morgen også, men det mumles i heimen om biler som ikke trenger piggdekk lenger, så vi får se. I tillegg har jeg en gammel motorsykkel som det er på tide å børste spindelvevet av.

Om å redde en alligator

2009-04-10T18:02:00.004+02:00

I dag tidlig oppdaget jeg at værdamenes varsel om solskinn var en smule overdrevet. Grått og trist vær, men i og med at jeg hørte et søkersted ropte på meg i det fjerne, var det bare å komme seg opp og avgårde.

Rask stopp hos den lokale kaffepusheren for nødvendig påfyll, på med radioen, litt mer kjøring og plutselig var jeg der. Stille morgenveier, akkurat som jeg liker dem.

Vel fremme var det bare å fyre søkeren og komme i gang. Tok ikke lang tid før det første signalet fortalte meg at det var noe å hente. En femtiøre startet dagens funnrekke. Så kom de på rekke og rad. Sølvpapir, korker og annet søppel. Iblandet litt mynter og etterhvert hundeluftere. De sistnevnte hadde nok vært her før i vinter også. Så i hvertfall sånn ut på bakken, der snøen var forsvunnet. Gjelder å være veldig oppmerksom før man setter kneet i bakken på denne tiden av året. Lett å se at dette stedet også var et populært vintersportsted for hester, rådyr og andre firebente vesener, så oppmerksomheten min ble skjerpet ytteligere.

Hadde akkurat kjørt slalom mellom noen etterlatenskaper da jeg fikk en fin smykkelyd fra øretelefonene. Pen liten øredobb innfridde det første kravet mitt for en velykket søkedag. Det andre kravet mitt om litt solskinn så på daværende tidspunkt ikke ut til å bli innfridd.

Plukket noen mynter til og slo fast for meg selv at det akkurat tiden for en tur hjem for litt frokost. På vei til bilen passerte jeg noen gamle trær og av erfaring vet jeg jo at rundt gamle trær kan det også være gammel mynt.

Det var det ikke i dag, selv om jeg trodde det en liten stund. Hadde ikke før stukket coilen bort til det første treet, da jeg fikk et kjempeutslag fra søkeren. Samtidig som hjertet mitt gjorde et stort hopp, traff kneet mitt bakken og spadebladet forsvant i jorden. Og opp kom den. Ikke noe gammel mynt, men min nye leieboer.

Skjønte først ikke hva det var, så liten og full av jord som den var. Litt børsting av jord etterpå gikk det opp for meg at jeg sto med en alligator i hånden. Dog ikke så stor og i metall, men uansett en alligator. Og størrelsen skal man ikke kimse av. En metallsøkerkollega som lever midt i alligatorland i usa, fortalte meg at han var mest skeptisk til de små. Får å sitere han" de store vet at de kan ta meg, mens de små prøver å bevise det".

Vel vel. La den sammen med resten av dagens funn og kjørte hjemover for å gi min nye venn en god vask og vise den rundt i sitt nye hjem.

Og akkurat ide jeg svingte inn på gårdsplassen hjemme brøt mitt andre krav for en velykket dag i gjennom skydekket og ga løfter for resten av helgen.

Fremdeles frost i bakken

2009-04-09T20:44:00.003+02:00

I går våknet jeg til regnvær. Kjente jeg ble litt ergelig inne i meg av det. Vil nå helst ha sol jeg da. Men noen fordeler kommer det jo ut av regn og surt vær også. Snøen smelter jo fortere, og jeg kunne ta med meg morgentrynet mitt og en god metallsøkerbok tilbake til senga.

Kom til meg selv igjen uten å ha fått lest noe, men til majoriteten av familien som lurte på om det var greit at de tok et par dager hos bestemor. Tok en rask titt på værvarselet for de neste to dagene, og erklærte meg enig i at det var en fantastisk ide. Lå nemmelig ann til søkevær.

Våknet helt av meg selv, veldig tidlig i dag. Faktisk så tidlig at jeg valgte å se om jeg kunne gjennta det igjen en time senere.

Det kunne jeg. Valgte det stedet i øst som gikk så feil her forige dagen. Vått og tåkete hele veien dit, men ikke noe vått i dråpeform, og mer skal det ikke til for å glede meg. Grei sånn.

Måtte fortsatt bykse litt i ikke smeltet snø for å komme ned til søkeplassen. Finnes det noe som heter smeltet snø forresten. Når den har smeltet er det jo ikke snø lenger, eller... Nei det får jeg gruble på en annen gang. Hvor var jeg? Jo, nede på søkeplassen var jeg. Klar til å begynne å søke var jeg også.

Gårdsdagens regn hadde gjort den bare flekken ganske mye større, så her var det mulighet til å ha det veldig bra noen timer. Gråværet, tåka og det våte gresset ga også håp om å ha det veldig bra i fred og ro.

Og fredlig og rolig ble det. Noe høyspentlinjer som gikk over sletta, fortyrret søkeren min med litt støy, men litt finjustering (av søkeren, ikke høyspentlinjene) løste det problemet. En hane som bodde rett over vannet, var nok ikke helt inne i dette med sommer og vintertid og sånn. Så for sikkerhets skyld kjørte den vekkerunden sin hvert tiende minutt. Ikke noe problem det heller. For meg i hvertfall.

Tok ikke mange sekundene før den første mynten valgte funnveska mi, fremfor den kalde bakken. Litt etter valgte den neste å slå følge. Ganske gjørmete og etter noen få mynter til, begynte klærne mine å bære preg av dette. Bruker jo ikke akkurat findressen på søketur, så det plaget ikke meg nevneverdig.

Det som plaget meg mer, var ved første dype signal. Skjønte at dette byttet lå nærmere ti centimeter dypt. Heldigvis for at jeg hadde funnet igjen kvalitetsspaden min på tirsdag. Kjørte den hardt ned i gjørma innstilt på ti centimeter. På fem centimeter møtte den is, frost og tæle. Snakk om bråstopp. De fleste andre spader hadde vel pådratt seg varige skader der og da. Ikke et merke på spaden min. Det er spaden sin det. Rask sjekk av armen min slo fast at den hadde klart seg også (kjentes ikke sånn ut et lite øyeblikk).

Fikk nøye meg med de grunne signalene i dag. Kose meg i gjørma. Gjorde det. Greit med sterk norsk valuta tøyt opp av gjørmebadet. Mye fem, ti og tjuefemører. En dansk mynt blandet seg også i det gode selskap, og sannelig hadde ikke en mynt helt fra Singapore også tatt turen.

Dagens tur ble avsluttet med at jeg fant et lite sølvanheng. Smykker setter alltid en verdig avsluttning på en fin søketur. Når jeg i tillegg har fått inn nok mynt til å dekke rengjøring av klærne mine. Ja da skal ikke jeg be om noe mer.

Det måtte i tilfelle være litt sol og et gullfunn i morgen da.

På bar bakke igjen....

2009-04-07T21:31:00.005+02:00

...og det føles helt ok faktisk. Veldig klar for litt søking på land igjen nå. Snøen smelter og gresset kommer mere og mere til syne. Vet ikke helt hva jeg synes er morsomst , søking i sjøen eller på land, men liker å ha muligheten til å velge. Ja takk begge deler, er et valg det også, for å feilsitere en kjent bjørn. Har forresten lagt meke til at t-skjortene mine har blitt ubehagelig like hans etter en vinter uten overdreven mosjonering.

Har et friluftsområde litt sånn vest for basen min hvor jeg har gjort mange fine funn gjennom årene. Greit å ha et sånt område i nærheten, lett tilgjengelig når hverdagen blir litt trist, eller man har en halvtime til overs.

Hadde en slik halvtime i går og stakk avgårde for å sjekke hvordan det gikk med snøsmeltingen. Det gikk, om dog så alt for sakte. Tok på meg Sølvpilenblikket mitt, og langt der nede i horisonten skimtet jeg litt grønnfarve. Ubehagelig mye snø mellom meg og den grønne fargen, men på ingen måte nok til at ti ville isbjørner kunne stoppe meg fra litt søking . Grep min kjære søker og håndspade, og bykset gjennom blaut snø i rettning den grønne flekken.

Ikke mye tid, men ikke store flekke å søke over heller, så det gikk bra. Fant ikke stort, et par mynter og en liten lås til et halskjede. For ikke å snakke om alle vårfornemmelsene jeg fant. Dro hjem med smil i ansiktet.

Ronny slo på tråden litt utpå kvelden. Skal jeg jobbe eller skal vi søke i morgen, lurte han på. Vi skal søke, slo jeg fast. Henter deg ved åttetiden.

Fem på åtte regnes vel som åttetiden, så ved åttetiden var min søkerkompis henta. Ble enige om at den grønne flekken i vest sikkert ikke hadde økt noe særlig siden jeg var der i går, så vi satte i steden kursen østover for å sjekke forekomsten av grønne flekker på et annet sted vi har tro på.

Dårlige veier og litt knoting senere parkerte vi i snøen der. Travet oss igjennom den, og joda, det var en grønn flekk på baksiden av den også.

Tilbake ved bilen for henting av utstyr, var det tid for dagens nedtur. Håndspaden min hadde gjort seg selv usynlig. Bilen ble vrengt etter alle kunstens regler uten at det hjalp noe. Fortvilelsen rev og slet i meg uten at det hjalp noe heller. Måtte ha sklidd ut av slira, når jeg lasta inn i bilen på stedet i vest, dagen før.

Så da var det bare å forlate stedet i øst, for lete etter håndspaden på stedet i vest. I og med at vi passerte Ronnys hjem på turen vestover, stoppet vi der og tok med oss en ekstra spade. Og bare en time etter den planlagte søkingen i øst skulle ha startet, var vi fremme på parkeringsplassen i vest.

Og der var det jo ingen spade. Felles enighet om at siden vi hadde kastet bort så mye tid på å ikke finne en spade, kunne vi like gjerne søke på flekken jeg hadde søkt på i går. Med lånt spade og egen søker tråkket jeg gjennom snøen bak min venn. Det eneste levende vesenet vi møte på turen(med untak av bakterier som lever i store mengder hestemøkk), var et rådyr som plutselig bykset rett over stien foran oss. Flott dyr..., og etter at vi var ferdige med å skremme hjertefeil på hverandre fortsatte vi hvert til vårses.

Den grønne flekken hadde vokst. Og midt i den, akkurat der hvor jeg hadde gravd opp den siste mynten dagen før, sto den forsvunnede spaden min. Selv om den lot som ingen ting, tror jeg nok den var like glad for gjennsynet som jeg var. Hadde nok hatt en kald natt stakkars.

Forsinket, men ved godt mot kom vi igang med dagens søk. Gikk litt tregt i starten og ved første pause hadde Ronny økt formuen sin med tretten kroner mot mine ti øre. Men så begynte det å ta seg opp. Solen tok seg en tur og med den litt varme. Om det gjorde at myntene kom litt nærmere overflaten for å varme seg litt vet jeg ikke, men funnene økte i hvertfall i omfang.

Ronny skremte nesten hjertefeil på seg selv atter en gang da han et øyblikk trodde han sto med en bit av et tjukt gullkjede i hånden, men jeg var raskt på plass og avkreftet dette. Viste seg senere å være kobber. For meg var dagens høydepunk ett nydelig lite halssmykke i sølv og emalje.

Flekken var etter hvert gjennomsøkt i minst alle rettninger, og to fornøyde skattejegere kunne nok en gang sette kursen hjemover.

Men mest fornøyd var nok den trofaste håndspaden min, som vel hjemme ble overøst med omsorg og kjærlighet i form av grundig vask og tørk. Og det fortjente den etter en kald natt ute, i selskap kun med de skumle rådyrene.

Om når mareritt blir sanne

2009-04-04T22:54:00.005+02:00

Kjente et sterkt hat mot vekkerklokka mi i dag. Hatet ble omgjort til gladvold i det knyttneven min traff den, og jeg rullet over på den andre siden av meg selv, for å sove litt til. Men tro ikke det stoppet en pliktoppfyllende vekkeklokke. Den summet seg i ti minutter før den gjennopptok sitt arbeide med å trekke øyelokka mine bakover til de nådde nakken. Sånn kjentes det i hvert fall ut.

Skjønte at den ikke kom til slippe de øyelokka. Dette var vel også omentrent det eneste jeg skjønte. Nei, det var en ting til jeg skjønte, det måtte jo være en grunn til at jeg hadde bedt den om å plage meg på denne tiden av døgnet. Men hvilken? Gjennom smerten fra verkende øyelokk og tåkete gangsyn, kom minnene sakte tilbake fra en telefonsamtale kvelden før.

Hadde akkurat parkert legemet godt ned i sofaen og begynt å kose meg med årets første svenske påskekrim, da navnet Ronny dukket opp mobiltelefondisplayet mitt. Trykket på den grønne knappen og sa hallo. Vet du hvilken dag det er i morgen, spurte Ronny fra den andre enden. Lørdag svarte jeg. Det stemmer, smalt det, og lørdag er badedag. Vet du når det er lavvann? Og det visste jeg. Klokka sju, men skjønte med gru hvor dette bar. Klokka åtte, svarte jeg i håp om at han ikke hadde sjekket. Fint sa min venn, henter deg litt før sju, og la på.

Var litt lettere å stå opp nå, etter jeg kom på at det var en søkertur på gang. Klarte å holde meg våken gjennom en dusj og noen kopper kaffe. Og da jeg hørte Ronnys bil stoppe utenfor, var jeg så godt som klar til avgang.

Hadde stoppet innom en strand tidligere i uken for å sjekke om isen hadde reist sin vei, og det hadde den. Isen på vannet vel og merke. Ikke på fjellene ned til stranden. Det hadde jeg virkelig fått erfart i et ukonsentrert øyblikk. Bena var plutselig fritatt fra tyngdekraften, med påfølgende ryggnedslag og aketur. Har faktisk litt vondt ennå.

Dagens jakt skulle foregå på denne stranden. Vel fremme og trygt parkert, pakket vi utstyret ut av bilen og startet nedstigningen mot sjøen. Trenger vel ikke å si at jeg, klok av skade, utførte dette meget forsiktig og konsentrert? Men jeg nevner det allikevel.

Ronny derimot lagde seg et godt forsprang nedover fjellsiden vel vitende om at, hvis jeg gjenntok suksessen fra tidligere i uken, ville han neppe oppleve resten av påsken. Han nådde derfor vannkanten en stund før meg.

I det jeg var nesten nede, hørte jeg min venns stemme fylt av dødsangst rope. Hva i ......... Jeg skjønte at her var det alvor og satte opp farten for å finne ut av hva som sto på.

Ronny var blek, opprørt og det som verre var. Da jeg var fremme ved stenen han satt på , møtte jeg et menneske som bare satt å pekte bortover stranden. Blodet mitt frøs til is i det jeg så hva han pekte på.

En hver strandsøkers mareritt var blitt til virkelighet. Selv om vi så det, nektet vi først å tro det. Har sett mange skrekkfilmer i min tid, men maken til dette, aldri. Og dette var i virkligheten. Hjalp verken å lukke øynene eller gni sand i dem. Marerittet ville ikke gå bort. Dette var virkelighet i sin verste form.

Litt lengre borte på stranden lå to lastebåter og helte tykke lag med ny sand og grus utover sjøbunnen. De la rett og slett en halv meter med problemer på toppen av skattekammeret vårt. Sikkert fint for sommerens badegjester, men ikke for oss.

Etter noen øyeblikk i total lammelse og med sterke skjelvinger, kom vi til oss selv igjen. Måtte bare innse at vi hverken kunne skremme dem bort, eller overtale dem til å forvinne. Følte oss som Karius og Baktus etter Jens hadde sitt besøk hos tannlegen. Her gjaldt det å komme seg i sjøen og få søkt mest mulig før de la våre drømmer i grus, bokstavlig talt. Det er grunner til at helter er helter, det har med besluttsomhet i krisesituasjoner å gjøre. Vi ristet lammelsene av oss, fikk på oss vadeutstyret og fulgte i Karius og Baktus fotspor ut i vannet. Skjelvingene ble vi derimot ikke kvitt, men det hadde nok mer med temperatur og vær å gjøre. Tre varmegrader og yr.

Vi var nok fortsatt preget av sjokkopplevelsene vår, for vel ute i vannet var det veldig lite med funn. Ved første pause var det bare noen få mynter i flåtene våre.

Forsøk nummer to var mye likt det første. Rent bortsett fra at en av Ronnys vanntette hansker sprang lekk igjen som vanlig, og mens jeg så på og Ronny opplevde at den ble fylt med isvann, døpte vi den til Titanic.

Vel oppe på land igjen, måtte vi bare inrømme at denne dagen nok ikke ville sette noen nye funnrekorder, og det kansje var like greit å gi seg. Men så var det dette med de to monsterene som lå litt lenger bortenfor og spøy ut sand da. Fullt bevisste på at denne stranden om noe timer ville være vårt private Pompei, hadde vi ikke hjerte til bare å forlate den. Vi bestemte oss for å gi både henne, og oss, et siste forsøk. Ville så gjerne forlate henne med noen gode minner.

Og vårt valg ble belønnet. Som om hun ville takke oss, begynte signalene å komme, og etter en liten stund begynte funnbeholdningene våre å øke.

En times tid, og tjue følelsesløse tær senere, vasset vi i land igjen for å sjekke funnene. Begge hadde en del mynt. I tillegg hadde jeg fått reddet litt fiskeutstyr, to hårspenner og et halssmykke fra å bli begravd for evigheten.

Så med hver vår lille klump i halsen, tåre i øyekroken og frøsne tær, tok vi farvel med stranden vår. Vil nok ta noen år før denne stranden er søkbar igjen. Men når det tid kommer, vil vi være der. Vi lastet utstyret i bilen, Ronny la inn førstegiret, og uten å se oss tilbake, begynte vi på hjemturen.

Og bak oss hørte vi de økte turtallet på sandpumpene.

Om å ta en liten pause

2009-03-24T22:34:00.005+01:00

Litt for kaldt på natten fortsatt til at snøen smelter raskt nok for meg. Men på dagtid er det jo helt nydelig. Vårtegnene står i kø. Våre firebente venners etterlatenskaper begynner å dukke frem i veikanten, og da er jo ikke hestehoven langt unna.

Så til og med noen grønne, og snøfrie flekker, i sydenden av enkelte hager i går, da jeg var ute på en kjøretur.

Var på vei et sted, og hadde en times tid til overs. For ganske få uker siden ville nok denne timen blitt brukt til å få bilen ut av en eller annen tilfeldig snøfonn, men i og med at gårdsdagen ikke var for noen ganske få uker siden, kunne jeg bruke den til hva jeg ville. Var ikke langt unna en liten strand og valgte å bruke den opp der. Høyre blinklys ble satt i arbeid og ikke lenge etter parkerte jeg nede ved sjøkanten.

Snøen lå fortsatt godt nedover stranden og av den grunn, kombinert med høyvann, var det ikke store område å søke over. Vurderte å søke litt i det våte element. Tittet bak i varerommet og kom på at badeklærne mine fortsatt hang til tørk hjemme etter helgens bad.

Men søker og scoop befant seg der, og ble raskt og brutalt klargjort for et lite strandsøk.

Ikke lenge etter var søkingen unnagjort. Som tidliger nevnt var det jo ikke mange kvadratmeter å søke over. Resultatet var ikke mye å skrive hjem om, så jeg skriver det heller her, et kronestykke og noen gamle båtnagler.

Fant meg i stedet en stein og parkerte bakenden på den. Ble sittende og bare nyte vårstemningen. Solen som varmet, bølgeskvulp og vakker natur. Bedere blir det ikke spør du meg(akkurat som noen gjør det). Bare la tankene og øynene vandre. Gruble litt over livets mysterier. Lure litt på hvor båtene som passerte kom fra og hvor de skulle. Mimre litt over gamle venner som dro til sjøs en gang, og som man mistet kontakten med. Mimre videre over venner som ikke dro til sjøs, som man også har mistet kontakten med. Hvor ble det av alle sammen? Aner ikke, men minnene om dem reiste jo aldri. Håper dere alle har det bra. Veldig bra.

Man kan jo bli helt sentimental av å sitte slik. Er jo litt godt også da. Selv om tiden går så alt for fort når man sitter slik, tror jeg det er vel annvent tid. Bruke litt tid, av og til, bare til å nyte minnene. Ta frem de vakreste øyeblikkene fra livet ditt, og kjenne litt på dem igjen. Mitt liv er i alle fall for kort til å ikke gjøre det. Vet ikke om det er sånn for deg, men dette er min blogg, så det så.

Gårdsdagens mimrepause var over på et blunk og for meg var det bare å samle sammen kronestykket og noen gamle båtnagler. Før jeg igjen satt i bilen og kjørte tilbake inn i hverdagen.

En hverdag som for meg hadde blitt bittelitt lysere på en time. Ikke fordi den hadde forandret seg, men fordi jeg hadde fått ladet batteriene mine litt.

Måtte bare....

2009-03-22T20:01:00.004+01:00

..ut en søkertur i dag også. Utrolig hvor fort den type aktiviteter blir en (u)vane igjen.

Ole Lukkøye stakk av gårde ved halv sju tiden i dag tidlig. Ingen grunn da til å bli liggende i senga og iritere seg over at taket skulle vært malt .

Opp og hopp (er vel litt overdrevet det med hopp forresten), og litt etter var jeg på vei mot fjorden. Ikke noe langtur på planen i dag. Litt søking på stranda bare og hjem igjen før familien sto opp.Hadde bestemt meg for å prøve en strand jeg har søkt over mang en gang .

Rask stopp for fylling av dieseltank og kaffekopp hos den lokale pusheren før turen gikk videre. Fravær av øvrig trafikk og tørre veier gjorde turen til en fin opplevelse. Det hele ble toppet da radioen ga seg i kast med å formidle Pink Floyds hyllest til Syd Barret, Shine on your crazy diamond. Blir stemning av sånn gitt.

Stemningen datt aldri så ørlite da jeg parkerte. Høye snøhauger og noen hundre meters gange i snø ned til stranden. Heldigvis for meg fant jeg et allerede tråkket spor og fulgte det, ikke helt ulikt den siste moikaner.

Hadde bestemt meg for å prøve ut en ny søker i dag. Denne søkeren er av den såkalte Puls-Induksjon (PI) typen og virker etter et annet system enn de fleste andre søkere. Skal ikke trette ut mine kjære lesere med veldig tekniske utredninger her. Bare nøye meg med å si at disse søkerene går en del dypere enn andre søkere og bryr seg ikke det minste om grunnforholdene. Av den grunn foretrukket av mange erfarne saltvannsstrandsøkere. Det negative med dem er at de ikke skiller mellom forskjellige metaller så det blir mye graving til tider. I dag var helt klart til tider.

Grunnen til at jeg valgte en strand jeg hadde "tømt" før, var at jeg ville sjekke hva jeg hadde gått glipp av tidligere. Tuslet meg helt ned til sjøkanten og begynte å stille inn maskineriet. Hadde lest manualen godt gjennom mang en snøfull vinterkveld, så dette gikk greit. Ikke mange knappene å skru på heller, måtte bare tenke litt annerledes.

Coilen senkes mot bakken og søket var i gang. Noen få meter bare før det kom et varsel fra dypet om at noe ville opp. Jeg gravde og gravde og gravde, mens tidevann og løssand gjorde sitt for å motarbeide meg. Jeg vant til slutt og opp av hullet kom premien. En rusten spiker.

Formiddagen fortsatte slik. Mange klare signaler fra store dyp, masse graving og masse søppel. Bare søppel faktisk. Gjorde ingen verdens ting. Det jeg vet nemmelig er at gull er tungt , synker dypt, og jeg har en søker som når de tyngste. Blir en del ekstra spadebruk, men det har jeg jo god trening i etter en snøfull vinter. Sundt har jeg også hørt at det er, uten nødvendigvis å være helt enig i dette.

Som sagt ikke noen funn i dag, men med lyst sinn, verkende rygg og lommene fulle av søppel satte jeg kursen hjemover for å innta en bedre frokost.

Endelig...

2009-03-21T17:06:00.005+01:00

...kom våren. Hadde nesten gitt opp håpet, men sannelig tok den seg en tur til slutt. Snøen minker og humøret øker. Har telt ned centimeter for centimeter med forsvunnet snø, hele uka.

I går kveld orket jeg ikke mer, måtte ut å søke nå. Ringte bort til Ronny. Han var på vei til bifflag, men etter jeg hadde lovet å ta meg av kjøringa, ble vi enige om å ta en søketur i dag tidlig. Ronny var litt skeptisk til at fjorden var på sitt laveste klokka åtte i dag (det er nemmelig veldig tidlig etter en natt med bifflag), men han forsto jo at jeg ikke fikk gjort noe med det. Etter litt forhandlinger fikk jeg gjennomslag for henting halv ni.

Og prikk halv ni rygget jeg inn på gårdsplassen hans. Ronny sto klar. Hadde nok fått i seg en litt dårlig biff, for jeg kunne se hodepinen hans på flere meters hold. Men tvilsom biff og påfølgende hodepine kan ikke stoppe en skattejeger som Ronny. Noen minutter senere var vi på vei mot fjorden mens Ronny ba meg dempe radioen.

Nede ved fjorden observerte vi at våren ikke var helt ferdig med snøsmeltingen ennå. Heldigvis hadde det vært kuldegrader i natt, så skaran holdt oss mens vi bar utstyret ned til vannkanten. Jeg måtte flytte bilen og da jeg returnerte stranden bare noen minutter senere, så jeg noe blåkledd med en oransj flåte etter seg på full fart utover mot dypet. Ronny kastet ikke bort tiden og ville ha forsprang.

No way, tenkte jeg og få øyeblikk senere fosset jeg etter. Åååå, så deilig å søke igjen. Fortsatt litt lave badetemperaturer, men det spilte ikke noen rolle på en slik dag.

Kjente at jeg var litt i overkant rusten etter vinteren. Søketeknikken var litt uorganisert og jeg knotet litt med scoopet, men morro var det uansett. Plukket litt mynt og koste meg i det fine været. Et lite utvalg muskler som hadde ligget i dvale et par måneder meldte seg også til tjeneste igjen.

La merke til at min venn hadde tatt seg en pause etter en times tid i vannet, så da tok jeg turen mot land jeg også, for litt sosialt samvær. Ikke før var jeg på land før Ronny stupte uti igjen. Valgte å ikke la meg stresse, så jeg tok meg en liten kåvbåistrekk og lot min venn drive med sitt.

Helt til meldingen fra dypere vannområder medelte at han hadde funnet en ring. All is jeg hadde i magen smeltet på stedet og sekunder etter var jeg på dypt vann jeg også. Sølvringen som var funnet, var vel sansyligvis verdens tynneste. Men en ring er en ring, og dette gikk på stoltheten løs.

Myntsignalene begynte å spille opp og jeg dro opp greit med mynt, men det var en ring jeg ønsket meg.

Og til slutt satt den. Sølvringen kom opp fra dypet, og tok plass blant de andre funnene mine. Æren var reddet. Det eneste som var litt ergelig var at Ronnys ring ikke var verdens tynneste lenger. Den var nå verdens nest tynneste. Men pytt pytt.

Dagens jakt blir skrevet inn i min historiebok som vellykket. Til tross for ikke all verden av funn og skare som ikke bar oss og utstyret på veien tilbake til bilen . Nydelig vær og ivrig snøsmelting gjorde dagen til noe spesielt og gir håp om en fantastisk sesong.

I mørket blir alle katter grå....

2009-01-27T21:34:00.005+01:00

....hadde jeg bestemt meg for å kalle denne lille historien, for da kunne jeg fortsatt med....og i snøen blir alle ting borte. Fant plutselig ut at ordtaket ikke lyder sånn. Den er jo mer sånn: I mørket er alle katter grå, men da ble jo faktisk ikke oppfølgingen noe morsom i det hele tatt.

Helt sikkert er det i hvertfall at det meste blir borte i snøen, og katters fargevalg i sene nattetimer, er meg egentlig helt, revne likegyldig.

Tilbake til snøen. Var godt plassert i drømmestolen min i går, da telefonen rev meg ut av en drømmejakt på sydligere breddegrader. Fikk gnidd forskrekkelsen ut av øynene, og trykket på den grønne knappen. Den hyggelige stemmen i den andre enden opplyste at han ringte fra et firma som spilte inn en film, og de hadde fått et problem. Problemer har jeg personlig mye erfaringer med, så jeg ba han fortelle meg om sitt.

Problemet var ganske enkelt at en viktig detalj i filmen, var en meget spesiell skiftenøkkel. Under skytingen av en scene, i slutten av forrige uke, skulle denne skiftenøkkelen kastes ut på et snøbekledd jorde. Denne delen gikk veldig fint, men siden da hadde de brukt veldig mye tid på å finne den igjen. Dog uten å lykkes. Nå lurte de på om jeg, og en av søkerne mine kunne tenke seg å prøve, for uten skiftenøkkelen ble ikke filmen ferdig.

Dette er en type utfordring jeg liker, så jeg sa meg veldig villig til å gjøre et forsøk. Mens vi var opptatt med å prate hadde mørket benyttet tiden til å sige seg på, så vi avtalte å møtes i dag i steden.

Og det gjorde vi. Meg selv og et lite utvalg søkere møtte en meget hyggelig kar ved navn Stig på avtalt sted, til avtalt tid. Sammen kjørte vi så bort til jordet for forhåpentligvis å løse mysteriet med det forsvunnede verktøy.

Fikk parkert oss ved siden av en dame som skulle ut å lufte hunden sin og lurte på om vi skulle det samme. Da ingen, verken Stig eller jeg hadde med oss hund, og ikke hadde planer om å lufte hunden hennes heller, avkreftet vi det og forklarte henne at vi skulle lete etter noe på jordet. Hva da, spurte hun. En skiftenøkkel, svarte Stig. Da har dere jo litt å drive med, men lykke til avsluttet hun , mens hun lot blikket flakke utover et enormt stort stykke snøkledd norsk jorbruksareal.

Heldigvis hadde filmprodusenten oversikt over hvilken del av området begivenhetene hadde funnet sted, men det var fortsatt nok av muligheter å søke over. At det hadde snødd godt på i helgen hjalp heller ikke så veldig. Valget falt på søkeren med stor søkercoil, og ikke lenge etterpå vasset jeg ut i den hvite morroa.

Skjønte fort at skulle jeg ha noen mulighet til å lykkes, måtte jeg søke systematisk. Tok i bruk et system som kalles gridding. Først femti meter i en retning, i dette tilfellet sydover, så en halv meter vest før kursen gikk femti meter nordover igjen osv. På denne måten er man sikret at man for sjekket alt, og ikke glemmer noe. Her kom endelig snøen til nytte, man ser tydelig hvor man har vært. På den annen side, hadde det ikke vært snø, så hadde jo ikke skiftenøkkelen nå hvert den forsvunnede skiftenøkkelen.

Etter en halvtimes tid i knehøydesnø, og en del turer opp og ned, manglet vi fortsatt skiftenøkkelen. Kort rådslagning og Stig foreslo at jeg skulle prøve et nytt felt, litt lenger til høyere. Hadde ikke noe problem med å prøve det, det var jo ikke snakk om å gi seg, mer om rekkefølgen på forsøkene.

Vasset ut igjen og startet søket på nytt. Hadde ikke kommet mange meterene før det begynte å skje ting. Hadde akkurat vært ute i en venstresving med coilen da jeg syntes jeg hørte antydning til et signal. Bråstoppet, tok et lite skritt til venstre så jeg fikk coilen rett over antydningen. Og joda, et fint jernholdig signal fylte øretelefonene mine. Fikk gravd unna litt snø og prøvde igjen. Signalet økte i styrke. Jobbet meg ned til islaget i bunn. Kunne fremdeles ikke se funnet, men skjønte på lydresponsen at størrelsen kunne stemme med en skiftenøkkel.

Litt ishakking senere og jeg kunne løfte skiftenøkkelen opp, og vise den frem til en stolt filmprodusent. Da jeg så ansiktsutrykket hans forsto jeg plutselig hvordan jordmødere må føle det ved hver levering med stolte fedre tilstede.

Vasset ut av jordet og overleverte funnet , som sikkert var lykkelig over ikke bli kalt "den forsvunnede" lenger, til en meget glad Stig.

Litt fotografering og prat senere dro vi alle vært til vårt. Godt fornøyde med dagen var vi alle.

Men mest fornøyd var nok skiftenøkkelen, som nå kunne gjennoppta karrieren sin som filmstjerne.

Å sånn går nå dagene...

2009-01-27T17:45:00.003+01:00

.. uten å få søkt. Vært stille fra meg en stund nå. Sikkert noen som synes det er helt ok, men for meg er det jo sånn at lite å skrive om, er ensbetydene med lite søking.

Har fått gjort litt de siste ukene da. Arbeidslokalene mine har økt en del i størrelse. Noe som har påført meg betydlige mengder med ominnredninger og andre nødvendige oppgaver. Men det har blitt bra, spør du meg.

Været har ikke akkurat oppfordret til de store søkeutfluktene heller. Ronny og jeg hadde store planer for lørdag om en liten tur til fjorden (rettelse: i fjorden), men to trøtte og gråtkvalte stemmer avgjorde ved syvtiden lørdags morgen (pr telefon), at vi måtte nok overlate dagens uteaktiviteter til isbjørn og pingviner. Været passet best for den type skapninger, denne dagen.

Brukt litt tid i det siste på rensing og sortering av fjorårets funn. Jaggu er det en del som skal shines etter fjorårets sesong. Har fått laget i stand et lite labratorie til den type aktiviteter. Her rengjøres og sorteres funn til den store gullskatten. Myntkataloger og internett er også flittig i bruk.

Har hatt en endel besøk også. Stadig skattejegere, i de fleste aldre, som kommer innom. For å rense noen funn, juge litt om tidligere og fremtidige turer, se en søkerfilm eller dele erfaringer og undringer.

Søndag for eksempel, var mine venner med det unge talentet (se tidligere i bloggen) i spissen på besøk, for å rense litt funn. Den ringen ble blank den. Flott jobb.

Ronny renser mynter, hjelper til med ominnredning, prater tull og drikker kaffe om dagen. Og mange andre er innom også.

Jeg undrer meg stadig over hvor heldig jeg er, som får lov til å ha så flotte venner, som deler disse interessene med meg. En kaffekopp blir fort så mye mer. Og det er plass til flere.

Men nå, nå er det på tide at vinteren roer ned litt...

2009 sesongen er i gang...

2009-01-11T00:10:00.003+01:00

....og det var på tide. Etter noen alt for kalde perioder, begynner endelig tempraturen å bli tilnærmet levelig igjen.

Ganske nøyaktig klokka ni i dag tidlig rygget jeg nesten på bilen til Ronny, nede ved stranden. Nesten regnes ikke, så vi brukte ikke mye tid på å diskutere det. Vi bare knotet utstyret vårt ut av bilene, og raste ned mot sjøkanten.

Etter den alltid ubehagelige, men akk så nødvendige, klesskiftingen var vi klare for sjøsetting. Ronny hadde bursdag, så han insisterete på at det var han som skulle finne smykkene i dag. Jeg var ikke så veldig enig med han i det. Hadde tross alt gratulert han med dagen da vi møttes, så det fikk holde. Smykkene skulle jeg finne. Noe min venn ikke var enig i igjen, så før jeg rakk å få på meg nødvendig tøy, av type vantett, hørte jeg plasket av Ronny som traff vannet.

Preget av konkuransens alvor tok det ikke mange minuttene før jeg plasket etter. Var såpass stressa at jeg faktisk glemte et helt nødvendig ærend før jeg tok på meg alt det vanntette. Men redselen over å ikke finne årets første smykke, gjorde at den type bagateller fikk utsettes til første pause.

Deilig følelse å være i sjøen igjen. Det fikk ikke hjelpe at bunnen var ubehagelig tom for godis i dag.

Litt småmynt ble det på oss begge. I tillegg plukket min venn litt sluker. Metallskrot var det derimot nok av, så flåtene lå dypt i vannet de gangene vi bevilget oss pauser.

Av en eller annen grunn var det også usedvanlig kjølig i vannet i dag og tåka la seg stadig tettere rundt to frosne skattejegere og en gjeng utskremte svaner, så etter tre timer, og null følelse i tærne, valgte vi å sette kursen hjemover igjen. Vi altså, ikke svanene. Hva de valgte å gjøre, gir jeg egentlig blaffen i.

Og, for å gjemme det beste til slutt. Jeg fant det første smykket i 2009. En gammel ring i sølv. Hadde nok ligget der lenge for den var helt svart. Overdreven bruk av sølvpuss vil nok gjøre den fin igjen tenker jeg. Og Ronny, uansett hvor mange smykker du finner i år, vil jeg skrives inn i historien som den som fant årets første.

Ronnys revansje

2008-12-30T19:13:00.003+01:00

Sansynlighetsberegningen min om at det ikke ble noen flere søkerturer i år slo veldig feil. Og noen ganger er det bra.

Var så vidt innom Ronny i går kveld i et ærend. Ærendet tok to minutter og de resterende tre minuttene, det fem minutters lange besøket varte, ble brukt til å avtale dagens søkertur. Ronny påstod nemlig at i dag var siste dag før kulda satte inn.

Kjentes ikke sånn ut da jeg våknet i dag. Nesetippen , som var det eneste av meg som stakk utenfor dyna, føltes mere ut som noe du har i drinken en varm sommerdag, enn noe du putter lommetørkelet rundt en vinterdag. Skjønte allerede før jeg bevegde meg ut av senga at ryktet om mildvær var betydelig overdrevet. Gradestokken ga meg medhold. Minus åtte regnes ike som mildvær i vår verden.

Halv ni hørte jeg dieselpurka til Ronny putret ute på gårdsplassen. Heiv utstyret inn bakdøra, meg selv inn fordøra og avgårde bar det mot Oslofjorden, for å lette den for skjulte skatter.

Var vel full enighet om at det var litt kjølig og at dette kanskje ikke var det lureste vi kunne finne på for å holde influensaen på avstand. Men i stolthetens navn avfeide vi det hele med at det tross alt ikke var så kaldt da. Blåste jo ikke engang. La derimot merke til at den obligatoriske kaffestoppen, på den lokale Hydrostasjonen, dro nok ut litt lenger en vanlig.

Uansett, litt før gjøken gol tisignalet sitt sto vi ferdig skiftet på stranden.

De siste fellesturene vi har hatt sammen har nok resultert i at jeg har hatt med ringer hjem. Min venn har ikke det. Og jeg har vel ikke helt unnlatt å nevne det for han. Var nok viktig for Ronnys ære og rykte å ta med seg en ring hjem i dag.

Tok ikke mange øyeblikkende før jeg så han fosse utover i sjøen. Ikke helt lik en speedbåt, men hekkbølge ble det. Jeg fosset etter. Varmere i vannet enn i lufta, så greit nok.

Søkere på, og så var vi i gang. Første timen gikk uten de store funnene. Litt mynt og mye søppel. En del issørpe fikk vi også møte. Dog ikke størrelsesmessig i nærheten av den Titanic møtte. Bølgene fra passerende lasteskip gjorde derimot jakten spennende med ujevne mellomrom.

Kort pause på land, og så ut igjen. Kunne nok tenkt oss litt lengre pauser, men etter en ganske kort stund frøs våte klær, hår, barter og skjegg til is og det var ikke veldig trivelig. Jeg tok til venstre ved en nyskjerrig svane og min venn til høyre. Fant litt mere mynt før jeg startet med øking av sluksamlingen min. En liten bunt med blåskjell hadde nok ødlagt dagen for lokale fiskere. Sluk etter sluk tok jeg opp fra bunnen.

Gjennom øreklokker, bølgeskvulp og godt igang med redding av sluk nummer seks, oppfattet jeg plutselig grusom sang. Melodien var helt ukjent og teksten var noe ala, jada, jada, jada. I og med at spetakkelet kom fra retning Ronny, skjønte jeg jo straks at han hadde funnet noe. Tittet over til han, der han sto, med trynet godt plassert nede i scoopet og sang av full hals. Jeg heiste anker og vasset over til han. Puttet blikket mitt ved siden av hans i scoopet og hilste på en fin gammel sølvring. Min plan om å gi seg før vi frøs fast var ikke noe tema nå. Gratulerte han med funnet og fortsatte søkingen.

En stund senere og, mens skumringen truet i bakgrunnen, ga vi oss for dagen. En triumferende sølvringfanger og meg selv knakk frossne klær ned i bagger og satte kursen mot nærmeste bensinstasjon, for påfyll av varm drikke.

Ikke en drømmeavslutning på året for mitt vedkommende, sånn funnmessig sett. Men en flott dag ute, med kameratskap, naturopplevelser og litt funn.

Og det, det er det, det hele dreier seg om

Romjula ble for lang...

2008-12-28T18:17:00.004+01:00

...og jeg ble rastløs. Lange dager uten mulighet til å få søkt litt. Familieselskaper og hjemmehygge er helt topp, men etter en lang måned uten søking blir det i overkant. Og vel så det.

Så da Ronny ringte i går kveld og var på ca samme nivå som meg ble vi enige om at det var for kaldt for søking nå om dagen, men å juge litt om alt vi snart skal finne var fullt mulig. Lang historie kort, monterte på meg skoene og ruslet over for litt seriøs juging.

Så satt vi der da, to middelaldrene skattejegere i sin beste alder. Litt godt å drikke, dårlig film på televisjonen og gode historier fikk kvelden til å gå. Fortsatt enige om at det var litt vel surt for metallsøking om dagen, ruslet jeg tilbake mot heimen utpå kvelden. Hadde planer om en nogenlunde tidlig legging, men guttungens skipssimulatorspilljulegave ødla for det. Krøp under dyna ved tre tiden, etter å ha fraktet en del mennesker mellom to cruiseskip.

Verden ønsket meg velkommen ihjen klokka halv ti i dag. Kjente på hele meg at det ikke fantes noe valg. Jeg måtte ut å søke litt. Kulde og andre værfenomen til tross, må man så må man. Sendte en tekstmelding til Ronny "lavvann i fjorden klokka elleve". Et halvt minutt etter ringte telefonen. Visste du ikke kom til å la være du heller, kvekket min venn fra andre enden. Kommer og henter deg om en halv time.

Satte igang kaffetrakteren, engasjerte familen med framfinning av superundertøy, svelget to skiver brød på en gang, jagde Ole Lukkøye ut av øyekroken og var nesten klar idet Ronny rygget ned på gårdsplassen. Innlasting av utstyr og termos gikk greit og så rullet vi vestover.

Tre kopper kaffe, knyting av skolisser og en halv time seinere parkerte vi ved vannkanten.

En del mennesker er veldig opptatte med å få fjernet påløpt ribefett på denne tiden av året, og en del av disse igjen gjorde det der vi var i dag. Dem om det, tenkte vi, mens vi bar ned utstyret og hjalp hverandre inn i hver vår vadebukse. Merket at jeg kunne nok med fordel ha droppet noe av ribba jeg også.

Ronny var først i vannet og satte kursen nordover. Jeg jumpet etter og bevegde meg i motsatt retning. Med dagens ultrafølsome søkere er det en grei ordning å holde litt avstand. På den måten slipper søkerne å forstyrre hverandre. Litt metallskrot ble fisket opp før jeg fikk det første skikkelige signalet. Årets entende fiskesluk ble overført til lasterommet på flåten.

Etter en time i sjøen møttes vi på land igjen. Litt mynt på oss begge, og ikke noe særlig annet, var resultatet så langt. Ikke lenge etterpå var vi i sjøen igjen. Denne gangen i motsatt rekkefølge og retning. Litt mer mynt på oss begge, og Ronny fant sin sluk for dagen.

Men så fikk jeg et klart med svakt signal. Måtte grave ganske dypt på denne. Opp av dypet kom noe som så ut som et slags dødsmerke av den typen som soldater bruker. Nå er jo disse å få i de fleste bling bling butikker også, så spesielt overbegeistret ble jeg ikke der jeg sto i iskaldt vann. Men teksten som kom frem, da jeg tørket av den med fingere som holdt omentrent samme temperatur som vannet, fikk meg til å undre. Dedicated to ASA section 25, sto det og den teksten undrer jeg meg fremdeles over.

Etter atter en time i vannet begynte det å bli såpass surt at vi valgte å avslutte dagens jakt. Ikke den store funndagen, men deilig å jakte litt igjen.

Tror du dette var årtes siste tur, spurte Ronny på veg hjemmover igjen. Større sjanser for det nå enn for noen måneder siden, svarte jeg. Men hvem vet?

Og så er det jo snart 365 helt ferske 2009 dager, da.

God Jul

2008-12-23T16:04:00.003+01:00

Så ble det ikke mer søking i år da. Ikke bare dagene som ble kortere, men hele døgnet. Virker i hvertfall sånn. Desember bare fløy avgårde. Snø, kulde og møtevirksomhet får også ta sin del av skylden.

Selv om det ikke har blitt noe søking denne måneden reint fysisk, så har hjernen vært i arbeid. Nye spennende søkerområder, for neste år, har blitt funnet. Mang en sen kveldstime har blitt avviklet med nesa godt planta i gamle kart og historiske bøker. Tillatelser har blitt innhentet, og man sover jo godt når man har funnet av en gjemt skatt å drømme om.

Alt dette er jo abstinensdempene, men fjerner dem jo ikke. Hatt noen tunge stunder mens jeg fjernet batterier fra metallsøkerene for i år. Må innrømme det. Skulle så gjerne søkt litt mer før 2008 slukket lyset og takket for seg. Kanskje romjula åpner for ett lite søk? Har ikke pakket batteriene veldig godt ned.

Men alt i alt har det vært et fint år. Mange spennende turer, opplevelser og funn. Flotte stunder alene og med gode venner. Naturopplevelser så flotte at jeg ikke har nok bokstaver på tastaturet til å beskrive det engang. Fantastiske øyeblikk som jeg har tatt vare på, og gjemt i et hemlig rom innerst i hjertet mitt. En del av dem har jeg prøvd å dele med dere her i løpet av året, men noen av de vakreste blir hos meg, og hos de som opplevde disse øyeblikkene sammen med meg.

Funnmessig har det også vært et bra år. Noen tusen mynter, den eldste fra 1662. Nådde ikke helt målet for smykker, men er så nærme at jeg fortsatt håper på at romjula kan gi muligheter for måloppnåelse. Noen bokser med funn, jeg ikke har fått sjekket ennå, har jeg også stående. Får satse på en kald januar måned. "NOT".

Prøvde meg som bloggforfatter tidlig i år. Glad for det. Virker som en dagbok for meg. I tillegg ser jeg at jeg har fått mange faste lesere gjennom året. Mange koselige tilbakemeldinger og mailer har det også blitt. Et og annet søkertips og gamle skattesagn har dukket opp i den elektriske postkassa mi også. Tusen takk til dere alle som har fulgt meg og opplevelsene mine gjennom 2008.

Så står det vel bare igjen å ønske dere alle en fantastisk jul før pynting av grantre og julefred får overta. Selv om det ikke skulle ligge en metallsøker under treet ditt i morgen, så husk at det er mye annet her i livet det er verd å ta vare på. Hverandre for eksempel. Og julen er et utmerket tidspunkt å bruke til nettopp dette.

Så fra meg til dere alle, EN RIKTIG GOD JUL, og kos dere i deres egen skjønnhet.

Swimming in the rain

2008-11-29T23:04:00.003+01:00

Har ligget fortøyd hele uka. Ufrivillig landlov grunnet møter, bare avløst av enda flere møter. Fysisk til stede, mens tankene har vandret til Oslo fjordens skjulte skatter.

For å holde de værste abstinensene i sjakk, har jeg vært værmeldingenes største fan hele uka. Visste tidlig i uka at lørdagen var fridag og den skulle utnyttes. Ofte litt usikkert vær på denne årstiden, men værprognosene virket lovende for helgen.

Helt til torsdag. Da ombestemte metrologene seg. Aner ikke hvorfor, men det er vel sånn de gjør av og til. Alt for av og til, spør du meg. Men så tar de en del feil også da, så da fredagen åpenbarte seg i solskinn, øynet jeg håp for lørdag.

Helt til lørdagen kom , og jeg våknet i dag tidlig. En ensom varmegrad og regn, av mest tenklige iskalde sort, kan jo gjøre en hver skattejeger betenkt. Avgjørelse måtte taes og ble tatt. Litt regn har jo aldrig stoppet gutta i "Livsfarlig fangst" på Discovery, og da skulle det ikke stoppe meg heller.

Prøvde meg først ut til bilen klokka åtte. Ikke så lurt. Underkjølt regn resulterte i mangedobbelt flikk flakk med nesten knust nese nedslag. Klarte såvidt å holde meg selv på bena mine. Skjønte fort at dette ikke var fornuftig føre å skli nedover mot fjorden på. Så med en ørliten lyskestrekk returnerte jeg hjemmet for et par timer til på sofaen.

Med atter en kaffekopp, et metallsøkerblad og pågående istining av norske veier på utsiden, satt jeg der, og lot tiden gå. Hadde snakket med Ronny, før i uka, om en søkertur . Hadde ikke hørt noe mer, og regnet med at han ikke ble med i dag. Full forståelse for det. Regner nemlig Ronny som et fornuftig menneske, og de fleste fornuftige mennesker hadde holdt seg unna søkertur på en dag som denne. Hans fravær bestemte at tørrdrakt var utelukket,grunnet glidlåsproblematikk, og at det fikk bli vadebukser i stede. Noe som igjen resulterer at jeg ikke kommer fullt så langt til havs. Satt å iriterte meg litt over dette.

Da ringte telefonen. Fjære sjø klokka tolv, meldte Ronny i andre enden. Har du lyst til å stikke ut å søke, selv om været er dårlig? Svarte, som sant var, at grunnet været, var jeg ikke sikker på hvor lyst jeg hadde, men ut måtte jeg bare. Topp, brølte Ronny fra andre enden. Ses på stranda om en halvtimes tid. Topp tenkte jeg også, og fant frem tørrdrakta igjen.

Fem minutter etterpå sklei jeg nedover mot stranden, mens jeg skrøt litt av meg selv for avgjørelsen om kjøp av nye vinterdekk for en måneds tid siden. Førti minutter senere parkerte jeg ved siden av Ronny nede ved fjorden. Innpakket i store jakker og ikke helt matchene toppluer, bar vi utstyret ned til sjøkanten.Litt, ekstra sett tørre klær , vadeutstyr, tørrdrakt, bratt bakke og annet utstyr senere, var vi omsider fremme i plaskende, og grådig kaldt, regnvær. Skulle det i det hele tatt være noe poeng i vantette klær, burde skifting skje ille fort, så vi satte igang.

Ikke mange minuttene etter sjøsatte vi hver vår flåte og stakk til sjøs. La merke til at mye sand hadde pakket seg på siden sist gang vi var her. Lite signaler og mye graving på de få signalene vi fikk inn. Litt mynt og jernskrot, men ikke mye. Skjønte at vi måtte så langt ut som mulig, og ankret opp der øverste kanten på Ronnys vadebukser ikke tillot mer.

Tok oss en kort pause en times tid etterpå, og sjekket resultatet så langt. Ikke veldig bra, noen få mynter på oss begge. Ronny hadde også funnet en fin, liten metallskål. Så både gammel og fin ut. Ble stående å beundre den en liten stund. Skimtet noen tegn på den også. Gleder meg til å se nærmere på den når du får renset den, Ronny.

Iskaldt regn gjorde det varmere i sjøen enn på land, så det tok ikke lang tid før vi sjøsatte oss selv igjen. Bestemte meg for å forlate makkeren min, og prøve på enda dypere vann.

Ikke mange signalene der heller. Ble liggende lenge å dorge litt frem og tilbake uten at det resulterte i noen spennende signaler. Før plutselig. Bam, fint myntsignal. Ikke før hadde jeg overført mynten til S/S Treasurehunters lasterom , så peip det igjen, og igjen og igjen......og igjen. Yess, hadde funnet en hotspot.

En hotspot er navnet som blir brukt i søkerfagspråket, om steder der støm og bevegelsene på sjøbunnen flytter mynter og smykker , og dropper dem. Virkelig morsomt når man finner disse samlingsstedene. Alt for morsomt til å oppleve alene, så jeg ropte på min venn, for at skulle få delta i festen. Han var opptatt med et signal han ikke kunne få opp (viste seg senere at det var et rør), men tok seg tid til å rope tilbake at det kunne han godt, hvis jeg ville se på når han druknet. Det ville jeg ikke, og startet på hotspotten alene. Dog litt skamfull over forslaget som kunne druknet min makker.

Hadde vært lenge i sjøen nå. Begynte å bli kaldt og dagslyset begynte så smått å trekke seg tilbake. Men en halvtimes tid ved spotten ble det. Søkern peip og jeg øste opp. Hadde ikke før fått opp ett funn, før et nytt meldte seg. Hørte også at det var signaler lenger nede i bunnen. Gull er tungt, så jeg antar at det var det jeg hørte. Desverre ikke mer tid i dag, så jeg konsentrerte meg om de øverste signalene, og de var det nok av. Har derimot merket meg stedet, og for å sitere en amerikansk guvenør, Ill be back.

Måtte bare gi oss til slutt og møtte Ronny oppe på stranden, for klesskift og hjemreise. Men først skulle fangsten sjekkes. Litt mynt i flåten til Ronny, men hos meg var det litt mer. Bra med mynt, to sølvringer, ett halssmykke i sølv og emalje, en pin, ett svømmeknappmerke og en sluk. Alt plukket opp på noen få kvadratmeter. Ikke noe gull, men jeg er ganske sikker på at det var det jeg hørte litt lenger ned. Hvis noen har en billig tørrdrakt til salgs, tror jeg nok Ronny er veldig intressert nå.

Regnet økte i styrke mens vi skiftet ,og vi rakk akkurat å bli våte igjen før vi var tilbake ved bilene.

Oden...

2008-11-22T18:44:00.008+01:00

...er navnet på en svensk isbryter. Ronny og Per er navnet på to norske. I hvertfall var det det i dag.

Mitt i gårdsdagens Kodenavn Hunter ringte telefonen på typisk Ronnisk vis. Klar for litt søking i morgen, var spørsmålet. Klart det, var svaret. Hvor skal vi dra. Meldt kjølegrader til natta. Hardt i bakken så kanskje et lite vannsøk er på sin plass.

Ronny hadde investert deler av formuen sin på vadebukser tidligere i uken, så han var ikke vond å få tent på argumentene mine. Ble fort enige om hentetid og jeg returnerte til Kodenavn Hunter igjen.

Våknet i forkant av hanen i dag. Stakk prøvende,og veldig veldig forsiktig, tærne på utsiden av dyna. Kaldt? Yep, grusomt. Trakk dem fort inn i varmen igjen, og brukte påfølgende time til funderinger over hvor dagens jakt burde og skulle avikles. Hadde fått en bekymringsfull rapport fra en kompis om at vannene i østerled hadde begynt å forvandle seg til is, så en saltvannsstrand var nok det tryggeste.

Ole Lukkøye var nok ikke helt ferdig med meg, for neste gang jeg våknet, var det ikke mer tid igjen til å grue seg til å stå opp på. Hæla ut av senga, rask dusj før jeg fant frem superlangbeinundertøy og litt frokost. Halvtimen etterpå rygget jeg inn i gården til Ronny. Han hadde brukt deler av natten til å bygge og konstruere flåte og gledet seg til prøveseilas. Rask gjennomgang om hva vi eventuelt hadde glemt. Fant ut det kun var kaffen som sto igjen på bordet hjemme, men det var uvesentlig akkurat da, og så rullet vi vestover mot nærmeste fjord.

Et stykke å bære fra parkeringsplassen og ned til sjøkanten, og vemlig knasing av frossen grunn under støvlene, men til slutt var vi og vårt trygt nede på stranden.

Der møtte den brutale virkeligheten oss i fullt monn. Fjorden var islagt, veldig islagt. Dagens strand ligger innerst i fjorden, på et sted med mye ferskvannstillsig, så brakkvannet hadde brukt natten til å omgjøre seg til is. I hvertfall hadde de øverste centimeterene gjort det. Ser kaldt ut, meldte Ronny med kjennermine. Jeg bare nikket samtykkende.

Hva skulle vi gjøre? Vi kunne selvførgelig bruke de neste timene på bæring av utstyr tilbake til bil, for så å kjøre til et sted lenger utover i fjordgapet. I og med at vi hadde tenkt til å bruke dagen på søking og ikke på forflytting av utstyr, ble dette alternativet avlivet på et blunk. Tok meg en tur nedover glatta for sjekk av istykkelse. Vi knuser isen slo jeg fast. Nå var det min venn som nikket samtykkende, om dog litt tvilende, mens han hjalp meg opp på tørt land igjen.

Noen få og kalde strakser senere sto vi ferdig skiftet. I solidaritet til min makker hadde jeg valgt vadebukser isteden for tørrdrakt i dag. Kom nok ikke til å vinne noe pris for "mest velkledde mann" noen av oss i dag. Begge er vel forsåvidt vant med det, så det tok vi med en klype saltvann.

Sjøsetting av Ronnys flåte var en absolutt suksess. Den viste ikke den minste antydning til å synke, der den sto trygt plassert på toppen av isflaket. Flåten min fulgte etter, før to middelaldrende menn dannet baktroppen. Tråkket på en issvull i vannkanten og tilbragte noen sekunder i anger på at jeg ikke hadde valgt tørrdrakt i dag. Etter noen spennende og spenstige kroppfinter landet jeg faktisk på beina igjen. Et artig poeng i denne sammenhengen var at etter landing fløt begge flåtene i åpent vann.

Klart for søking. Vi brøt opp hver vår råk og satte søkerne i arbeid. Tok ikke lang tid før jeg hadde det første signalet. Knuste litt mer is og tok scoopet i bruk. Et par førsøk og så var fangsten i scoopet. Måtte bare sjekke med en gang. Og der lå den, dagens første spiker. Ikke lenge etter hadde hadde jeg økt spikersamlingen min igjen, og igjen, og igjen. Fikk øye på Ronny borte i råken hans, ivrig opptatt med øsing av funn fra bunnen. Funnet noe brølte jeg så hodetelefoner og topplue nesten letta fra hodet hans. Ja jøss, skrek han tilbake. Masse spiker. Jippi. Hvorfor var det så mye spiker her da? Hadde snekkerforbundet tradisjon for å arrangere landsmøte sitt her? Eller var dette stedet der den gamle firmahytta til Kristiania Spikerverk hadde latt slitne industriarbeidere rehabelitere seg? Tok oss en tur på land for å diskutere forskjellige, aktuelle og rellevante teorier.

Ronny hadde den mest fornuftige teorien, selv om det var vondt å inrømme det. Det er jo her distriktets største sankthansbål, hvert år, sånn circa 23 Juni, gledet lokalbefolkningen. Aplauderte Ronnys løsning, og så stakk vi til sjøs igjen.

Nå ble det ikke bare spiker på dette toktet, selv om det ikke var noe mangel på dem. Litt korker og annet skrot bidro også med sitt. En dansk tjuefemøre og en norsk femtiøre gjorde at dagen ikke ble helt uten funn.

En del hundeluftere begynte nå å dukke opp, og så litt undrende på to halvgamle menn som nøt livet i isvannet. Vi stirret like forundret tilbake. Tenk å lufte hundene sine i slik kulde.

Ronny hadde lånt mine langhansker med lekasje i seg og hadde lappet dem for anledningen. Lite funn, stadig større publikumsskare og det faktum at hanskene Ronny brukte sprang lekk igjen, gjorde avgjørelsen om å gi seg for dagen relativt enkel. I håp om at ikke noen av hundelufterene tilhørte Greenpeace, og i sin godhet ville prøve å hjelpe meg ut i vannet igjen, vasset vi opp på land . Mens vi var veldig enige om at det hadde vært atter en flott naturopplevelse, skiftet vi, pakket sammen og kjente på savnet av kaffetermosen som sto igjen hjemme.

Bremset innom nærmeste bensinstasjon på vei hjem, for fylling av Hydrokopper. Heldig for vårs at vi hadde et par av dem i bilen. Er nemlig ikke mye kaffe du får for syttifem øre, særlig ikke når tjuefem av dem er danske.

Tenking ved fjorden

2008-11-20T20:31:00.015+01:00

Tid til overs er et sjelden fenomen om dagen. I hvertfall i mitt liv. I går hadde jeg det. Midt i mellom to avtaler.Bare en times tid riktig nok, men det er mye det, hvis man omregner i mikrosekunder.

Hva skal jeg spandere alle disse mikrosekundene på da, spurte jeg meg selv, der jeg lå langs landeveien og svei diesel.

Svaret var ikke langt unna. Faktisk bare ned første avkjøring til høyre og de få minuttene det tok ned til fjorden. Litt metallsøking nemlig forklarte jeg meg selv, mens jeg parkerte, og tok ut en overivrig og rastløs metalldetektor fra varerommet.

Var fint ved fjorden i går. Kald og klar dag som produserte voldsomme naturintrykk i et rasende tempo. Skjønte fort at dette ikke ble så veldig effektiv dag, søkermessig. Spillte ingen rolle for meg. Lyset, bølgene som slo mot land og freden som senket seg i meg, holdt i massevis.

Startet søkeren og lot den sveipe foran meg, der jeg ruslet langs sjøkanten. Et par mynter, av nyere årgang, ble plukket opp på gammel rutine. Oppdaget at tankene mine var på vei ut fjorden og ut til de fjerne verdenshav. Så lite det koster å nyte livet noen ganger, og dette var helt klart en av de gangene.

Ping...uvanlig signal fra søkeren, sendte tankene mine tilbake fra et havområde langt unna. Hva kunne dette være for noe? Flyttet noen fjæresteiner og lot scoopet gli ned i sanden. Og der var den...

En gammel mynt, kobber, og helt uleselig. En av de tynneste myntene jeg har funnet. Som sagt (eller skrevet) umulig å tyde, men skjønte at den var gammel. Har nok ligget i sjøen lenge. Hvor gammel? Aner ikke. Håper jeg får vite det etter en skikkelig rens av den.

Dumt å ikke få vite med en gang? Eller kanskje aldri? Nei, på ingen måte. Disse funnene bygger nemlig en kjempestor lekeplass for fantasien og tankene mine.

Satte meg ned på en stein, sjøsatte tankene og spørsmålene mine og lot de seile. Hvor kom denne mynten fra, og når? Fra et gammelt seilskip? En sjømann som etter mange år, på voldsomme hav og i fremmede havner, knipset lykkemynten overbord som takk for at han skulle få treffe sine kjære igjen? Ventet hun enda...? Hadde lovet han det.

Eller en førstereisgutt, som mistet den ut av lomma der han lente seg over rekka for å få et siste glimt av barndomshjemmet? Kom han noen gang hjem igjen? Verden var stor den gangen.

Fikk ikke søkt noe mere i går. Ble sittende på steinen og snu mynten i hånden. Et par lasteskip, som sakte gled inn fjorden, toppet inntrykkene.

Og som alltid hadde jeg plutselig alt for lite tid til neste avtale. Ankom litt for sent, men til mitt eget forsvar: Man skal ta seg tid til å pleie seg selv av og til.

Og var ikke mye for sein da.

Må man, så må man

2008-11-16T19:19:00.004+01:00

Ble nok i overkant mange øyeblikk i sjøen i går. Våknet i dag tidlig med vondt over det meste av hele meg. Og det er en del. Muskler jeg ikke har vært i kontakt med siden skoledagene, og da på en plansje, ba pent om nåde i det jeg startet forflytting av skattejeger ut av seng. Jeg lot nåde gå for rett og invilget meg og musklene et par timer til under dyna.

Våknet igjen ved titiden. Karret meg gjennom varme dusjer og koppevis med kaffe. Sjekket gradestokken på utsiden. Fire røde. Tok en rask avgjørelse. Dagen skulle oppleves fra sofaen, under teppe og gjennom tv-skjermen. Ikke noe søking i dag.

Men det gikk jo ikke. Må man, så må man. Litt etter satt jeg i bilen på vei til min barndoms strand. Var innom å sjekket den på fredag. Tynn ishinne, men regnet med at den var historie i dag.

Ble sittende og tenke på det litt i bilen. Går fort mot jul nå. Dårlig høytid for søking. Lang høytid, familieselskap og andre unødvendigheter blir nødvendige onder. Koselig, men abstinensfremkallende for en metallsøkerentusiast. Med tanke på dagen i dag. Fire varmegrader og støl som en gyngehest, men allikevel ut med søkeren. Kanskje det er lurt å begynne å forberede seg til jula alt. Sånn at ikke bråstoppen blir for brå. Jeg mener, varehandelen har jo holdt på i ukevis allerede.

Bestemte meg for å begynne omveltingen der og da, i bilen. Men hvordan? Hverken apelsiner eller spiker av noen slag i bilen. Ikke grantrær heller.Litt julemusikk er en bra start, konkluderte jeg, og satte på Fairytale of New York, med The Pouges. Fantastisk sang. Falt inn i stemningen med en gang og til julesangallsang utført av meg, i samarbeid med the Pougues og Kirsty MacColl, ankom jeg stranden.

Is på plassen gjorde meg litt skeptisk, men losset bilen og bar utstyret ned til vannkanten. Isfritt.. phu.

Var helt alene med meg selv i dag med det resultat at tørrdrakt, med glidlås i ryggen, stoppet seg sjøl. Vadebukser ble funnet fram og påmontert. Sjøsatte meg og mitt, og vasset utover.

Etter funnet av 1662 mynten forrige helg, var jeg helt klar på hvor jeg skulle starte søket. Tok ikke lang tid før det første signalet ga seg til kjenne. Kobber tenkte jeg. Senket scoopet og prøvde bunnen. Steinharde bunnforhold. Steinhard leire. Kjente jeg ikke kunne gå fra et så fint signal, så det var bare å jobbe nede i leira. Fem minutter senere kom dagens første to øre opp. Blank som den dagen den ble mistet. Utrolig hvordan leira holder edelt metall blankt. Mynten hadde årstallet 1947 og det så lovende ut. Neste mynt som kom opp, etter en hard kamp i hardleire, var et flott eksemplar av den store femøringen med elg på.

Greit med fine signaler, men brukte alt for mye tid på reddningsarbeidet dessverre. Savnet veldig tørrdrakten min. Hadde vært litt mye enklere med den. Hadde på ingen måte lyst til å vælve i isvannet, og få fyllt vadebuksene med isvann.

Noen mynter til, atter en nøkkel, og en pilk ble det før jeg ga meg for dagen. Merket meg området og vil snart returnere med tørrdrakt.

Hvis ikke isen rekker før meg da.

The Dance

2008-11-15T19:07:00.011+01:00

En av mine gamle venner, (dette har ikke noe å gjøre med om hvor lenge vi har vært venner,men har mer med å gjøre) , har vært å kladdet i gjesteboka mi igjen. Han lurer først på videosnutter av "The Dance". Nei Hans Fredrik, det finnes ikke. Skal du oppleve "The Dance" må du opp om morgenen og være der når funnene blir gjort. Er ikke noen snarveier her.

Som i dag morges. Hadde avtalt å treffe Ronny og Marianne, nede ved fjorden, sånn ved ni tiden. Og det gjorde jeg. Traff dem, ved fjorden, ved ni tiden. Det gjorde de også, men de traff meg. Flaks for meg, for da fikk jeg nødvendig hjelp til stapping av meg selv ned i tørrdrakten. Ikke mange varmegrader, men nydelig solskinn, selv om det blåste i friskeste laget. Mine venner valgte å søke på tørt land.

Bølger med hvite topper, ingen hindring, tenkte jeg det der jeg skar gjennom bølgene, ikke helt ulik panserskipet Norge. Nynnet meg gjennom noen gamle sjømannssjantis. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Var ikke bare helt enkelt i dag. Blandingen, glatte bunnsteiner, frisk vind og bølger ga balansetrening. Særlig scoopedelen av funn fra bunn, bød villig vekk på utfordringer. Prøve å stå på ett ben, mens du bruker det andre til å sparke gravedelen av scoopet ned i bunnen. Dette skal skje samtidig som vannet rekker deg til brystet, noen iskalde bølger rekker deg til midt i fjeset og søkeren truer med å stikke av. Men det gikk det og.

Klarte å holde meg på beina til alles store forundring. Greit med signaler ble overført til S/S Treasurehunters lasterom. Hun fløt som en kork og oppførte seg som en drøm. Flytemessig vel å merke. Tauet mellom oss ble stadig holdt vekselvis slakt og stramt, av vind og bølger, og hjalp meg på ingen måte med å holde balansen.

Så at Ronny og Marianne var i ferd med å ta seg en pause. Den pausen ville jeg være en del av, så jeg lot meg drive i land. Vel fortøyd til kai og før jeg bevilget meg landlov, måtte fangsten sjekkes. Tro det eller ei. Mellom stein og skjell lå det.....ikke noe av interesse. Blikkbiter og annet metallskrot var det greit med, men ikke så mye som en femøre på myntsiden.

Pausen ble kort. Mine venner viste frem en del mynter de hadde funnet og skammen var tung å bære. Ikke lange pausen etter, tøffet jeg utover mot dypere farevann igjen. Prøvde meg litt lenger ut, og til styrbord denne gangen. Og du hellige metallsøker. Sandbunn under føttene. Litt dypere vann og blybelte som lå igjen hjemme bød på litt utfordringer, men mangel på glatte steiner gjorde alt så mye enklere. Ved påfølgende landlov skimtet jeg de første myntene nede i lasterommet.

Tredje tokt. Var stille på signalfronten og jeg lå og krysset frem og tilbake i sandbunnområde. Bang. Dypt klart signal. Veldig klart signal. Finsøkte nøye for å lokalisere signalet best mulig. Plasserte foten tett inntill søkercoilen på bunnen. Fjernet søkeren og lot scoopet plassere seg i posisjon ved siden av foten min. Sparket scoopet ned i sanden. Opp med det igjen. Sjekket over stedet med søkeren igjen. Bom, fortsatt signal fra bunnen. Gjenntok prosedyren. Signal borte. Byttet ligger scoopet klar for å bli overført til flåten. Klarte ikke det denne gangen. Måtte sjekke scoopet direkte. Og mens jeg sto der i vannet og fulgte med på en av fysikkens lover, tyngdekraften, som fikk sanden til å renne ut av hullene i scoopet, åpenbarte en nydelig gullring seg. Virket gammel i stilen og veldig detaljert.

Tid for The Dance. Tok den i vannet. Virker ikke så skremmende på lokalbefolkning, sportsfiskere og hundeluftere det. Så vel mer ut som en torsk i møte med en malmstrøm, enn en konkuransedanser, men pytt pytt. Rask tur på land for å hovere litt før jeg satte sjøbein igjen.

Et par venner til hadde dukket opp nå. Kjell for å prøve den nye søkeren sin, og Severin for å filme oss litt. Så til sjøs med meg igjen for å bli foreviget,på film, i maritime omgivelser. Fra nå av ble det ikke så mye konsentrert søking på meg i dag. Et par mynter og en sluk, og det var det. Tid for skifting av klær(kald opplevelse), mer hovering, og så klart for hjemreise, som ble gjennomført i glittrende humør.

Og Hans Fredrik, til ditt andre spørmål, nei det er ikke noen trinn du må lære. Skaff deg en metallsøker, ta deg en tur ut, plukk opp et av de tusenvis av flotte funnene som ligger der ute. Da kommer trinnene av seg selv.

Gammel og nydelig

2008-11-09T16:48:00.004+01:00

Og siden jeg tok med ordet nydelig, er det ikke meg selv jeg snakker om. Det skjønte i hverfall de som kjenner meg. Jeg snakker om et av dagens funn.

Klok av skade, brukte jeg deler av kvelden i går på reperasjon og service av flåten min. Røket ståltråd ble byttet ut med patentbånd, rustne skruer ble skiftet ut og løsnet flyteelement ble festet igjen på forsvarlig måte.

Og i dag var det klart for sjøsetting. Tidlig oppe for et nødvendig ærend. Utnyttet ærendet til en sjekk av nedbørsmengde på utsiden av huset også. Nedbøren var faktisk helt fraværende. Yr.no var neste sted for sjekk. Nedbør utpå dagen var meldingen derfra.

No way jeg kunne legge meg igjen nå. Frokost ble spist, kaffe traktet, skattejeger påkledd og flåte ble tatt ut av tørrdokk (les: arbeidsbenken min). Ferdiglastet bil og mett sjåfør var litt etter på vei til min barndoms strand.

Fortsatt ikke noe regn ved ankomst, men det blåste litt surt, så en ekstra genser ble fraktet ned til vannkanten sammen med resten av utstyret. Vadebukse ble montert og så var jeg klar.

Til egne fanfarer, og med ønske om hell og lykke på alle hav, ble S/S Treasurehunter sjøsatt igjen etter ombygging. Og hun fløt som hun aldri før har fløtet. Fortøiet henne og stakk opp for å hente resten av utstyret.

Så var jeg igang. Med justert søker, skatter i blikket og S/S Treasurehunter etter meg i en snor, startet vi søket på grunt vann. En del signaler ble tatt på alvor, og funnene ble fortløpende overført fra scoopet til flåten. Litt ukjente og rare signaler, så etter en times tid bestemte jeg meg for å gå til land og sjekke hva jeg hadde funnet.

Og det hadde jeg, funnet altså. Skruer, muttere, brennvinskorker og annet metallskrot. Helt inne i hjørnet av nettingen, fant jeg en hel femtiøre også. Dette var ikke bra. Måtte nok prøve på litt dypere vann.

Gjorde det. Vasset meg ut til navledyp og gjennopptok arbeidet. Fikk fort forståelse for at det var et lurt trekk. Nikket gjenkjennende til mange fine myntsignal. De ble alle tatt hånd om, scoopet opp, og helt over på flåten.

Har hatt en del fine smykkefunn på denne stranda. Noen attenhundretalls mynter har jeg også hatt gleden av å plukke opp her gjennom årene. Har derfor mistanke om at dette badeområdet har vært i bruk lenge. I fjor fant jeg en mynt fra 1812 her, så håpet om et morsomt funn var absolutt til stede, der jeg knota rundt. Halvt dekket av vann, mens ambulansehelikoptert tok en ekstra sving over meg, for å sjekke ut snålingen som tydligvis ikke hadde skjønt at årets badesesong var over .

Etter å ha beundret hverandre litt, dro de videre og jeg satte kursen mot land for sjekk av funn. De første regndråpene hadde begynt å melde seg, samtidig som kropstemperaturen min var på nedadgående. Skjønte at det var på tide å gi seg for dagen.

Men først sto lossing av S/S Treasurehuntings lasterom for tur. Joda, bra med mynt. Et par fiskesøkker ble også sortert ut.

Et lite, veldig tynt og rundt metallstykke fanget min interesse. Hva kunne dette være. Det skulle vel ikke være en gammel mynt.

Det var det. Tørket av den den værste gjørma og kunne lese II skilling. Og du ljuve attenhundretall. Fortsatte rengjøringen med lett skjelvende fingre. Delevis grunnet spenningen av funnet og delevis på grunn av kulda. Etter hvert som gjørma forsvant så jeg at denne mynten hadde holdt seg usedvanlig godt, under vann, i over hundre år. Godt innpakket i gjørme og mangel på oksygen var nok grunnen til det. Var veldig spent på hvilken del av attehundretallet denne kunne være fra.

Og så åpenbarte årstallet seg, med usannsynelig liten skrift leste jeg, 1862. Dette var morro. I så god stand etter nesten hundreogfemti år i vannet. Like før jeg måtte ta "the dance nå". Men mere morro skulle det bli.

Fikk nemlig en følelse av at det var noe feil, der jeg sto og beundret funnet. Føltes ikke helt ut som en attenhundretallsmynt. For tynn liksom og så enda litt eldere ut. Stakk opp i bilen og hentet lupa mi. Bare sånn for sikkerhets skyld. Og følelsen min var riktig den.

Den var ikke fra 1862. Dagens mynt var fra det herrens år 1662. Og i så fin stand. Yess, yess, yess. Grunnet et par hundeluftere droppet jeg "the dance", men en bitteliten piruett ble det. Så ikke ut som hundelufterne satte noe særlig pris på den. Skeptiske og småskremte ansiktsutrykk fikk bli deres problem, ikke mitt.

Mitt problem, var å unngå å skryte alt for mye i nabolaget ved hjemkomst.

Vadedag

2008-11-08T20:53:00.004+01:00

Skjønner ikke hvorfor du gidder. Du kommer ikke til å finne noe verdifullt uansett! Påstanden kom fra en liten gjennomvåt krabat med drypp under nesa. Han sto på veien og betraktet meg, i regnet, der jeg sto et stykke ute i vannet og kjempet med en femtiøring.

Mange gode grunner til å ikke dra på søkertur i dag. Gikk raskt i gjennom dem der jeg lå våken i senga mi sånn ved fortsattveldigmørkttid i morges. Første gode grunn hørte jeg mot vinduet og taket. Regnvær. Gjennombløte plener med innslag av snø kjente jeg ikke var aktuellt. Særlig ikke når gradestokken viste bare et fåtall av de røde gradene. Men regn er ikke noen hindring for litt undervannssøking parerte jeg meg selv. Så da må det bli litt av den type søking da. Bare synd at det ene flyteelementet på flåta mi datt av forrige helg. Har hatt store planer om å reprasjoner hele uka. Ble med planene og kjente at jeg angra på det der jeg lå. Eller kunne jeg bruke det som unskyldning for å bli hjemme? Kunne vel ikke det, går greit uten, selv om det blir litt mer tungvint. Ingen å ha med meg så tidlig på dagen. Tørrdrakt med glidlås på ryggen krever assistanse. Det var en god grunn til å bli hjemme. Eller? Kunne jo bare ta vadebuksene.

Brukte en stund, med trynet tygt plassert i puta, på å argumentere med meg selv. Ett argument slo i hjel alle de andre. Jeg hadde søkefeber av tredje grad. Og når jeg har søkefeber av tredje grad, må den behandles. Og det fort. Vrei meg ut av senga, inn i dusjen og ned i superundertøyet (og en del annet tøy). Fylling av termos og lasting av bil gikk fort.

Bestemte meg for litt ferskvannsjakt i dag. Satte blinklyset til høyre ved første veikryss og satte kursen. Fremdeles mørkt der jeg skar gjennom fjellknatt og knøs, mens vindusviskerne jobbet hardt på utsiden av bilen.

Musikkvalget var enkelt i dag. Det har det forresten vært det meste av denne uka. Kom til å skru på radioen tidlig denne uka og ut av den tøt stemmen til en av min ungdomstids idoler, Alice Cooper. Hvilke minner han vekket. Er vel ikke like imponert over tekstene hans i dag som den gang, men i nostalgiens navn, hvilket trøkk. Gjennsynet resulterte i at veien fra radioen til den lokale cd pusheren ikke ble lang.

Så ferden gjennom norsk natur ble tonesatt av låter som Billion dollar baby, Welcome to my nightmare og andre upassende melodier i dag. Godt å være ung igjen. Å jaggu klarte ikke Herr Cooper å jage bort regnet for en stund også.

Passerte et par andre vann på vei til det utvalgte og bekymringsfyllt betraktet jeg issørpa på dem. Håpet inderlig at mitt vann var fritt for den slags. Heldvis var det det. Litt snørester her og der nede ved vannkanten, men ikke noe is. Tåkete og surt vær, heller ingen hindring. Pakket utstyret ut av bilen og begynte å skifte til vadeklær.

Og da kom regnet tilbake. Inget stort poeng i å putte våte klær ned i vadeklærne så jeg valgte sporten, skifting i bil. Skifting på innsiden av bil er litt av et prosjekt i seg selv og klær i neopren, gjør ikke prosjektet enklere.

Fikk det da til til slutt og ut i vannet bar det. Første signal meldte seg fort og en gammel elgfemøre ble heist opp av dypet.

Steinete bunnforhold gjorde redningsarbeidet veldig tungt i dag. Mangel på flåte og masse metallskrot gjorde det ikke noe enklere. Heldigvis ga regnet seg litt og gjorde det litt enklere å skimte bunnen.

Måtte bare innse at krabaten på veien og med nese med drypp, kom til å få rett. Dagens søkertur kom nok aldri til å bli ført inn i historiebøkene som tidenes største skattefunntur. Smågreit med mynt, en gammel patron og en nøkkel ble det dog. Mye frisk luft og bløte opplevelser ble også satt inn på kontoen min.

Alt i alt, en helt ok dag tenkte jeg da jeg smalt inn Alice Cooper i spilleren og satte kursen hjemover igjen, for tørking av klær og reperasjon av flåte.

En liten filmanmeldelse

2008-11-06T20:09:00.003+01:00

Mye rart man skal drive med, nå også som filmanmelder, men det er en grunn til det.

Etter mitt siste innlegg om søking i vann, har jeg fått mange spørsmål og mail om denne formen for skattejakt. Forsåvidt ikke noe rart i det. Mye å finne der ute i vannet og det gjør det også mulig å søke det meste av året. Sistnevnte betyr mye for en ihuga skatteleter som lever her oppe, i furet værbitt.

Perioden fra nå og et stykke utpå neste år, med frossen grunn, oppleves som fryktelig lang. Og vel så det. Selvførgelig kan man bruke tiden til ivrig bruk av det lokale bibliotek og internett på jakt etter nye jaktmarker til neste sommers bruk. Men savnet etter en skikkelig metallsøkertur gir grobunn for såvel bitterhet som snev av mannevondhet. Dette savnet klarer hverken tykke skjeggete menn i rød drakt, eller nyttårsraketter, å gjøre noe med.

Sjøen derimot fryser sjelden til på mine kanter. En god tørrdrakt (evt. vadebukser) og sjøsøkerutstyr derimot gjør sitt til å korte ned vinteren. Klart vann og gode funn bidrar også med sitt.

Min gode venn og søkerkammerat gjennom mange år, Gary, lager metallsøkerfilmer. Sammen med Gordon fra England og Pat fra USA har de akkurat kommet ut med en vannsøkerfilm. I denne filmen følger vi gutta på jakt etter spennende funn i elv og sjø, både i England og i Norge. Hvor ofte kommer det filmer som viser metallsøking i en norsk fjord?

Fine funn gjør gutta også. Alt fra edle metaller til totusenårs gamle mynter. Dette sammen med flotte naturbilder og mye humor gjør filmen veldig sebar. Gordon som er så opptatt med søkingen, at han glemmer at de lager film, og ganske enkelt forsvinner. Eller Gary som får krampe mens han prøver å få på seg tørrdrakta.

Filmen tar ikke opp instillinger av detektorer og den slags tekniske ting. Det den derimot informerer veldig bra om er nødvendig utstyr, hvor det er lurt å søke, søketeknikk i vann og ikke minst sikkerhet. Alt dette gjort på en måte som aldri gjør filmen kjedelig. Her er det ikke trist teori, men gutta som demostrerer i praksis.

Alt i alt 110 minutter fullspekket med nyttig og morsomt innhold. Filmen er i utgangspunktet ikke beregnet for det norske markedet, og er av den grunn ikke tekstet. Men gjengen prater lettforståelig engelsk, så det burde ikke være noe problem for de fleste.

Hvis det er noen som er interessert i denne filmen, så får dere ikke tak i den på den lokale videosjappa. Jeg har derimot noen eksemplarer for salg, mailadressen min finner dere på profilen min.

Til slutt vil jeg bare gratulere Gary, Pat og Gordon med atter en flott film. Well done guys.

Avtaler skal holdes....

2008-11-01T19:24:00.006+01:00

..så dagens turavtale med Ronny og Marianne ble helt klart gjennomført.
Må nok innrømme at jeg var litt skeptisk, da jeg forsiktig stakk tærne utenfor dynekanten, i dag tidlig. Ikke akkurat behaglig. Veldig kaldt faktisk. Trakk de fort tilbake og bestemte meg for å grue meg, til å stå opp, en stund til. Men kom meg da opp til slutt.

Slo på tråen over til Ronny og vi ble fort enige om to ting. Ja vi ville ut å søke og vi drøyer litt til. Gradestokken er litt vel blå ennå. Ble enige om å møtes nede ved fjorden i tolvtiden.

Og det gjorde vi. Da jeg svingte inn på parkeringsplassen sto de og ventet på meg. Fortsatt kaldt, så litt ekstra klær ble påmontert før vi bar utstyret ned til sjøkanten. Hadde bestemt meg for å søke ute i vannet i dag og det krever litt mer utstyr. Et lite stykke å rusle ned til stranden med alt utstyret, så vel fremme føltes det ikke så kaldt lenger.

Ronny og Marianne satte straks i gang med å gjennomsøke sanden etter edle metaller. I mellomtiden slet jeg med å få trøkka kroppen min ned i tørrdrakten. Forferdlig slitsomt gitt, og det halp ikke noe å høre liflige myntsignaler fra mine venners maskiner litt lenger borte på stranden. Og hvem i h... har funnet på den smarte ideen å montere glidlåsen på ryggen av en tørrdrakt. Måtte tilbakekalle Ronny opptil flere ganger før jeg var riktig plassert nede i hylsteret.

Ferdig tredd og ut i vannet bar det. Begynte på grunna. Litt mynt, men altfor mye korker og annet metallskrot, så jeg beveget meg fort utover på dypere vann. Lenger mellom signalene der ute, men til gjengjeld mindre sjanse for å øse søppel opp fra bunnen. Et annen fordel på dypere vann er at undervannssøkerne er relativt tunge for å motvirke oppdriften i vannet, så de blir i overkant tunge å svinge på grunna.

Måten å søke på i vann er også litt anderledes enn på land. Du ser nemlig ikke så mye. Når signalet kommer, gjelder det å plassere foten så nært som mulig der signalet er sterkest. Så brukes det et scoop med et par meter skaft. Så gjelder det å øse riktig. Mellom hvert øsetak sjekker man bunnen med søkeren for å høre om signalet er borte. Er det det ligger byttet sansynligvis i scoopet sammen med masse sand og stein. Er det ikke borte, øs mer. I tillegg har jeg en liten flåte med netting i bunnen, som jeg tauer etter meg. Når jeg antar funnet er i scoopet tømmer jeg det i flåten og fortsetter mot neste bytte. Og mens jeg konsentrer meg om neste funn, vasker bølgene flåten ren for sand og funnet blir liggende igjen oppi nettingen. Etter noen timer i sjøen, og vel oppe på tørt land igjen, er det utrolig spennende å sjekke hva nettingen inneholder.

Var et par turer i land, men så bare litt mynt, så i steden for å sjekke brukte jeg pausene til å konversere med to kalde landsøkere. De hadde bare plukket mynt i dag og bekreftet dermed min mistanke om at denne stranden hadde blitt søkt over mange ganger før. Hadde et håp om at ikke så mange hadde prøvd i vannet, så jeg tok meg en tredje tur uti.

Begynte å bli litt kjølig i sjøen, så denne turen ble ikke langvarig. Vel oppe igjen var det på tide å sjekke flåten for funn. Alltid spennende. Og i dag, mellom krabber, skjell og steiner, lå det bra med mynt, en sluk, en gammel patron og en ørering i kobber. Og for ikke å glemme to stykk nydlige gullringer. Den ene så gammel ut og har en stor rød stein i seg. Får sjekke den hos gullsmeden til uka.

Gjett om jeg ble glad? Hadde mest lyst til å utføre the dance, men tok meg i det. Dumt å hovere for mye ovenfor de andre to. Trist hvis de dro og lot en lykkelig dobbel ringfinner stå igjen, i en tørrdrakt med glidlås på ryggen.
De gjorde ikke det. De hjalp meg ut av drakten, og så kunne jeg hovere mens vi bar utstyret tilbake til bilen.

Kuldegrader i bilen, men smilet mitt holdt meg varm nok til varmeapperatet overtok, hele turen hjem.

Selvdisiplin...

2008-10-31T22:02:00.004+01:00

..er også en av mange ting jeg ikke er spesielt god på. Lar meg lett friste og like lett rive med. Irriterer sikkert mange og ikke minst meg selv. Men i dag var det lønnsomt å ha det sånn.

Dagen åpnet med en mental gjennomgang av oppgaver av kontormessig art som jeg var fast bestemt på å gjennomføre. Var faktisk så bestemt på det at selv om dagens værmelding varslet om smelting av siste snørester og stor søkersol var jeg helt klar på at kontoret var stedet jeg skulle tilbringe dagen.

Var så smått igang da telefonen ringte på typisk, deterronnysomringerogskalfristedegvis. Og det var det. Har tenkt meg ut å søke litt,vil du være med? Joa, men har ikke tid. Tenkte at vi kan prøve det nye stedet jeg fant forrige uke, du kunne vel tenkt deg å prøve der? Joa, men må få unna andre ting. Ok, jeg drar ut å søker litt hvertfall. Gjør det, får jeg tid, ringer jeg.

Fortsatte med mitt, men kjente jeg slet med så vel vilje som konsentrasjon. Tankene vandret stadig ut til en fin strand og blikket skled stadig ut gjennom vinduet, og til en sol som fjernet siste rest av onsdagens snøvær. Sånn ruslet en times tid avgårde. Kjente jeg slet nå.

Så pep det i telefonen. MMS fra Ronny. Pen sølvring av eldre årgang åpenbarte seg på displayet mitt. Da var det slutt. Ringte Ronny. Er på vei, ikke finn mer, ses snart.

Hev utstyret i bilen og spant avgårde. Rask beskjed til hjemmet. Stikker ut et par timer. Skal du tilfeldigvis ut å søke? Njæææ.

Noen store veier, små veier og bratte bakker senere plaserte jeg min bil ved siden av Ronnys bil. Rask marsj gjennom et skogsholdt og så var jeg fremme. Beundret Ronnys sølvring mens jeg koblet opp søkeren. Hadde ikke mye tid, så her skjedde mye på en gang. Reine artisten. Tror jeg skal finne meg en sånn ring i dag jeg også, men tror jeg vil ha en i gull. Jææ, sa Ronny.

Tretti sekunder senere og jeg hadde min første femtiøre. Ett minutt senere og søkeren ga utslag på sølvpapir. Men det var noe med det signalet. Litt for hardt til å være sølvpapir liksom. Bestemte meg for å grave. Glad for det. En pen liten gullring glippet med øynene da den så dagslys for første gang på mange år. En liten perle var det festet i den også.

Litt hovering ovenfor min venn og dagens oppdrag var utført, men i og med at jeg allerede var der, bevilget vi oss en time til.

Mer smykker ble det ikke i dag. Bra med mynt på oss begge ble det dog. Ronny økte samlingen sin av hårspenner med en, og jeg plukket opp et gammelt sykkelknappen merke.

Pliktene kallet så jeg måtte reise og Ronny gjorde det samme. Rakk å bli enige om at vi skulle prøve en ny tur i morgen. Og det, det gleder jeg meg til.

Vintervarsler og forberedelser

2008-10-31T19:26:00.007+01:00

Søndag var været greit og jeg bestemte meg for en rask søkertur. Yngste og eldste av husoldningens yngre garde var bortreist, så jeg spurte den mellomste om han ville være med. Merkelig nok, han svarte ja, og avgårde bar det.

Hadde ikke før intatt søkemodus på den lokale stranda, så så vi en annen familie som var ute i samme ærend. Ikke ofte at man møter andre som er ute å søker en søndags formiddag (ikke andre formiddager heller for den saks skyld), så vi tok oss tid til en hyggelig prat.

Hva som gjør metallsøkeentusiaster til spesielt hyggelige mennesker aner jeg ikke. Får vel bare slå fast, at sånn er det bare. Så hvis du føler at du har lyst til å bli enda hyggeligere enn du allerede er, prøv med litt metallsøking.
Dagen gikk med til litt myntfunn og mere hyggelig prat, før vi takket for oss, og overlot stranden og forhåpentligvis masse fine funn til våre nye venner. Hvis de hyggelige menneskene leser dette: Takk for hyggelig prat, håper dere fant masse og at vi møtes igjen til mer søking.

Mandag og tirsdag gikk med til andre mer eller mindre nyttige gjøremål, inklusive høstens grusomste eventyr, omlegg til vinterdekk.

Onsdag gikk med til utprøving av vintervær og dekk. Selv om jeg var i hatmodus på tirsdag når det gjaldt vinterdekk, var jeg veldig fornøyd med at det var gjordt på onsdag.

Byttetid til vinterdekk varsler også om en annen alvorlig tilstand for oss skattejegere. Kaldere vær og frost i bakken. Når disse tilstandene opptrer har man to valg. Den første muligheten er å legge søkeren på hylla for vinteren. Greit nok hvis man ikke lar søkeapstinenser, vinterdepresjoner og hjertesorg etter ny sesong, gå innpå seg. Eller så kan man velge den andre muligheten. Finne frem den vanntette søkeren og hoppe i sjøen.

Jeg har valgt den andre muligheten de siste årene. Ikke fullt så enkelt som søking på land, krever litt ekstra i forhold til å finne ut hvor i fjorden det ikke er islagt og ikke minst påkledningen. Dette gjør sitt til at turene ikke blir like mange som i sommerhalvåret, men de turene det blir, korter ned vinteren betraktlig. Oslofjorden har også klart vann om vinteren og etter en hel dag i isvann og mange blå grader, sitter søkerminnene lenge i.

Har de siste årene brukt vadebukser og greid meg greit med det, men etter en litt uheldig episode i fjor med en passerende danskebåt og dertil økende bølgehøyde, bestemte jeg meg for å satse på tørrdrakt denne vinteren.
Torsdagen ble brukt til anskaffelse av nevnte drakt og oppsøking av forskjellige strender (i regnvær) langs Oslofjorden for planlegging av vinterens jaktturer.

Forlenget vel livet til en samlet dykkerutstyrsbutikkbetjening denne torsdagen. En god latter forlenger livet heter det jo. Mange gode lattere forlenger det yterligere vil jeg tro. En litt veldig forvirret mann med kroppsfasong som en folkevogn av den gamle bobletypen, som prøver litt for små dykkerdrakter, legger grunnlaget for et langt liv. Fant til slutt et hylster som passet, suplerte med varme hansker og blybelte. Betalte og forlot butikken, mens betjeningen prøvde å komme til seg selv igjen, og de forsikret meg om at jeg var hjertlig velkommen tilbake for å underholde dem når jeg ville.

Så da er jeg klar for en lang vinter i sjøen med masse fine funn. Håper jeg da.

Og bakom synger skogene

2008-10-26T19:15:00.005+01:00

Og jeg liker når de gjør det. Fantastisk følelse å befinne seg midt i skaperverket når naturkreftene i form av vind, setter opp hele musikaler. Det fikk jeg virkelig oppleve i går.

Etter en uke med litt søking etter "nårmanharlitttidtiloversmetoden", kriblet det i hele meg etter en skikkelig søkertur på lørdag. Hadde strengt tatt ikke tid, men da Ronny ringte fredags kveld og fortalte på en irriterende måte at han hadde funnet en russisk kopek fra 1879 tidligere på dagen, var løpet kjørt. Alt av "må gjøres på lørdag" ble satt på vent og fredags kveld ble brukt til å glede seg til lørdagssøking.

Tidlig våken på lørdag. Ble liggende å vente på dagslyset, mens jeg lot meg underholde av vinden som prøvde å løsne på taksteinene et par etasjer over meg. Fikk jekket meg ut av senga sånn etter litt, satte over kaffen og gjorde meg klar til dagens tur. Kjente jeg hadde behov for å finne litt eldre ting i dag, så en tur til en gammel husmannsplass ble utpekt som mål for turen.

Hadde bestemt meg for å utnytte formiddagen maksimalt, så mens det fremdeles var tussmørke, ble kaffe, matpakke og meg selv lastet inn i en morgentrøtt bil. Her skulle søkingen starte ved første tegn av dagslys. Litt rolig morgenmusikk ble skviset ut av bilens høytalere, og ikke lenge etter svingte jeg av europaveien og tråklet meg innover en litt humpete skogsvei.

Fremme ved jordet ganske samtidig med dagslyset. Hoppet ut av bilen og slo fast med stor glede at jordets eier hadde harvet det opp, noe som både gjorde søkingen lettere og smilet mitt bredere.

Nydelig opplevelse å befinne seg på et sted som dette tidlig en vindfull høstmorgen. Ble bare stående og nyte lenge. Lyttet til vindkastene som lekte i tretoppene. Så på skyene som jaget over himmelen på vei østover. Slapp tankene løs og lot de slå følge med skyene. Til et sted og til ingen steder. Kjente litt på den trolske stemningen i skogen. For et mektig skuespill. Fikk bare lyst til å legge meg på rygg midt ute på jordet. bare ligge der og la tid og tanker gå, komme og gå igjen. Kanskje komme tilbake ennå en gang, eller la være. Egentlig ikke så farlig. Lytte til vinden og skogens musikalske mesterverk.

Men det kunne jeg jo ikke. Ikke blir det noen søkerfunn av det og litt i overkant vått å ligge på jordene sånn i slutten av oktober, når sant skal sies. Og det skal det jo, sies mener jeg.

Rev meg løs fra tankene mine. Fant frem søkerutstyret og ruslet ut over jordene. My gammelt jernskrot i ett sånt gammelt jorde gitt. Dagens metallsøkere gjør det heldigvis mulig å skille ut det meste av dette, og det var nyttig denne dagen.

Fint lite signal varslet meg om at her burde det graves. Og gravd ble det. En knapp. Ganske moderne til knapp å være. Litt patroner og andre småting ble det også før frokosten ble inntatt på en stubbe. Vindstyrken hadde økt så en liten pekefinger ble plassert oppå brødskiva for å holde osten i ro. Kaffekopp med lokk er også en grei oppfinnelse i sånt vær fastslo jeg, mens jeg betraktet gult løv som ga opp kampen mot vinden.

Sånn ved slutten av frokosten begynte skyene å true med nedslipp av vann. Ikke så langt til bilen, så jeg tok en avgjørelse om å søke til regnet kom. Glad for det nå. Først dukket det opp en liten ring. Hvis du er en liten ring og har blitt overkjørt av traktoren noen ganger gjør det noe med deg. I såpass dårlig forfatning var den, at jeg brukte litt tid på å skjønne at det var en ring. Så dukket det opp en knapp til. Denne av god gammel årgang . En ettøre fra tiden før første verdenskrig var også et greit funn.

Dagens beste funn var nok brosjen jeg fant. Tror i hvertfall at det er en brosje og vil tippe den kan være fra attenhundretallet en gang. Får la ekspertene se på den. Skulle det være noen lesere der ute som kan hjelpe meg med identifiseringen, så gjør gjerne det.

Nå begynte derimot vinden å true med å kaste greiner på meg, så jeg puttet brosjen ned i en boks med bomull og returnerte til heimen for å beundre uværet fra riktig side av vinduet.

Stadig tidlig mørkere kvelder..

2008-10-19T22:02:00.004+02:00

...og mye andre ting gjør dype innhogg i søkertiden min nå om dagen kjenner jeg. Men håpet på å få litt tid denne helgen. Var derfor litt over middels interessert da værdamen dukket opp på skjermen fredags kveld. Regn lørdag og pent vær på søndag konstanterte hun. Og da gjorde jeg det samme, selv om jeg ikke smilte like hjertelig som damen. Bestemte meg for å bruke regnværslørdagen til litt research. Spurte familens yngste om han ville være med far på hjemmefront og forsvarsmuseet dagen etter, og merklig nok ville han det.

Så lørdag morgen var vi oppe i grei tid , og snart etter på vei mot Akershus festning, i et vær som var så langt unna værdamens spådommer som du kan komme. Flotte museer og en hyggelig bydag senere var vi hjemme igjen, med hodet fullt av ny lærdom, poser fylt med nyttig lesestoff..........og fortsatt helt tørre.

Tidlig søndag morgen slo værvarselet til, og damen ble tillgitt på et blunk. Fremdeles for mørkt til søking, så jeg brukte tiden til å sjekke hvilken type søking jeg hadde lyst til å bedrive i dag. Søking i vannet var resultat av den sjekken så jeg brukte dagens mørketid til å finne frem varme klær, vadeklær og vannsøker.

Varme klær var et sjakktrekk. Sølepytter med issørpe og rim på gresset varslet om kommende vinter som nærmer seg. Fikk forflyttet utstyret fra bilen og ned til vannkanten. På med vadebuksene mens jeg konstanterte at de hadde nok krympet litt igjen. Har noen flotte hansker som rekker helt opp til skulderne og de ble også strevet på.

Omdøpte meg selv til Pingu for anledningen og vasset uti. Jobbet meg paralelt langs strandkanten først. Litt korker, men ellers stille. Akkurat begynte å jobbe meg utover på dypere vann da de første myntene ga seg til kjenne. Ofte er det smykker å finne når man søker i vannet, men i dag ble det bare mynter.

Var godt igang med å redde en druknet tikrone da jeg kjente at jeg tok inn vann. Hadde fått hull i styrbord hanske. Ikke stor lekasje riktig nok, så jeg bestemte meg for å drive på litt til før jeg gikk i livbåten.

Det deilige været hadde satt andre på samme ideen som meg, med ett så jeg to metalldetektorer som kom nedover mot stranden. Dro også kjensel på de to pene mennskene som bar dem, Ronny og hans kjære var visst også ute for å avsløre noen av strandens hemmligheter. Ronnys kjære heter forøvrig Marianne og er også blitt smittet av søkerviruset. Kjøpte seg søker tidligere denne uka og var ute med den for første gang. Morsomt.

Kjente nå at hansken min var ganske full av vann. Det vil si, det gjorde jeg ikke, kulden og vannet hadde faktisk gjort armen min ganske så følelsesløs nemmelig. Uansett var det en flott anledning til å komme seg på land, og jeg nådde strandkanten samtidig som dem.

Varm kaffe, tørre klær og noen dårlige vitser senere, var jeg klar for landsøking sammen med dem. Bokscola hadde de også med (det er venner det). Ronny påstod at han bare var der for å hente gullringer, mens Marianne noe mer beskjedent sa noe om at et lite smykke uansett valør kunne vært hyggelig.

Myntdag for herrene i dag. Uansett hvor lyst vi hadde på gull , var det kun mynter som så dagens lys. Dog i greie mengder. Marianne plukket stort sett kork, iblandet en og annen mynt. (Tar litt tid å lære seg en ny søker. )Helt til like før vi hadde tenkt å gi oss for dagen. Da smalt hun til med ett søtt lite sølvsmykke, og fikk oss herrene til å føle oss litt dumme. Gratulerer Marianne.

Alle var enige om at det hadde vært en fin dag og at den absolutt burde gjentas. Ofte.

Og det skal vi nok få til, tenker jeg. Om ikke Kong Vinter bestemmer noe annet da.

Chili, hvitløk og misunnelse

2008-10-12T20:50:00.006+02:00

I går, sånn ganske rett etter ståopp tid, erklærte en samlet familie at det var den store loppemarkeddagen. Mitt motforslag om at det kanskje var lurere å dra på felles metallsøkertur, ble kvalt ved fødselen. Så dagen gikk med til besøk av en dullion loppemarkeder. Litt greie innkjøp ble det også.

Kvelden ble aviklet foran tittekassa med dertil egnet lørdagsmat. På menyen sto det blandt andre gode retter, store reker stekt i masse chili og hvitløk. Mat for både Mons og meg det.

Hadde planlagt en tidlig avslutning på kvelden. Hadde mye på programmet i dag, men satset på et lite morgensøk før søndagsprogrammet påbegynnes. Så gjorde jeg tabbe nummer en. Tok en sjekk av kveldens videre televisjonsprogrammer. Film med Helena Bergstrøm. Heartbreak hotel. Tidlig kveldplaner ble avlyst. Måtte bare se denne filmen. Har vært stort fan av Helena Bergstrøm helt siden jeg så Änglagård tidlig på nittitallet. Utrolig skuespiller i en enda mer utrolig film. Har prøvd å få med meg det jeg kan av hennes filmer etter det. Så også i går kveld. Helena skuffet ikke denne gangen heller. På ingen måte i nærheten av Änglegård, men en helt grei film med bra skuespillerprestasjoner.

Her kommer tabbe nummer to inn. Til en god film passer det perfekt med litt god ettermidnatt mat. Og chili hvitløksreker var det mye igjen av. Ikke etter filmen derimot. Når skal jeg lære at chili og hvitløk er ikke noe favorittmat for magen min? I hvertfall ikke på natta og i store mengder. Sviende mellomgulv, dårlig med søvn og stadig hilsner fra maten, minnet meg på det gjennom natten.

Våknet igjen ganske tidlig. Småuggen og fortsatt litt preget av nattens måltid. Men solen skinte og det var en vakker høstmorgen. Kunne vel like gjerne være småuggen nede ved fjorden tenkte jeg og satte kursen.

Nydelig var det der nede. Stille og rolig. Satte meg nede ved sjøkanten og bare nøt høstfargene og stillheten. Det er sjelefred det. Bare trekke inn naturens skjønnhet, mens man går seg vill i sine egne tankerekker.

Flere som mente det samme, for etterhvert dukket det opp i overkant mange natur og tankenytere.

På tide å pakke ned tankene sine tenkte jeg, og gjorde akkurat det. Men litt søking måtte jeg jo prøve først. Ble bare en halvtimes tid. Litt mynt og litt søppel. Greit nok for meg i dag. Trodde jeg.

For et par timer siden peip det i mobilen min nemlig. Mms fra Ronny. Bilde av en flott gullring. Rask oppklaringsrunde på telefonen bekreftet frykten min. Han hadde dratt til en annen strand og funnet sin første gullring. Gratulerte han selvførgelig, mens jeg kjente misunnelsen rev og slet i stoltheten min.

Nå har det gått et par timer, ansiktsfargen min nærmer seg normal igjen og jeg skal ta meg en tur bort til Ronny for en kveldscola og beundring av gullfunn. Det blir hardt, men jeg har bygd meg opp mentalt og skal nok klare det.

Tilbake til gjørmebadet

2008-10-10T20:25:00.005+02:00

Noen uker skjer det litt for mye av ting som ikke skal skje og det tar bort tiden til det som skulle skje. For meg skulle det skje mye mere metallsøking enn det som skjedde, fordi det skjedde så mye av det andre.

Og det skaper savn. Dagene blir kortere og sesongen går mot slutten. Men det kan komme mange fine søkedager før det er slutt for i år, og prøver å trøste meg selv med tanken på det. Flere påfølgende dager hvor ting kommer i veien vanskeligjør derimot selvtrøstingsforsøkene. Hvem i all verden kan gå rundt å tenke på at det er akkurat på denne tiden av året vinterens vedforsyning dukker opp. At den er så dårlig til beins at den må bæres ned i kjelleren, gjør heller ikke godt. Verken for humør eller rygg.

Nei, dette blir sytete. Tid for annet. Min venn og personlige musikkpusher Hans Fredrik hadde klart å fremskaffe et par skiver med Guy Clark tidlig denne uken. Imponerende hva denne mannen kan framskaffe. Hans Fredrik altså, ikke Guy Clark. De skivene snurrer og går i bilen 24/7. Jeg nyter til høytalerne blør. For en poet. Guy Clark altså, ikke Hans Fredrik. Fantastiske tekster. Man blir rent revet med til tider.
Fakisk så revet med at jeg plutselig i da oppdaget at ved nærmest en feiltagelse befant meg i nærheten av mandagens gjørmebadested. I og med at jeg allerede var der, hadde litt tid til overs og søkerutstyret lå bak i bilen, bestemte jeg at det var tid for et aldri så lite gjørmebad igjen.

Brukte litt tid på skifting til gjørmesvømmeklær og så var det bare å hoppe uti. Lett regn bidro ikke til at det ble noe tørrere. Mye søppel, så jeg satte diskriminasjonen høyt og gikk i gang. Støvlene mine satte seg godt fast i gjørma, så det gjaldt å prøve å unngå for lang stillestand under hver oppgraving.

For å spare tid, sjekket jeg ikke myntene etterhvert som de kom opp til overflaten. Hev dem bare ned i medbragt bøtte. Sparte mye tid på det.

Vi hadde nok tatt godt for oss på mandag, men en del mynt ble det i dag også. Antall og verdi har jeg ikke oversikt på akkurat nå. Har derimot en bøtte og den er det greit med mynt og søle i. Får sjekke og vaske dem ved første anledning. Kvelden i kveld gikk med til rengjøring av søker og graveredskaper nemlig.

Atter ett aspekt ved denne fantastiske hobbyen. Gleden ved igjen få leke i barndommens søle. Tenk på det. Var det ikke en fin følelse den gang for lenge siden..... Tillat deg en gang å oppleve den følelsen igjen. Du fortjener det. Frister jeg deg? Fint

Gjørmebadet

2008-10-07T21:43:00.004+02:00

Ronny ble angrepet av må-ha-ny-søker-syndromet her i forrige uke, men det kunne jeg heldigvis kurere han for. Han endte opp med den nye Fisher F5, som er en fantastisk maskin til en grei pris. Reine myntmagneten. Noen småturer forrige uke beviste dette. Noen smykker ble det også på oss begge, selv om alt var av merket juggel.

Anyway (som italienerne sier når de ikke er så veldig hjemme), så stakk innom min venn her forrige ettermiddagen, bare sånn for å slå ihjel litt tid liksom. Veldig effektiv måte å slå ihjel tid på det, å juge litt med en kompis. Skulle bruke dagen til garasjerydding hadde han opplyst meg om, men verken han eller bilen hans var i nærheten av garasjen da jeg kom. Rask telefon bekreftet mine værste mistanker. Været var så deilig, så jeg er på stranda og testflyr F5en. Maken til frekkhet, søketur uten å be med meg. Dypt rystet ba jeg han holde seg helt i ro til jeg ankom.

Ikke lenge etter rygget jeg på plass ved siden av bilen hans. Grep søkeren min og spurtet bort på stranda. Dere som kjenner meg skjønner selvførgelig her at det med spurtet er en overdrivelse. Funnet noe? spurte jeg Ronny mens jeg hev etter pusten. Ikke nok til at jeg tar sjansen på å si opp jobben ennå svarte han og viste frem ett kronestykke, to femtiører og ett litt skuffet ansiktsutrykk. Sistnevnte så ikke noe mindre skuffet ut da jeg opplyste han om at dette var en lite besøkt strand og at jeg ikke hadde funnet noe særlig her gjennom årenes løp. Vi vedtok enstemmig å prøve en annen strand et stykke unna.

Og ditt ankom vi sånn cirka en times tid før mørrten tok oss. I alle år har det stått en gammel kiosk på denne stranda. Det er det slutt på. Der kiosken hadde stått noen dager før, var det nå rett og slett bare ett stort gjørmehøl.

Måtte jo bort å titte og helt tilfeldig, eller ikke så helt tilfeldig, stakk Ronny søkeren sin bort i gjørma. Pent myntsignal var resultatet av det. Flyttet søkerhodet litt til høyre, nytt signal. Søkeren min fulgte opp. Uansett hvor vi prøvde fikk vi utslag.

Glemt var nyvaskede bukser og andre uvesentligheter. Her var det bare å innta gjørmebadet. Gjett om vi plukket mynt. Mørket senket seg mens vi stadig sank dypere i gjørma og fylte lommene med ikke helt rene mynter. Andre betaler for å holde huden ung med gjørmebad, vi fikk betalt for å gjøre det samme. Grunnet raskt fremskridene mørketid ble vi til slutt nødt til å hoppe over femtiøresignalene til og med, og konsentrere oss om de andre.

En times tid senere måtte i avslutte for denne kvelden. Tok med fangsten ned til strankanten for litt bading av mynt. Fintellingen er ikke gjort i skrivende stund, men anslått beløp ligger i området fem til sekshundre kroner.

Selv ikke velfortjent kjeft, over ikke fullt så lenger nyvaskede bukser, klarte å ta vekk smilet mitt den kvelden. Hadde vel ikke klart det om jeg ikke hadde funnet noe heller, det sørget tørket gjørme for.

Og nei, det blir ikke noe bilder fra stedet før vi er ferdig der.

Grei formiddag

2008-09-28T17:04:00.005+02:00

Blitt en del bondegårdssøking denne uka også. Gjelder å passe på før jordene er nysådde igjen og bøndene ikke er fullt så begeistet for at ivrige skattejegere graver opp frøene de akkurat har lagt ned .

Jordesøketurene denne uka har resultert for det meste i fin mosjon og store mengder frisk luft. En og annen mynt både fra tidlig i forrige århundre og sent i århundret før det, har det dog blitt.

I går ettermiddag mens jeg satt å beundret en pen ettøre fra 1885, som forøvrig var det mest spennende funnet fra morgenens jakttur, begynte telefonen å ringe igjen på typisk, det er Ronny som ringer og vil ut å søke vis. Han var klar for revansje fra forrige helgs smertelige nederlag og han var klar for det akkurat der og da. Jeg var desverre veldig forhindret og prøvde å forklare dettte. For å ikke tape ansikt og bli stemplet som feig, foreslo jeg en tur i dag i steden. Forslaget ble godtatt under tvil og vi ble enige om å møtes ved ti tiden.

Ronny har alltid stor omtanke for sine medmennsker. I redsel for å gå tom for colabokser til dagens tur, hadde han valgt å drikke andre ting i går kveld. Så da jeg ringte han kvart på ti i dag, var han forsåvidt klar, men lurte på om jeg kunne ta meg av kjøringen. Ingen problem og et kvarter senere var han og utstyret hans (inkludert colabokser) lastet inn og vi rullet østover. Store ord og mye ubegrunnet selvtillit ble fremvist fra begge sider på dagens transportetappe.

Bestemte meg for å spille høyt i dag. Hadde ikke noe valg følte jeg. Dette var et badeområde som var gjennomsøkt mange, mange ganger før, så jeg valgte å søke grundig og sakte i et veldig forsøplet område. Alle signal skulle graves og sjekkes. Fullt oppmerksom på faren om at jeg risikerte å bruke dagen på graving av kork og søppel. Tok sjansen og valgte en liten søkercoil til dagens jakt.

Halvtimen etter hadde min konkurent plukket en del mynter, mens jeg var den ikke fullt så stolte eier av en stor pose søppel. For sent å skifte taktik så jeg fortsatte med søppelgravingen min.

Fikk lønn for det valget. Akkurat ferdig med å irritere meg over atter ett sølvpapir, og fikk et nytt signal helt inntil der sølvpapiret hadde befunnet seg øyeblikket før. Sikkert en del til av det nettopp arkiverte sølvpapiret slo jeg fast. Men har man bestemt seg for å grave alt, så har man. Stusset litt på at dette hørtes ut til å ligge litt dypere. Sølvpapir var det heller ikke, men gull. Snakker ikke her om gullpapir. Neida, en søt liten gullring blunket til meg fra ti centimeters dyp.

Løftet den forsiktig opp, tørket varsomt av den, sjekket stempelet som viste 585. Bare en ting å gjøre i den slags situasjoner, The dance.

The dance er et lite seiersrituale ved funn av gull. Velkjent av skattejegere verden over. Såpass kraftig ble utøvelsen av ritualet i dag, at Ronny kom over for å vise sin åpenlyse misunnelse.

Bare å stå på videre etter en rask colapause med bedundring av gullring. Nå begynte myntene å dukke opp også. Både moderne arter og noen av litt eldre årgang. Før jorden fremviste atter en gullring. Litt større og litt finere enn den forrige. På tide å finne frem danseskoene igjen. Ikke lenge, for her skulle det høstes mer godis. En gjeng nyskjerrige unger iført fotballsko og neser med drypp ble høflig, men bestemt fortalt, at lange forklaringer om hva vi drev med var det ingen tid til i dag.

Nesedrypperne ruslet tilbake til fotballspillet sitt, og vi fortsatte med vårt. Hørte såvidt Ronny mumlet noe om at nå det var hans tur å finne et smykke, og det gjorde ikke noe om det bare var sølv, mens han plukket opp nok en femtiøre.

Ble heller ikke noe sølv på Ronny i dag. Det var det jeg som fant. Artig lite stjernetegn. Min venn fant derimot ikke mindre enn fire flaskeåpnere. Så nå ser jeg ikke bort fra at fremtidige og medbragte colaer vil bli servert fra flaske.

Revansje

2008-09-21T23:31:00.005+02:00

Så gikk det nesten en uke før jeg fikk blogget igjen, men her er jeg. Betyr ikke at jeg ikke har fått søkt. Fått meg noen fine turer opp til gården for å lete etter den forsvunnede fotballsletta. Noen litt morsomme funn har det blitt, men tenkte jeg skulle samle det hele i et eget innlegg når jeg er ferdig med å søke der oppe. Eller kanskje ikke. Vi får se hva det blir til.

Uansett, i går våknet jeg til et nydelig vær og ble veldig fort enig med meg selv, der jeg lå å tittet i taket, at denne nydelige dagen bare måtte utnyttes på mest mulig fornuftig måte. Løsningen ga seg sjøl, fornuftig måte er ensbetydene med søketur for meg. Et strandsøk kanskje, foreslo jeg for meg sjøl, og forslaget ble umidelbart enstemmig vedtatt.

Siden saksbehandlingstiden hadde vært så kort, var det ingen grunn til at utførelsen trengte å trekke ut. Stupte ut av senga, gjennom dusjen, og ut på kjøkkenet. Frokost stående ved kjøkkenbenket, mens en tydelig stressa kaffetrakter gjorde seg ferdig med sitt.

Fremme på den utvalgte stranda før kaffekoppen hadde rukket å tenke tanken på å bli tom.
Ikke mange sveipene før den første av dagens funn overga seg. Fint lite øresmykke i sølv. Litt mynt senere fikk jeg et nytt fint sølvutslag. Fjernet litt sand og et pent lite sølvarmbånd blinket mot meg. Dette så lovende ut. mynt etter mynt poppet opp. Uvanelig mye tiøringer. Morsomt allikevel.

Så skjedde det uventede. Nytt sølvsignal. Frem med spade, åpnet bakken og trodde ikke mine egne lyseblå (eller hvilken farge det nå er). Fem seks centimeter nede i bakken smilte det andre øresmykket til meg. Hvor stor er sjansen for det? At du finner begge øresmykkene, mener jeg. Tyve tredve meter unna det første, og et stykke nede i bakken. Merkelig.

Omentrent i samme øyeblikk , sånn midt i undringen min, ringte telefonen. Ronny og colaboksene hans på tråden. Søkertur i ettermiddag? Helt klart, var svaret mitt. Pent vær, godt i siget og ennå tid til en tur hjemom før det var ettermiddag, gjorde svaret enkelt. Ser deg om en stund sa min venn og la på. Jeg plukket opp litt mere mynt før jeg kurset meg i retning eget hjem .

En rask lunsj etterpå var Ronny på tråden igjen. Er hos deg om en drøy halvtime sa Ronny, og dukket opp etter et kvarter.

Tok en tur til vestsiden av nærmeste fjord. Nytt område for oss begge. Er i siget i dag, så i dag skal du slite med å slå meg, forklarte jeg. Javel, mumlet Ronny, borte i sjåførstolen.

Vel fremme lastet vi ut søkerutstyr og et par colabokser. Konkuransen var i gang.Begynte bra for meg. Første sveipet å en femkrone så dagens lys. Noen sekunder senere dukket ringen opp. I mellomtiden plukket min venn korker. Litt flere mynter på meg, en mynt på Ronny.

Colapausen ble brukt til felles studie av en vakker solnedgang over fjorden, og litt hovering fra min side. Ronny tok det pent.

Søket igang igjen. Men nå var storhetstiden for meg over. Kork, kork og jernskrot dominerte resten av kvelden for oss begge. Noen mynter innemellom, men det tok aldri av. Vi ble enige om at vi nok ikke hadde funnet noe nytt favorittområde, søkemessig. Derimot var vi like enige om at det hadde vært en flott kveld ved fjorden.

En ring er uansett en ring, og et smykke mer enn Ronny fant, så jeg, jeg smilte nede i en ny colaboks, hele veien hjem.

Søndagsjakt

2008-09-15T21:04:00.004+02:00

Hadde bestemt meg for en veldig slapp sofadag i går. Startet bra. Plasserte meg selv utover sofaen, med en god metallsøkerbok i øyehøyde, og et par varme pledd over meg. Livet er ikke så værst var vel siste tanken min før Ole Lukkøye overtok hjerneaktiviteten .

Hissige ringesignaler fra mobilen min bragte meg tilbake til bevisthetens verden. Min venn Ronny på tråden. Hadde handlet mer cola og lurte på en liten søkertur. Jeg var skeptisk. Har jo fortalt om en tidligere søkertur hvor han satte vennskapet vårt i fare ved å slå meg med to sølvringer. Har valgt å ikke fortelle om en liten søkertur vi hadde forrige uke (skriver ikke om alle turer i fare for at noen skal tro jeg er mye ute med metallsøkeren). Kan bare nevne at jeg fant en fin sølvøredobb, mens Ronny plukket opp en flott gammel lekebil i tinn. Kunne byttet bort mange sølvøredobber mot en gammel lekebil i så strøken stand. Som sagt skeptisk, men svaret var jo gitt, kunne jo vanskelig avslå tilbud om søkertur. Tanken om revansje var jo også lokkende og da Ronny fristet med medbragte colabokser var saken avgjort.

Halvtimen etter hadde jeg kvittet meg med pledd, hentet Ronny og vi var i bevegelse østover.

Vel fremme på stranda var vi raskt igang. Jeg søkte meg nordover, Ronny sydover. Veldig stille i den himmelretningen jeg forflyttet meg. Faktisk så stille at jeg måtte sjekke om søkeren min virket. En annen ting jeg stadig måtte sjekke var hvordan det gikk med konkurenten min. Alt for ofte når jeg vred på hode så jeg Ronny på kne, opptatt med å lage hull i sin ende av stranda. Bekymringsfullt.

Så våknet plutselig søkeren min. Mynt etter mynt åpenbarte seg. Nå var jeg i rute igjen. Sånn skal det være. Begynte å se frem til pause og sammenligning av funn.

Pausen innledet vi en times tid etter. Hauen til Ronny var klart større enn min, men inneholdt betydelig større mengder av pilskorker. Funnmessig ledet jeg klart og var fornøyd med det. Colaen ble funnet frem sammen med en fin plass nede ved vannkanten, hvor vi slo oss til. Enda en fantastisk ting ved denne hobbyen. Pausene. Sitte nede ved vannkanten med en god kompis. Sitte å juge om alt og ikke noe. Titte på bølgene som er på vei et eller annet sted som bare de vet om. Dele ett par dårlige historier. Helt på høyde med det meste annet som gjør livet verd alt strevet som livet ellers medfører.

Vel, to metallsøkere ble lei dårlige historier og ville igang igjen. Vi slo følge med dem. Flere myntfunn og blandt dem en del fine eksemplarer av min bardoms store femøringer. Mørket begynte så smått å melde sin ankomst så vi begynte å jobbe oss oppover mot parkeringsplassen. Ledet fortsatt greit på min venn, så kvelden så glad ut for meg. Skulle gjerne funnet noe annet enn mynter, men pytt pytt. Smilte gjorde jeg uansett.

Helt til vi var nesten fremme ved bilen. Ronny stakk hue opp fra hullet sitt i bakken og fortalte meg at jeg måtte komme å se hva han hadde funnet. Og det hadde han. En nydelig spenne i bronse eller kobber. Denne var nok minst sine hundre år gammel. Flott utformet og dekorert. Vi klarte ikke helt å bestemme oss om hva den hadde vært spenne til eller på, men fin var den. Jeg klarte å gratulere Ronny med funnet, selv om jeg kjente at misunnelsen murret fremskridene i bakgrunnen. Å nå, et døgn etter klarer jeg det igjen. Gratulerer med spennen Ronny, flott funn.

P.S Måtte en rask tur nedom en strand i dag for gjenoppbygging av litt selvtillit. Rakk bare en halv time. Litt mynt og ett pent sølvsmykke reddet det meste av æren. En mms til Ronny med bildet av funnet, reddet resten.

Mystisk bil og gjemt fotballslette

2008-09-13T22:18:00.008+02:00

Traff en gammel bekjent tidligere denne uken. Visste han hadde en ganske stor bondegård som jeg har hatt lyst til å prøve en søker eller to på ganske lenge. Var ikke sen om å be om tillatelse. Ingen problem sa den hyggelige mannen.

Dette med tillatelse er viktig . Jeg søker aldri på privat område uten å ha grunneiers tillatelse, være seg innmark eller utmark. Har aldri opplevd å få nei når jeg har spurt. Men det jeg derimot ofte har opplevd, er masse gode tips om hvor det kan være lurt å prøve lykken. Ikke noe unntak denne gangen heller. For ca hundre år siden var det en slette i skogen som var blitt brukt som bygdas første fotballbane var dagens tips. Problemet var bare det at hele område var blitt jorder og ingen husket lenger sikkert hvor denne sletta hadde ligget. Spennende, veldig spennende tenkte jeg. Denne sletta må jeg finne ut av hvor en gang har vært.

Tok meg et par turer oppom strøket for å bli litt kjent. Digitalkamera og gps har sine faste plasser i bilen, så bilder ble tatt og kartposisjoner notert. Sene kveldstimer ble utnyttet på nettet for studier av kart, flyfoto og gamle bilder. Fant faktisk noen gamle bilder av staute fotballspillere på nevnte slette anno 1910. Ofte er det mye hjelp i internetts resurser, men ikke denne gangen desverre. Ivrig bruk av traktor og plog gjennom de siste hundre år hadde fjernet alle referansepunkter. Her var det feltarbeide som gjaldt.

Kjente jeg var litt i overkant lite interessert i å skille ansiktet mitt fra puta i dag tidlig, men fikk det da til om dog litt senere enn vanlig. Noen morgenplikter senere var jeg klar til litt feltarbeide før ettemiddagspliktene krevde min oppmerksomhet.
Ved tolvtiden dro vi avgårde. Et lite utvalg søkere, spader, kaffe og I. En kort kjøretur og ikke mange sanger jeg klarte å ødlegge ved å synge med senere, var vi fremme. Bestemte meg for bare å få ett overblikk i dag. Det betyr i praksis at man søker på kryss og tvers over området for å registrere spor etter hvor fotballsletta kunne ha gjort av seg.

Metall var det nok av, men stort sett bare rusten spiker og annet skrot. Gikk nok noen kilometer i dag. Deilig høstvær gjorde det hele til noen fine timer og kilometer. Timene gikk som alltid, alt for fort.

Hadde vel akkurat begynt å tvinge meg selv tilbake mot bilen da jeg fikk ett nydelig myntsignal. En pen ettøring fra den gang vi måtte dele konge med Sverige kom krypende opp av mitt nygravde hull. Oscar 2, 1897. God følelse å stå med en mynt i hånden som etter all sansynlighet har ligget over hundre år i bakken.

Fortsatte i retning bilen og fikk enda et sterkt og klart signal. Frem med spaden. Skjønte fort at dette ikke var noen mynt, for dette funnet lå dypt. Helt riktig, ingen mynt. Opp av bakken kom en bit av en kobberplate. Mer søppel tenkte jeg, men gnei av den verste møkka, sånn for sikkerhets skyld altså. Det var noe på plata, fortsatte å fjerne møkk, og omrisset av en bil tredde frem. Noe sånt har jeg aldri sett før. Bilen på plata ser ut som den kan være av amerikansk opprinnelse, fra siste halvdel av førtitallet en gang. Har ikke peiling, men mistanken min må bli at dette må være noe som er blitt brukt i fremstilling av trykksaker, fotografier eller lignende. Tips mottas med takk.

Fant nok ikke fotballsletta i dag, men begynner å få en mistanke om hvor den kan ha gjemt seg. Og for å si som Arnold: I'll be back

Helgerundtur del 2

2008-09-11T18:54:00.005+02:00

Vet jeg lovte fortsettelsen i morgen, og det gikk ikke. Men her er den, for den som måtte ha lyst til å lese den.

Den store strandskatten ble med drømmen, men sengen var god og drømmen fin, så klage skal jeg ikke gjøre. Våknet ved syvtiden og tittet ut på litt mørke skyer. En time ble avsatt til ut av senga bevegelser og nødevendige andre morgenaktiviteter. Akkurat passe tid avsatt. Den mistenksome damen hadde lovet frokost ferdig klokka åtte. Og det var den. Damen hadde satt frem både brød og pålegg. Perfekt kokte egg hadde hun også fått til.

Frokost raskt unnagjort. Farvel til damen som ønsket meg velkommen att, og ned på stranden med meg. Ganske stor strand og ikke så mye tid, resulterte i montering av stor coil på søkeren. Skydekket begynte å sprekke opp, så mens solen bevegde seg oppover, bevegde jeg meg bortover.

Flott gitt, å rusle bortover en strand i egne tanker mens solen vekker Rendalen til liv. Ubeskrivlig vakkert land vi lever i. Gjentatte pipesignal fra søkeren trakk heller ikke stemningen ned på noen måte.

Skulle jo langt videre, så veldig lange søket ble det ikke, men en pen haug med mynt, inkludert noen tyske, meldte. Et lite halssmykke spurte også pent om å få bli med og ble ønsket hjertlig velkommen.

Fortsatte oppover Rendalen. Tok første stopp for påfyll av kaffe og turiststemning i Tynset. Videre til Oppdal for fylling av diesel. Artig hvor glade man kan gjøre landets bensinstasjonsbetjeninger når man ruller inn på stasjonen deres med en v8 på 6,5 liter. Rene lottostemningen når tellverket passerer den første høvdingen. En fornøyd bensinstasjonbetjent vinket fornøyd farvel til baklysa mine som forsvant i retning Gråura og Sundalsøra.

Gråura var like bratt og vakker som alltid. Vakrere og vakrere ble det og da jeg ankom Sundalsøra , reisens mål, var det altfor tidlig å stoppe. Tok til venstere i rundkjøringa og bevegde meg videre vestover. Fikk noen kilometer med studier av landet fra innsiden, men så var den siste tunnelen unnagjort og skaperverket slo mot meg i all sin prakt. Hjulene rullet, motoren sang duett med Guy Clark og jeg bare trakk inn høydepunkt etter høydepunkt. Nordmørske fjordarmer i høstfarger og solskinn gjør noe med deg.

Tenkte jeg skulle få søkt litt og i og med at klokka hadde begynt å bevege seg mot greit utpå ettermiddagen, stoppet jeg i en liten by for å spørre etter eventuelle strender. Hadde satt øya på strandspaning hele dagen uten å finne noen strand, så kjente at det var tiden nå. Jenta på bensinstajonen var søt og hyggelig, selv etter hun skjønte jeg ikke skulle tanke der. Forklarte meg at hun ikke var fra området, men mente bestemt at det sikkert måtte finnes en strand med tanke på alt vannet som var her. Ikke helt presist nok svar for meg, så jeg stilte spørsmålet til flere innfødte jeg traff. Fikk liksom ikke helt tak i svarene. Trakk til slutt konklusjonen at her var det dårlig med strender.

Begynte tilbatrekkningen til Sundalsøra med litt inlagte søk på noen rasteplasser. Ingen spennende funn, men litt mynt som vanlig ble det jo. Lurer på om det finnes noen plass i Norge folk ikke har lagt igjen myntene sine. I så fall har ikke jeg funnet den plassen. Må være enorme mengder norsk valuta i den øverste delen av det norske jordsmonn.

Etter litt videre studier av moderlandet fra inn og utside var jeg tilbake på Sundalsøra, og vel forent med dåpsbarn og andre gjester. Alltid hyggelig å møte igjen venner du ikke har sett på lenge. Ikke feil å se igjen venner du nettopp har sett heller. Mimringstimen ble dog kort for min del da dagens friskluftsjokk drev meg tidlig til sengs.

Søndags morgen åpenbarte bygda seg i all sin prakt. Solen sørget for et nydelig fargespill på fjelltoppene. Etter en deilig frokost var det akurat tid for en kopp kaffe på trappa, før vi trakk i penklær og var klare for kirken. Det vil si, hadde litt tid mens de andre gjorde seg ferdig. Kom på at jeg skulle sjekke olje på bilen mens jeg hadde tid. Hvorfor lærer jeg aldri at jeg ikke skal drive i noen form for underpanseraktiviteter når jeg har på pendress?

Oljeflekket slips har aldri ødelagt noen dåp. Pen kirke, flink prest og ett flott dåpsbarn produserte en samling flotte minner. Påfølgende koldtbord og hyggelige mennesker toppet det hele.

Nå er det jo sånn at når man har femti mil hjem og klokken blir tre om ettermiddagen er det på tide å dra, så det gjorde jeg. Pendress og oljeflekket slips ble byttet i noe mer behagelig, stor motor ble startet, cd spiller ladet og så trillet jeg sydover igjen.

Ble en ren transportetappe nedover, uten at den fedrelandske natur ble noe styggere av den grunn. Over Ringebufjellet så det ut som vår Herre hadde sølt hele fargeskrinet sitt utover fjellheimen. Fantastiskt vakkert. Lang kjøretur, men det hjelper med kapteinstoler, automatgir og cruisekontroll. Ved Gjøvik senket mørket seg og litt etter kom regnet, men det fikk gå. En liten samling køkjøring og bomstasjoner senere rygget jeg inn på gårdsplassen hjemme. Sliten etter mye kjøring, men fyllt opp av nye krefter etter en flott tur i verdens vakreste land

Helgerundtur del 1

2008-09-08T21:57:00.005+02:00

Telefon fra en kompis for noen uker siden. Hei, vil du være fadder for sønnen min? Han skal døpes 7 september. En ære å bli spurt, så jeg svarte ja, uten krav om tenkepause. En time eller to på en søndag formiddag har man jo alltid tid til, og på denne tiden av året ville sikkert eventuell søkertid regne bort allikevel.

Skulle nok stilt noen tilleggspørsmål før jeg bekreftet at jeg tok oppdraget. For neste opplysning lød: Og dåpen skal være på Sundalsøra. To timer på søndag ble plutselig det meste av en helg. Men har man sagt ja, så har man.

Noen kveldstimer ble brukt på internett til oppsporing av søte strender man kunne forgripe seg på underveis, og fredag ettermiddag var jeg klar til avgang.

Med bilen fyllt av søkere, kaffe og pendressen i en kjekk pose bakerst i bilen, rullet jeg nordover. Hadde beundret en fin strand i Rendalen på nettet, og bestemte meg for å tilbringe første natten i det området. Kort stopp på første cd butikk for litt kulturell påfylling. Fant en cd med Guy Clark, så turen begynte bra.

Passerte Gardemoen i fint driv. Utrolig heldig med trafikken tenkte jeg mens jeg rundet svingen og bremset hardt for å ikke treffe siste bilen i den stillestående køen foran meg. Så gikk det litt i rykk og napp videre oppover. Alt i alt gikk det ikke så værst.

Ved Minnesund begynte dog naturen å kreve sitt, og ved Espa var det bare å svinge ut av køen og opp til Shell stasjonen, for et helt nødvendig ærend. Der var de godt i gang med rekordforsøk i å selge flest mulig rosinboller. Vet ikke om de slo noen bollesalgsrekord, men jeg tror de satte bortimot verdensrekord i antall mennesker inne på en bensinstasjon samtidig, og rekorden for lange dokøer sto nok også i fare. Tok plass bak uvanlig mange, selv til dem å være, damer i kø. Dette kan bli hardt slo jeg fast for meg selv, mens kjente at det ble vanskeligere og vanskeligere å stå rolig. Lyden av kaffekoppene som stadig ble fylt i bakrunnen ble også stadig mer plagsomt. For en gangs skyld var jeg derimot heldig. Fruen helt først i køen var den type frue som er veldig opptatt av at mennesker av forskjellige kjønn brukte riktig tilpassede doer. Langt der fremme oppfattet jeg nemlig lyden av en litt knirkete stemme som ropte: Er det noen herrer her så er herretoalettet ledig nå. Velsigne deg mumlet jeg, la meg ut i venstere felt og forvant inn bak døren med herrer på, akkurat i siste liten.

Med en pose nyervervede Espaboller i bilen, for i takknemlighet å støtte det lokale næringsliv, var jeg snart på vei nordover igjen. Fikk køet meg gjennom Elverum mens jeg tygde Espaboller, og så forsvant jeg oppover Østerdalen. Jeg, bilen min og et skikkelig skybrudd slo følge oppover. Ved Koppang takket jeg pent riksvei 3 og regnet for følge, og svingte av til Rendalen.

Nå skulle overnattingsplass og den lovende stranda finnes. Men det gjorde jeg jo ikke. Akkurat folksomt er det jo ikke i dette distriktet og det var det ikke denne kvelden heller, så etter en stund forsto jeg at jeg var på ville veier, og at jeg antaglivis ikke ville finne noen innfødte å spørre om hvor de tamme veier var. Har en god venn som jeg mente er litt kjent i fjellstrøka innafor og det stemte, for noen tekstmeldinger etterpå var det helt klart at jeg hadde kjørt for langt. Mens Guy Clark begynte på sang nummer en for åttende gang, snudde jeg bilen, kjørte et par mil tilbake og fant hotellet.

Med håp om ledig rom, entret jeg resepsjonen og møtte damen bak disken som uttalte i det hun så meg: Jammen er du her igjen da? Bekreftet for henne at hun hadde delevis rett. Joda, jeg var her, men neida ikke igjen. Damen trodde meg ikke. Du bodde her for noen dager siden påstod hun. Det gjorde jeg vel ikke, påstod jeg. Er du sikker, spurte hun, ganske svarte jeg. Til slutt kom vi frem til en slags enighet om at det måtte være minst ett menneske til her i verden som heller ikke hadde vært spesielt heldig når utseende ble delt ut. Så var det tid for spørsmålene som opptok meg mer. Fantes det ett ledig rom? Joda, hun hadde et ledig rom. Ligger det en badestrand i næheten? Nå så jeg at damen mistenkte at jeg holdt henne for narr igjen. Kanskje ikke så merkelig. Er vel ikke hver eneste kalde, regntunge septemberkveld, sånn i skumringen at hun blir spurt om hvor nærmeste badestrand befinner seg. Rask oppklaringsrunde om metallsøking, og jeg ble så forklart at det lå en fin strand noen hundre meter nedenfor hotellet. Så var det rommet da. Ventet nesten at damen skulle spørre om jeg ville ha samme rom som sist (for å teste meg), men det hun lurte på var om det gikk bra med rom nr 13. Gjør vel det hvis det er det du har ledig, svarte jeg, og fikk utlevert nøkkelen.

Bestemte meg for ett raskt testsøk på stranden før mørket ble for påtrengende. Heiv meg i bilen og rullet raskt ned bakken. Ut med meg og søkeren og bortover stranden bar det. Myntsignaler på rad og rekke. Her hadde det nok ikke hvert mange metallsøkere før meg. Ble nok litt ivrig, for jeg var ganske langt avgårde da lyset ble skrudd av. Veldig mørkt ble det og mens jeg prøvde å komme tilbake til bilen uten å snuble i så alt for mye, kjente jeg også at sulten meldte seg. Fant bilen og satte kursen mot bensinstasjonen jeg mente jeg hadde skimtet nede i vegen. Håpet jeg rakk den før den stengte.

Det gjorde jeg jo ikke . Hadde nok akkurat stengt for kvelden. Sto og kjente på en låst dør, mens bensinstasjonsmannen dukket opp på andre siden og med tydlige tegn viste at de hadde stengt. Helt unødvendig av han. Åpne bensinstajoner har ikke dørene låst. Selv jeg skjønner det.

Sulten og småtrøtt snek jeg meg forbi resepsjonen på hotellet uten at den mistenksome damen, som nok fortsatt var i tvil, fikk øye på meg. Vel inne på rom 13, fant jeg fort køya og sovnet, med tanken på den stor strandskatten jeg skulle grave opp dagen etter.

Og hvordan det gikk kjære leser, det skal jeg fortelle deg om i morgen kveld.

Hovmod står for fall

2008-09-02T19:48:00.005+02:00

Tidlig søndag morgen og jeg tvang mitt trøtte tryne opp fra puta. Stor mental kamp ble utkjempet mellom lysten til å søke, og lysten til å sove mer. Lot været ta parti mellom lystene. Tumlet bort til vinduet. Regntungt, veldig regntungt, selv om det fortsatt var opphold. Kommer nok til å regne mye tenkte jeg, og lot lysten til å sove mere gå av med seieren.

Våknet igjen altfor mange timer senere. Fortsatt tørt på bakken, men timeplanen min tillot ikke noe dagsøk desverre.

Etter avikling av dagens oppgaver og fortsatt ikke noe regn, begynte søkerastløsheten å bli overhengende. Har en kompis som kjøpte en billig, men grei metallsøker for litt siden. Hadde lovet han en tips og triks tur og tenkte at det var tiden for den nå.

Følgende arrogante forslag ble lagt frem pr. telefon og godtatt: Du stiller med søkeren din, spade og et par colabokser(Ronny har alltid noen bokser på lur), så stiller jeg med resten av utstyret og alt du noen gang trenger å vite om metallsøking.

Litt etter hentet jeg Ronny, colaboksene og resten av søkerutstyret hans. Så trilla vi østover, mens vi drakk cola og jeg fortalte nesten helt sanne historier om fantastiske funn jeg hadde gjort. Vel fremme hjalp jeg Ronny med litt innstillinger av søkeren hans. Benyttet også anledningen til å brife litt om alle finessene på min mye dyrere maskin. Eleven min nikket og var tydelig imponert over både mine kunnskaper , erfaring og ikke minst mulighetene som min søker hadde.

Delte område mellom oss og satte igang. Jeg ruslet avgårde å plukket litt mynt, mens jeg tittet bort på Ronny og håpet at han fant litt han også. Måtte bortom å gi litt overlegne blikk og råd innemellom også.

Etter en times tid tok vi pause for litt coladrikking og sammenligning av funn. Jeg tok opp en grei hånfull mynter, mens jeg så på Ronny med jegharmasseerfaring blikket mitt. Fulgte så opp med laossnåseomduharfunnetnoe spørsmålet mitt. Og det hadde han. En litt større hådfull med mynt og to pene sølvringer. Det svei, det svei veldig. Nybegynnerflaks sa jeg. Talent tenkte jeg. Ronny smilte og jeg fikk det travelt med å få igang søkingen igjen. Dette gikk på stoltheten løs.

Men ingen smykker ville bli med meg hjem denne kvelden. En halvtime og litt mer mynt senere brakk Ronny spaden sin og jeg fikk benyttet anledningen til å forklare han hvor viktig skikkelig graveredskap (som mitt)var. Og det gjorde jeg hele veien hjem.

PS. Mandag morgen fant jeg en fin sølvring, og Ronny får nå lov å være min venn igjen.

I går skrev jeg..

2008-08-31T21:41:00.003+02:00

..at jeg skulle skrive om dagens tur i morgen, som altså er i dag og blir da en historie om gårsdagens tur i stedenfor dagens tur som jeg heller får skrive om i morgen. Dette blir bare rot. Så for å korte ned min og andres hodepine, her er en oppsummering av lørdagens morgensøketur.

Våknet før hanen rakk å levere avisen. Skumringen hadde ikke helt rukket seg ferdig med sitt, så jeg bevilget meg en god frokost med en enda bedre kopp kaffe til. Ikke det at at koppen var så god, men kaffen var. Vel plassert i førersete på bilen, ladet jeg spilleren med The Highwaymen og rullet avgårde. Ble sittende å nyte låten" Desperados waiting for a train". Hvilken fantastisk låt. Om vennskap mellom mennesker. Sangen ble i sin tid skrevet av Guy Clark som en hyldest til bestefaren hans. Guy Clark er en trollmann med ord og i denne låten overgår han seg selv, spør du meg. Når i tillegg Willie Nelson, Kris Kristoffersen, Waylon Jennings og Johnny Cash (The Higwaymen) går sammen og tolker den, er det vanskelig å holde øyet tørt. Håper dere alle får muligheten til å nyte dette mesterverket en dag.

Vel fremme på utvalgte strand, og etter å ha vinket tilbake til det lokale hyttefolket, var det bare å sette igang med søkingen. Det vil si, etter en hyggelig prat med en koselig hundelufter som syntes metallsøking hørtes gøy ut.

Ikke noe system i søket denne morgenen. Ruslet bare rundt og lot søkeren leve sitt eget liv. Jeg for min del nøt en nydelig morgen, kjente på at høsten var på vei og grunnet litt mer på teksten fra morgenens sangopplevelse. Flott samarbeid mellom meg og søkeren. Den ga meg et lite hint hver gang den fant noe av interesse og jeg bøyde meg ned og gravde det opp. Ellers lot vi hverandre være i fred så godt vi kunne.

Underlig hvor fort tiden går når man bare tusler rundt og har det bra i sitt eget tankespinn, en slik morgen. Før man aner ordet av det er klokka påtideåkommeseghjem, og atter en småmagisk morgen blir til en liten del av historien.

Vel hjemme tømte jeg funnlomma for å se hva dagens samarbeid hadde resultert i. Og det hadde det. Bra med mynt, en klokke (som det stod waterproof på, men ikke var det), en gammel ring, ett artig anheng og en liten fiskesluk.

Fin morgen, ok funn og jeg gleder meg til morgendagens tur, som forøvrig var i dag.

Har du sett Frank..

2008-08-30T19:05:00.004+02:00

...og i så tilfelle, kan du fortelle han at jeg har funnet halssmykket hans.

Litt usammenhengende uke dette også. Skjedde masse, og vel så det. Men ikke en uke uten litt søking. Sånn er det bare. En uke uten søking blir som en cd spiller uten en Willie Nelson cd. Rett og slett grusom. Kjenner jeg begynner å se litt mørkt på vinter og tæle allerede.

Fikk meg en tur ut her forrige kvelden. Satte atter en gang autopiloten på østover, fylte cd spiller og kaffekopp, og tuslet avgårde. Og, om ikke så brått senere, inntok jeg en av mine etterhvert ganske så mange favorittstrender.

Hadde utnyttet hanskene mine så lenge nå at de det meste av fingrene mine nøt friluftslivet mens resten av hendene befant seg inne i hanskene, og av den grunn var nye innkjøpt og ble montert nederst på hver arm. Ante et snev av sjalusi fra søkeren min, så den ble forært ett nytt sett batterier, og den roet seg med det.

Jobbet meg sakte nedover den første gresssletta . Har gått over det området mange ganger før og plukket opp anselige mengder korker og sølvpapir. Nøye på å plukke opp alt jeg finner av søppel. Tar ikke mye tid, og jeg slipper å finne det en gang til. Fikk uttelling for det nå. Kunne stille opp følsomheten på søkeren til nye dyp uten at hodet fikk følelsen av å studere ett flipperspill fra innsiden. Om det ga resultater? Jepp. Mynt av både litt eldre og ikke fullt så litt eldre årgang kom tuslende opp av bakken. En gammel låssylinder slo også følge.

Midt i myntinnhøstinga og egne tanker, fikk jeg et litt rart men tydelig signal fra circa 13-14 centimeters dyp. Måtte sjekkes. Lurt. Opp av bakken kom ett fint halssmykke. Hadde nok ligget der lenge, for det er ikke ofte strandfunnene mine vanker såpass dypt i bakken.

Pent smykke med navnet Frank og en dato var ingravert på forsiden. Litt av lenka var også med. Tydlig røket. Sånne ting får meg til å dette på grubleren igjen. Hvem var Frank, hvordan og når mistet han det, hva gjør Frank i dag osv.osv. Sto også noe på baksiden, med det beholder jeg for meg selv så lenge.

Noe av det fineste ved denne hobbien er (etter min mening hvertfall) når du kan levere tilbake et mistet smykke til noen. Kan bruke ganske mye tid på å finne eieren. Som regel er det ganske håpløst, men navn og andre inngraveringer gjør jo mulighetene mye større. Gleden hos folk over å få igjen ett smykke de trodde var borte for alltid, er en opplevelse i seg selv. Hvert enkelt smykke bærer jo som regel på minner og historier som langt overgår den økonomiske verdien på selve smykket.

Så Frank hvis du leser dette, og kan fortelle meg hva som står på baksiden av det, ta kontakt. Hvis du ikke leser dette (sansynligheten taler vel for det), så skal jeg prøve å finne ut av det allikevel.

Og jeg, jeg reiste hjemover mens jeg gledet meg til neste tur. Og den turen, den var i dag, så den skal jeg prøve å skrive litt om i morgen.

Elefant, pins og en gammel strand

2008-08-24T17:04:00.004+02:00

Atter en uorganisert og masete uke. Sånn tidsmessig i hvertfall. Ikke på noen måte hatt tid til noen planlagte søkerturer. Hva gjør man da? Søke litt må man jo. Løsningen er enkel. Man fyller opp bilen med alt nødvendig søkerutstyr, og søker når sjansen byr seg. Og sånn ble det.

Har en gammel strand ikke så langt unna, og den ble utpekt som nedslagsfelt for nødvendige pauser i de daglige gjøremål. Gikk over samme område flere ganger. Satte diskriminereinga på av. Her skulle alt frem i dagen. Mye kork, sølvpapir og moderne mynter første dagen, men etterhvert ble bakken overtatt av eldre mynt og godsaker.

En fin casio dameklokke ble første funn som trimmet smilebåndet. Noen pins tok også turen opp av bakken. Typiske reklamepins, men innemellom de dukket det opp et militært marsjmerke. Aner ikke hvor gammelt det kan være, men vet at de ble tatt i bruk i 1915. Liker den type funn. Da har jeg nemmlig mer å finne ut av til vinteren, når bakken er hard og søkerabstinensene når faretruende høyder. Et gammelt skaft fra en skje med flotte inngraveringer, slo følge med marsjmerke for videre studier til frosne vinterdager. Smilebåndet fikk yteligere mosjon da en gammel øredobb i sølv dukket opp. Restene av en gammel tinnsoldat fikk meg heller ikke til å surne. Mye ettøringer, tiøringer og annen eldre mynt er alltid morsomt å finne. Ikke veldig gamle mynter, men området begynner å bli rent nå og nye dybder kan nåes. Det blir spennende. For meg i hvertfall.

I tillegg fant jeg en elefant denne uka. Her må det vel tilføyes at den var bare noen millimeter stor og festet på en nøkkelringsplate, men et litt anerledes funn uansett. Et artig aspekt ved denne hobbyen er jo nettopp at du aldrig vet hva du kommer hjem med. Naboen fikk i allefall et veldig pussig ansiktutrykk når han stilte spørsmål om hva jeg hadde funnet i dag, og svaret var: en elefant.

Travle dager

2008-08-19T22:23:00.004+02:00

Noen dager siden jeg har fått skrevet blogg nå. Av og til er det liksom sånn at alt skjer på en gang. Den siste tiden har absolutt vært av og til. Men selv om det har vært litt dårlig med skriving, har jeg da fått tid til litt søking inni mellom alt annet. Får prøve å komme ajour med de siste dager skattejakt så snart jeg kan. Starter med en liten rapport om lørdagens tur.

Fredag kveld ankom en ny coil(søkerhode). En liten coil som skulle være suveren i søplete områder. Store coiler søker dypt og er fantastiske på å dekke store områder, men ligger godsakene tett i tett med korker, sølvpapir og annet rask, er det liten coil som gjelder. Uansett, kunne nesten ikke vente til lørdags morgen for å få prøvd den. Dagen var satt av til fødselsdagselskap, så det gjaldt å komme avgårde tidlig.

Og det gjorde jeg. Var vel ikke lyst engang da jeg, bilen og metallsøkeren slo følge ut av gårdsplassen hjemme. I og med at jeg hadde bestemt meg for å prøve en cowboystrand, så dro vi dit. Her skulle den nye coilen virkelig få bevise hva den dugde til. Søkt over denne stranden mange ganger før og tømt den ganske ettertrykkelig for godstoff.

Ankom samtidig med dagslyset. Ønsket hverandre en riktig god morgen, før jeg ruslet ned til stranden. Plasserte meg mitt i det mest korkfulle området,og lot søkeren med påmontert ny coil begynne å leke.

Leke gjorde den. Danset mellom søppelet og ga nydelige og tydelige myntutslag. Et lite halssmykke i sølv dukket også opp. Hadde desverre ikke så mye tid, men veldig fornøyd med resultatet. Dette var tross alt et felt som jeg har gjennomsøkt mange ganger før.

Lang reise til fødselsdagselskap krevde tidlig avreise fra cowboystranda, men uansett, fantastisk å møte dagen med en metallsøker i hånda igjen.

Det enkle er ofte like greit

2008-08-15T22:30:00.003+02:00

Noen ganger ser vi ikke de enkle løsningene. Sånn er det vel bare. Grubler oss helt ned og ser ikke løsningen rett foran oss. Ser ikke havet for bare trær. Nei. Skogen for bare vann, heter det vel.

I dag forsjempel bare fløy tiden fra meg. Alt for mye annet å gjøre, men trangen til å søke var stadig økende. Sånn ca en time før mørket trengte seg på, var dagens nødvendige gjøremål i havn. Søkerabstinensene hadde da nådd et faretruende høyt nivå på skatteleterskalaen. En skala jeg har funnet opp selv forøvrig(red.anm). Men så var det sånn da at før jeg ville rukket å laste bilen og kjøre til noe brukbare jaktmarker ville det være mørkt. Så da var det like greit at sinnet mitt ble mørkt på sofaen i steden. Sparte både diesel,smil og krefter på den måten.

Så lå man der på sofaen da, med nedovermunnviker, og tittet i taket. Det var da jeg så trærne for bare vann. To hundre meter unna sofaen jeg lå på ligger en skole. Jeg har barn som går der. Det er noen fine gressletter der. Den har vært der i over tredve år. Og jeg har aldrig tenkt på å søke der.

Ny verdensrekord i forlating av sofa ble satt. Grep søkeren og tilbakela turen ned ditt i så raskt tempo at naboene vil ha noe å prate om lenge.

Ikke lange tiden å utforske de nye jaktmarkene på, men både litt smykker og mynter ble det. Og jeg, jeg lærte meg en ny lekse. Her som ellers i livet, ikke la problemene vokse så de skygger over løsningene. De er ofte nærmere enn du tror.

Kjedet meg litt i dag

2008-08-14T22:25:00.003+02:00

så når klokka nærmet seg sånn litt utpå kvelden foreslo kona at det var veldig på tide at jeg tok meg en tur ut med søkeren. Foreslo det i et toneleie som fortalte meg at her var det bare å komme seg avgårde. Ikke for det, jeg pleier ikke å være så vanskelig å be ellers heller. Grei sånn.

Har hatt litt lyst til å søke i vann en stund nå, så jeg fant frem undervannssøker og vadebukser. Pleier ikke å søke i vannet når jeg er alene, men tenkte at hvis jeg holder meg på grunna så går det vel bra.

Tok turen til min barndoms strand. En pliktoppfyllende far var opptatt med å sette sine to sønner inn i gleden ved å fiske, men ellers var området folketomt. Jeg spurte pent om det ville forstyrre dem at jeg vasset litt i vannkanten. Ingen problem sa far, men det var før jeg hentet utstyret mitt. Når en i overkant pæreformet person, ikledd en litt for trang vadebukse og ukledlige høretelefoner, utstyrt med en flytene kasse, metallsøker og et langt scoop velter ut i vannet i all sin prakt, skjønner vel de fleste at alt håp om mer fisk er et tilbakelagt stadium. Noen tapre forsøk ble gjennomført før familien ga opp og rettet oppmerksomheten mot min metallsøking. Jeg pekte på høretelefonene, rullet med øynene og ristet på hodet ute fra vannet. Det virker alltid. Ikke lenge etter hadde jeg området helt for meg selv. Familien var på vei hjem og fisken på vei til ett vann i nærheten.

Så vadet jeg rundt for meg selv da, mens sjelefreden senket seg sammen med skumringen. Så utrolig vakkert. Lite som er så pent som kveldslyset på denne årstiden. Så stemningsfullt ble det at jeg glapp scoopet og glemte helt at jeg var iført vadebukser og ikke tørrdrakt, da jeg bøyde meg ned for å hente det igjen. Spiller ingen rolle, den genseren tørker nok igjen.

Litt funn ble det også. Litt mynt og en liten barnering. Hadde mange fine signaler jeg ikke fikk tid til å grave på denne turen, så jeg kommer snart tilbake. Vel hjemme vurderte jeg om jeg skulle kjede meg litt igjen, men valgte heller å skrive dette.

Noe skal man jo ha å lure på

2008-08-14T12:52:00.003+02:00

Våknet opp til en vepsefri morgen i går. Ga vel ikke de store utslagene sånn rent mentalt, men uvant og gledelig var det jo. Det som derimot ikke var gledelig og overhodet ikke uvant, var været. Regn. Hadde planlagt søketur på kvelden med noen venner, men nå så dette heller dårlig ut. Været kan jo forandre seg tenkte jeg, ingen grunn til å avlyse ennå, og slo meg til ro med det.

Og været forandret seg. Fra regn til mye regn utover dagen. Kjente at tvilen var på stadig oppadgående. Like før den nådde nye høyder og jeg kjente at tiden for avlysning var nådd, sluttet det plutselig å regne. Ikke helt konsekvente de norske værforholdene, men greit nok. Jeg dro og møtte mine venner, og sammen kjørte vi mot fjorden for et lite søkerforsøk. Mørke skyer hadde ingen effekt på fornøyde smilerynker. Dog fikk vi en liten skur på vei nedover, uten at vi lot oss skremme nevneverdig av den.

Det tidligere nevnte, unge talentet var med og etter å ha satt han inn i finessene for å søke på saltvannsstrender, satte vi i gang. Igjen morro å se unge mennesker som tar ting fort. Søking ved saltvann kan nemmelig være en utfordring. Mineralisering og grunnforhold kan fort få en metallsøker til å leve i sin egen fantasiverden. Men talent er talent, så det var ikke noe problem og etterhvert begynte funnposen hans å fylles med mynt.

Til og med solen tok seg tid til en tur for å smile litt til oss på sin vei ned i vest. Og vi smilte alt vi kunne tilbake.

Blandingen av venner, sol, uværsskyer, en nydelig strand og skip som gled stille nedover fjorden lagde en flott kveld for oss alle. Ikke all verden av funn, men pytt pytt. Og til mine venner vil jeg bare si, takk for en fin tur.

Så var det dagens lille mysterium da. Vel hjemme, ble jeg sittende å se over dagens bilder. La plutselig merke til det. Badeflåten. Den er på forskjellige steder på de forskjellige bildene. Tenkte først at det kansje var to av dem, men det virker ikke sånn heller. Er nemmlig borte på det ene bilde. Kansje den lå og drev. I tilfellet på tvers av bølge og vindretning. Aner ikke, men noe skal man jo ha å lure på, så da så.

Men vepseproblemet var ikke løst

2008-08-12T23:45:00.003+02:00

Telefon fra nabohuset i går tidlig. Åssen går det med vepsen? Det går bra, den er død, svarte jeg kjekt. Mulig det, men da er det kommet mange til begravelsen, smalt det fra den andre enden.

Mannen fra vepseutrydningsfirmaet hadde gjort jobben han. Ikke en levende gulsvart sjel igjen der. Men to meter lenger bortpå veggen derimot, var bolet vi ikke hadde sett sist. Og der var det liv. Jevn strøm av de gulsvartstripete, med mord i blikket og ondt i sinne, ut og inn av veggen. Ny telefon til gutta med insektsprayen. Vi kommer i morgen.

Fikk meg en liten gjørmejakttur i går kveld. Kombinasjonen lettere vær og litt tid til overs ga muligheter. Tok meg en rask tur til min barndoms strand. Hadde glemt williemusikken min hjemme, men Willies gode venn Kris Kristoffersen gjorde en kjempeinnsats for å dekke opp savnet.

Vel fremme rakk jeg akkurat ti minutter søking og innsamling av noen få mynter, før en ny regnbyge gjorde alt for å ødlegge dagens jakt. Jeg tok en taktisk tilbaketrekking til bilen. Nektet derimot å forlate parkeringsplassen og etter et kvarters tid forstod nok regnet at jeg ikke hadde tenkt å gi meg. Det dro videre, mens jeg klatret ut av bilen igjen for litt mer søking. Til og med solen stakk innom. Og med den, endel mennesker.

Tunet søkeren og satte igang i det våte gresset. Litt mynter og en tom patronhylse fant veien til funnlomma mi. Var akkurat i gang med oppgraving av noe som viste seg å være en gammel leverposteiboks, da det dukket opp noen venner som luftet hund. Alltid koselig å skravle litt, så tid ble bevilget til hyggelig prat. Rakk ikke noe særlig mer søking, men fikk med meg litt mer mynt, ett navnskilt og en ring i størrelse barn.

Ps. Mannen med den hvite drakten dukket opp i dag tidlig. Opp på veggen med han og spraypumpa hans. Ikke lenge etter stupte død veps mot bakken. Problem løst? Ikke helt. Under beundring av vepsemannens arbeid , og en massegrav med død veps, oppdaget vi en gjeng som fortsatt var i live. Levende veps sa eksperten, jordveps. Ganske riktig, inne i hekken fant vi et bol til. Farlige sa vepsemannen og smilte lurt, mens han ladet en ny spraypumpe. En halvtime etter var jordvepsebolet omregulert til et tidligere jordvepsebol. Og jeg, jeg håper jeg slipper å skrive mere om vepseproblem i år.

Besøk, regn og mynter

2008-08-10T18:48:00.003+02:00

På fredag fikk jeg besøk av åtte venner fra Finnland. De kjørte motorsykkel og hadde kjørt fra Stokholm fredag morgen. Dukket opp hos meg på ettermiddagen. Våte var de, veldig våte og ganske frøsne. De kunne nok tenkt seg sauna, men det har jeg jo ikke. Fikk i steden dyttet i dem litt varm mat og drikke, mens garasjen min ble omgjort til tørkeskap for enorme mengder vått kjøreutstyr.
Finnene ble et par dager. Alltid hyggelig med venner som kommer på besøk, hadde en flott helg, men noe metallsøking ble det ikke tid til.
Iformiddag var kjøreutstyret tørt nok til at det var på tide å få det vått igjen, så finnene dro videre i samme været som de kom i.
Kjente jeg trengte å hvile hodet litt etter besøket. Så mange våte besøkende med medfølgende språkutfordringer krever litt hjernehvile i etterkant. Hva er da mer avslappende enn et par timer søkerterapi.
Regn fikk være regn. Jeg heiv meg i bilen og satte kurs mot fjorden. Kaldt, vått og guffent, men det var godt å få søkt litt igjen. Lite funn. En håndfull fra konglige norske mynt og et par euromynter.

God følelse å komme hjem igjen til varm dusj, tørre klær og litt restemat fra gårsdagens grilling.

Gjemmestedet

2008-08-06T10:49:00.004+02:00

I går, sånn ca. midt på dagen, var det nok. Søkerværet var på en skala fra en til ti, veldig nærme ti. Det er sånt vær da solen skinner og gjør verden deilig, men samtidig noen litt småtruende skyer som holder strendene tomme for folk. Jeg satt å knotet med kontorarbeid. Det vil si, det meste av meg (og det er endel) knotet med kontorarbeid, mens hjernen og tankene mine gravde opp store skatter på en strand . Dårlig kombinasjon, kontorarbeidet krevde nemlig hjernens tilstedeverelse. Hjernen nektet å forlate stranden og det hele endte i full krig. Hjernen vant. Kontorarbeidet ble utsatt til kvelden, jeg og søkeren tok plass i bilen.

Tuslet ut i cowboyland til en strand jeg har søkt mye på. Mørke skyer midt i solskinnet holdt badegjestene unna, så vi hadde hele området for oss selv. Startet på stedet der jeg vet at badegjestene pleier å slå seg ned. Ikke en lyd. Merkelig. Ny justering av søker. Like stille. Hmm. Kronestykke fra egen beholdning opp av lomma og ned i bakken. Fint signal. Ingen problem med søkeren altså. Prøvde igjen, litt bortenfor. Etter noen minutter til i intens spenning, kom det første signalet. Søppel, men alikevel. Så begynte signalene å komme. Stort sett bare søppel. Etter to timer og nesten tom for søkertid, var jeg den stolte eier av en stor pose med kork og søppel, og hadde økt likviditeten min med kroner to. Da gadd jeg ikke mer. Overdro søppelet til en av kommunens søplekasser, og ruslet mot bilen.

På rusleturen mot bilen gikk jeg forbi et felt med uklipt gress og buskas. Skulle jeg prøve et sveip? Var nok ikke noe å finne der, men det var det jo ikke på de fine stedene heller, så hvorfor ikke. Litt avsatt tid igjen også, så hvorfor ikke like godt kaste dem bort der. Første sveip, ping, mynt. Og sånn fortsatte det. Mynt på nesten hvert sveip. Etter to timer med to mynter, plukket jeg opp tjueni på under en halvtime. Ett lite metallmerke ble det også. Dessverre ikke mere tid i går, men jeg vet hvor jeg skal fortsette søket neste gang. Hvorfor myntene hadde gjemt seg der blir en gåte jeg kan gruble på i grøssne vinterstunder. Har et par teorier, men dem gjemmer jeg til senere.

Kveldens kontorarbeid ble forøvrig utsatt til i dag, for jeg tok en tur over til en søkerkompis for å dele noen søkerhistorier, som nesten var helt sanne.

Redningsmannen kom...

2008-08-04T23:01:00.002+02:00

...og jeg rakk en bitteliten tur ut med søkeren mellom to regnbyger. Men la meg starte med begynnelsen. Som nevnt i forrige innlegg satt jeg og ventet på redningsmannen fra skadedyrkontrollen.

Dørklokka hintet meg brått om at det muligens var han som sto på andre siden av utgangsdøra. Verd å sjekke, og joda der sto mannen fra vepseutrydningssentralen. Det er vel her dere har et vepseproblem, spurte han men vepsen drev rundt øra hans. Jeg nikket bekreftene og han forsvant ned i bilen. Øyeblikk etterpå var han på vei oppover veggen ikledd kledelig hvit drakt med matchende hette og en boks vidundermiddel i hånden. Må bare skyte inn her, at det var en stige mellom han og veggen han var på vei oppover(alltid noen som skal kverulere på detaljer). En halvtime etterpå ringte mannen på igjen, fortalte at vepsen snart var på vei til de evige jaktmarker og ga meg regningen. Nevnte også noe om " ikke spis hvitt pulver på veggen" før han satte seg i bilen og forsvant.

Og da ble det akkurat tid til et ørlite besøk på stranda, på vei til en avtale jeg hadde. Regnet hadde tatt seg en pause, men skyene hang lavt og tungt over område og det blåste fælt. Høstvær med andre ord. Greit for meg. Er ikke overbegeistret for regn, men resten av ingrediensene i det som utgjør skikkelig høstvær elsker jeg.

Myntene hadde gjemt seg godt i dag, men en og annen villmynt ble det jo. Men så fikk jeg et sterkt og klar pip. Slet litt med eksakt lokalisering, men plutselig blinket det inne i en gresstust. Trakk ut et nydelig lite hjerte fylt med små stener. Kjente mitt eget hjerte økte turtallet noen omdreininger. Litt etter sank turtallet igjen. Juggel denne gangen, som det ofte er. Uansett, gøy å finne smykker.

Kom forøvrig bare fem minutter for sent til dagens avtale

Funny how time slips away...

2008-08-04T11:11:00.003+02:00

Nok en fantastisk sang av Willie Nelson. Skrevet for så lenge siden at selv ikke jeg var født den gang. Dog ikke så lenge før.
Er det ikke rart hvordan enkelte strofer og sanger henger seg fast i hodet og lever sitt eget liv. Denne setningen henger godt fast i mitt nå om dagen. Alt for mye å gjøre. Avtaler som skal være klare til høsten, vedlikehold av bil og hjem, sosiale forpliktelser og de hersens vepsene som nekter å forlate husveggen min osv.osv. Alt dette i spedd ustabilt vær, reduserer søketiden min betraktelig.
Etter en travel uke hadde jeg seriøse søkerplaner for helgen. Trodde jeg hadde blitt kvitt vepsen, men nei da. Jeg tror jeg må ha fått terrorvepsene fra helvete inne i veggen. Boksevis med spray av beste merke lo di bare rått av. Så tenkte jeg at hvis jeg fikk tettet luka de bruker måtte vel sultedøden inntreffe, etter en stund. Under vaktsome vepseblikk fra luka snek jeg meg langs veggen og opp stigen, bevæpnet med tape og plast. Klinte det på, mens jeg syns jeg hørte "gentlemen start your engines" inne fra veggen. Så var det praktisering av 60 meter sprint. Da jeg er helt klart en person mer bygd for last enn for fart, må det ha hatt stor underholdningsverdi for nabolaget. Jeg mener, en pæreformet person ikledd full vinterhabitt (inkludert topplue), midt på sommeren, som stuper ned en stige og beinflyr bortover plenen, mens armbevegelsene hans signaliserer at han holder på å drukne, må jo være underholdene. Dog er det ikke mye naboer ute om dagen, det har terrorpatruljen i veggen sørget for. Brøy vepsen seg om McGyvertape og plastplater? Nei da, åt seg gjennom, borret seg gjennom raskere enn tannlegen min gjør når han plager meg. Nå har jeg gitt opp vepsen, kallt inn proffene, og i skrivende stund, venter jeg på dem.
Fikk meg en liten søkertur i går kveld. Hadde gjort et forsøk på morgenen og rakk akkurat frem til stranden før himmelen åpnet seg. Forsøk avbrutt. Men da regnet tok seg en pause i går kveld, var det bare å gripe en søker og dra av gårde. Full fart til en strand ikke så langt unna. Rakk et par timer før regnet returnerte. Ikke store funnene, men en del mynt, et fiskesøkke og en liten pin ble det da. For ikke å glemme, gleden ved å søke igjen. Kansje mulighet for en liten jakt i kveld også, bare min redningsmann fra skadedyrkontrollen har vært her.

Vi skal ikke sove bort sumernatta..

2008-07-29T17:24:00.005+02:00

..heter det jo så kjekt. Akkurat som om det skulle være mulig i denne varmen. Sene, fine timer med kaldt i glasset og gode venner, får disse nettene til å bidra godt på kontoen for gode minner. Problemet er bare at de også bidrar til at jeg ikke får oppleve fine sumermorgener i noen særlig grad. Og fra ganske tidlig sumerformiddager er det pakka fullt på alle strender, og helt umulig å metallsøke.

Men i dag våknet jeg tidlig. Ble liggende å titte på vifta i taket som jobbet overtid. Raskt og trøtt blikk på klokka ga meg følgende valg, et par timer mer å hvile trøtte øyelokk på, eller bruke den tiden på å metallsøke en morgenstille strand. Svaret ga seg sjøl.

Frokost og kaffe ble arkivert under utsettes til senere, og avgårde bar det. Her skulle ikke søketiden brukes på unødig kjøring, så jeg satte kursen mot nærmeste strand. Gode gamle Willie hadde vel knapt nok fått startet på sang nummer tre før vi var fremme. Tørket morgentrøttheten av søkeren og satte igang. Noen polske teltere, i dyp søvn på norsk strand, ble ikke ofret en tanke. Lot søkerhodet leke bortover gressplenene, mens den ga fra seg fornøyde morgengrynt og søppelsignal.

Etter noen ganske få fantasillioner korksignal ga iveren seg noe, og jeg begynte å vurdere taktisk forflyttning til annen strand. Droppet fort den tanken da jeg neppe ville rekke ditt før mange badehungerige hadde gjort det samme.

Neste tanke var da å kalle det en fin morgentur uten funn. Slo meg til ro med tanken og tuslet mot bilen. Da jeg nærmet meg parkeringsplassen innvilget jeg meg derimot en halvtime ekstra, for å prøve litt på den enden av området. Flaks for meg. Myntsignalene begynte nemmelig raskt å gjøre seg gjeldene. Og med dem fulgte myntene og en liten sølvring. Halvtimen gikk dessverre alt for fort og jeg måtte sette kursen hjemover, for å jage ut en gjeng veps som har tatt seg den frihet å okkupere husveggen min.

I'm back...

2008-07-26T11:19:00.003+02:00

...som franskmennene sikkert sier når de besøker england. I hvertfall andre gangen de besøker landet på den andre siden av kanalen. Har vært stille fra meg en stund av diverse grunner. Pc problemer og ferieavikling har stått sentralt, men nå ser det ut til at jeg er i rute igjen.

Familiens yngste og eldste (jeg) har en tradisjon på at vi tar en guttetur, bare oss to, hvert år.Klok av fuktskade fra forrige sommer, fant vi ut at ville prøve ferien i et land med bedre værprognoser i år. Tok en tur ned til den lokale sydenpusheren og kjøpte en restplasspakke til Kypros. Jeg reiser en del utenlands, men dette var første charterturen på tjue år. Ikke veldig mye som har forandret seg. Litt mindere aplaus når flyet lander(har aldri helt skjønt det der, synes ikke det er så imponerene at en utdannet pilot klarer å lande et fly), men ellers mye likt.

Hadde et håp om å få søkt litt mens jeg var der, men det stoppet seg sjøl. Sjekker alltid lovverket der jeg skal, og på Kypros var metallsøking forbudt. I tillegg lå tempraturen rundt førti grader og solkremfaktor veldig høy, så mye tid gikk med til å tilføre huden veske på begge sider. Alt i alt en varm, avslappende og deilig ferie. Litt småhistorier fra turen kommer etter hvert.

Etter å ha vært borte en stund,er det jo litt som hoper seg opp. De første dagene etter hjemkomst gikk med til å hope litt ned igjen. Bilen fikk et velfortjent oljeskift og nye sko, og pc problemer ble løst, for å nevne noe.

Torsdag kveld hadde mine venner, med det unge talentet (som jeg har fortalt om før) i spissen, lyst på en søkertur. Lite er hyggeligere enn det, så vi tok en tur ut. Hadde litt frykt for at strendene var fulle av folk, men tok sjansen. Hadde rett der, fullt av folk, så vi prøvde oss på en park i steden. Ikke akkurat noen suksess. Steinhard grunn og masse rustent jern i store biter.

I og med at vi ikke hadde med borretårnet fra statfjord A og at søkerene hørtes ut som en hel Hip Hop festival, ga vi oss etter en stund og dro tilbake til nærmeste strand. Fortsatt en del mennesker , men mange hadde reist hjem til kjøttkakene sine. Hadde forresten ikke spillt noen rolle om de så hadde spillt landskamp i fotball der, for nå var vi virkelig sugne på å få søkt litt. Selv søkerne klarte ikke å ligge helt stille bak i bilen.

Noe begrenset søk grunnet mye folk, og unger som var innom hvert trettiende sekund for å spørre om det ble noe gull. Men det ble da en klokke, en lommekniv og en del mynt.

Alt i alt en flott kveld, og godt å få søkt igjen

Sånn ble det bare ikke

2008-07-06T18:53:00.004+02:00

Rakk aldri å slå avisbudet fredag morgen. Postbudet kom jeg foran, men det hjalp meg lite. Da jeg ankom strandområde, var det rene folkevandringen av sol og badehungrige individer som prøvde å unngå smeltedøden. Skjønte at prosjektet var ganske døfødt, og bestemte meg for å prøve igjen på kvelden. Fikk en fin prat med kommunens hyggligste mann derimot. Full av gode tips om søkersteder, satte jeg kursen hjemover, for å bygge meg opp psykisk og fysisk til kveldens jakt.

Som aldri ble noe av.

Sånn litt utpå forsvant husets yngere garde ut av døra for å aktivisere seg litt. Etter de vanlige, ha det gøy og hver forsiktige, var det tid for en aldri så liten førduskalsøkeseintblund på sofaen. Hadde vel ikke kommet lenger i drømmen enn der jeg skulle grave opp den store skatten, så sto eldstemann i døra. "tryna på sykkern jeg, og slått armen min jeg". Ikke er jeg lege, men etter ett raskt blikk på guttens arm, forsto jeg vi trengte en. Fikk stablet gutten i bilen og kjørte til den lokale legevakta. Etter den vanlige ventinga, kom vi da inn til legen. Utdrag fra samtalen:

-Her kan det være brudd, så vi må få tatt et bilde.

- Betyr det at vi må kjøre til Oslo?

-Neida

- Phu

-Dere må til Lillestøm

-Jippi

Så dro vi til kirurgisk legevakt på Lillestøm, for å sette oss i en ny kø. Vi var nemlig ikke alene om å ha slått oss. Her kunne man spilt inn en ny versjon av Monthy Phytons Silly Walk sketsj. Fikk da tatt bilde etter hvert og ble plassert på et behandlingsrom for å vente på legen. Ny venting sammen med kilovis med gips, behandlingsbenker og en modell av et skjelett. Etter yttligere venting dukket det opp en varm og småstresset lege. Har dere ventet lenge, spurte han. Ikke så lenge som han, svarte jeg, og nikket mot skjelettet. Feil tidspunkt for spøk, forsto jeg på legens ansiktsutrykk. Brudd ble konstantert og arm ble gipset. Hjemme igjen rett før fredag ble lørdag.

Lørdag var oppsatt med andre gjøremål på formiddagen og ettermiddagen tok været seg av.

I dag tidlig derimot, tok regnet seg en pause og avgårde bar det. Hadde lest mer teori om den nye søkeren siden torsdag, og ville gå over det samme stedet igjen. Litt yr i luften, men det fikk jeg leve med. Brukte tid på å fintune søkeren og konsentrasjonen min før jeg satte i gang. Dette måtte bli bra, og det ble det. Fortsatt i innkjøringsfasen med den nye søkeren, så jeg gravde alt som ikke var jernsignal. Dette gjøres for å bli kjent med de forskjellige lydene.

Da regnet kom tilbake for fullt, tre timer senere, hadde jeg samlet inn en stor pose med sølvpapir og korker. Men i tillegg bra med mynt og tre ringer. Ikke noe gull eller verdifulle ringer, men fornøyd allikevel. En del eldre norsk mynt, en arabisk mynt og en svensk tjuefemøre fra 1944.

Ganske tørr og veldig fornøyd med den nye søkeren, satte jeg kursen hjemover.

Det triste med å reise bort..

2008-07-03T22:01:00.003+02:00

..er jo at det er så mye å ta igjen når man kommer hjem igjen. Og det går utover tiden opprinlig avsatt til metallsøking. Nå er jo mye av arbeidet mitt relatert til metallsøking, både for meg og andre, så jeg skal vel ikke klage. Men det er godt da, å klage litt mener jeg.

Fikk inn en ny "top of the line" søker i går. Så dagen gikk stort sett med til teoretiske studier av bruksanvisninger og erfaringer fra metallsøkerkollegaer world wide. Internett er fint. Setter meg alltid inn i maskinens finesser før jeg i det hele tatt skrur den på.

Søkere fåes jo i alle varianter, priser og med alle mulige og nesten umulige justeringsmuligheter. Alt etter hvor de skal brukes og hva de skal brukes til å finne. Har desverre møtt alt for mange gjennom årene som har kjøpt alt for avansert maskin som første søker. Så står de der da, etter første dag, med to korker i hånda og et hode som ser ut som det har tilbragt det meste av dagen på innsiden av et flipperspill. Drømmen om de fine funn er knust. Stranden ser ut som strendene i Normandie for noenogseksti år siden, og søkeren havner i skapet og blir der. En flott hobby er avlivet før den fikk tjangs til å fødes. Når du er ute å søker er det for å finne noe, ikke for å finne ut av grunnbalansering mot forskjellige jordsmonn. Det kommer etter hvert. Prøver meg på litt fisking av og til, og jeg vet at det er mer morro å få fisk enn å bruke dagen på å løse opp snørebacklæsjer inne i snella.

Nå var det jo ikke dette jeg skulle skrive om i dag, men ble som vanlig revet litt med. Hvis det er noen av dere som er intressert i det tekniske rundt søkere, ta heller kontakt, så skal jeg svare så godt jeg kan. Et par råd til dere som tenker på å prøve seg på denne hobbyen, tar jeg allikevel med til slutt. 1. Kjøp en grei, enkel allroundsøker til å begynne med. Dog ikke en lekesøker. Du får en helt ok søker til to tre tusen (jeg brukte en sånn i flere år før jeg avanserte). Er du litt ivrig med denne, har du fort tjent den inn igjen og du kan da avgjøre om dette var hobbien for deg og eventuellt avansere til en dyrere søker. 2. Kjøp av en forhandler som har tid til å forklare deg det du lurer på og vet hva han prater om. 3. Kjøp av en forhandler som brenner for hobbyen.

Vel, uansett. I dag var det tid for å prøve det nye vidunderet. Visste allerede i går at dette ville bli en varm dag, så jeg bestemte meg for å passere postkassa før avisbudet. Det skar seg, men var tidlig oppe og avgårde. La turen til et friområde ikke så langt unna.

Temperaturen lå allerede på lurt å drikke en halv liter vann nivå, da jeg kom frem. Maskinen ble startet og her var det mye morsomme lyder og muligheter. Nå var jeg glad for at jeg hadde brukt tid på det teoretiske i går. Mange års erfaring ble også regnet inn på plussiden.Søkeren skuffet ikke. Fungerte akkurat som forventet. Helt nydelig. Gleder meg villt til å utvikle dette vennskapet videre.

Når jeg er ute for å teste nye søkere, er jeg ikke så opptatt av å finne noe. Det viktigste er da å bli kjent med søkeren og finessene dens. Eventuelle funn blir regnet som bonus. Og litt bonus ble det i dag. Ikke noen smykker, men greit med mynt. Tror også landsforeningen for slitne teltplugger (LFST) hadde generalforsamling der i morges, for en hel delegasjon av dem slo følge med meg hjemover igjen.

Solen steg fort, og med den varmen. Området fyltes raskt opp med badegjester og klegg, så jeg ga meg ganske tidlig i dag. Men, har en avtale med min nye venn i morgen tidlig. Og i følge værvaslerdamen bør vi slå avisbudet, hvis vi skal ungå smeltedøden.

Det var deilig å være norsk i Danmark...

2008-07-01T20:23:00.005+02:00

... i år også.

Var nedover i fjor og det ga mersmak.

Samlet sammen familien, metallsøkerutstyr og årets samling av danske myntfunn og satte kursen mot Larvik. Her skulle den nye Superspeed 2 prøves ut. Larvik - Danmark på under fire timer. Båten skuffet ikke. I seksogtyve knop skar den gjennom fem meters bølger og kuling, uten at det ga nevneverdig lange køer på toalettene.

Kort stopp hos den lokale købmannen for bunkring av god mat og ditto drikke, før vi landet i et fantastisk sommerhus, to hundre meter fra milevis med fantastiske søkestrender. Fikk ikke tid til å telle sauer denne kvelden, men danske gullringer og andre smykker fulle av sand, telte jeg desto flere av.

Morgenen etter var jeg oppe før de danske wienerbrød hadde rukket å bli svidd i ovnen. Ikke mange øyeblikkene etterpå sto jeg og søkeren på stranden. Noen få øyeblikk til å søkeren var ferdig grundbalansert, justert og klar for den første kilometeren. Ikke et pip. Ny kilometer i fullstendig taushet. Hadde jeg husket å skru den på tro? Joa. Virker den da? Norsk mynt opp av lomma for testing. Joa. Kunne jeg ha funnet alt av interesse i fjor? Neia. Fortsatte å gå og gå og gå, og så kom det første pipet omsider. Dansk kronestykke ble tatt som gissel. Og så senket stillheten seg igjen. Mysteriet ble oppklart av en infødt jeg traff litt sånn etterpå. Kraftig pålandsvind gjennom vinter og vår hadde byggd på stranden ca en meter med sand. Jeg var rett og slett for tidlig ute. Teorien stemte, prøvde igjen rett før hjemreise og da begynte det å ta seg opp. Men smykker ble det ikke denne gangen.

Så fikk man heller stille seg inn på turistfrekvensen. Uka gikk til fisking og bading, utflukter til sommerland og dyreparker, og betraktlige inntak av fantastisk mat og drikke til priser som ikke engang gjorde vondt i lommeboka . Ekspedisjon til favorittkiosken ble også arrangert. Der serverer de pølse i brød som måler hele 50cm, og is med ti kuler og guf til førti kroner. Bestilte pølsa med det hele, noe som resulterte i snev av mageknip og ikke plass til is. I grunnen greit nok. Stor kjeks med 10 iskuler og guf er ikke bare lett å spise. Det erfarte minstemann noen dager før i et tappert forsøk. Da var nemlig både han, familien hans, fortauet og alt annet i umiddelbar nærhet nedklint av is i alle farger og smaker. Og det var før han var rukket halveis i forsøket.

Uka gikk så alt for fort og like plutselig som alltid, var det tid for hjemreise igjen. I fjor mens vi ventet på ferga hjem, rakk vi litt bilkjøring på stranden (lovlig på vestkysten)og det var morro. Lett bil og firehjulstrekk. Suksessen skulle gjenntas i år. Like morsomt en stund, helt til stranden fant ut at lett bil med firehjulstrekk, var byttet ut med tung amerikansk van uten firehjulstrekk. Sank helt til hengerfeste gitt. 6,5 liters v8 motor bidro ikke med annet enn å grave oss enda litt lenger ned . Etter at lokalbefolkningen hadde drukket kaffe, spist opp wienerbrødene sine og ledd seg ferdig av oss, ble det trommet sammen til bilbergingsdugnad og vi rakk akkurat båten hjem i år også.

Dårlig med søking og funn, men en flott ferieuke.

Kniv og talent

2008-06-19T19:32:00.003+02:00

Dagens søketur endte på strandens parkeringsplass. Ikke er jeg en gullfisk, og ikke hadde jeg med dykkerutstyr, og minimum en av delene måtte oppfylles for å ikke drukne i dag. Regnet sto som jeg vet ikke hva i bakken. Derfor har jeg ikke mye å fortelle om dagens tur.

Tror jeg forteller litt om gårsdagens tur i steden. Eller rettere sagt turene. Tok først en tur til en av strendene der øst. Pent vær, nyklipte plener og snev av gullfeber ga et godt utgangspunkt for en fin dag.

Vet ikke om strandens skulte skatter var advart, men de hadde gjemt seg usedvanlig godt. En og annen liten villmynt ble overmannet, men det var sørgelig lenge mellom hver gang. Vet jo at enkelte dager bare er sånn. Prøvde å trøste meg selv med det, mange ganger, uten at det hjalp spesielt mye.

Klokken nevnte først noe om at det ikke var mer tid, før den fortalte at det ikke var mer tid, for en god stund siden. Så med hengende munnviker og nesten tom funnpose, var det bare å rette nese og bilfront vestover igjen.

Men så var det engang sånn da, at midt i mellom stranden i øst og hjemmet i vest, passerte jeg en annen liten strand. Og den så fristene ut, veldig fristene, altfor fristene. Jeg er nok ganske flink til å overtale folk, i hverfall klarte jeg å overtale meg selv på sekunder. Ti minutter til forsent fra eller til, spiller liten rolle. Sånn sett i perspektiv av evigheten, mener jeg.

Ti minutter holdt. Full fart ned på stranden, ett par sveip, bam, et halssmykke i sølv. Noen få sveip til, nytt bam, en lommekniv med sølvbeslag. Ikke mye igjen av selve kniven, men sølvet var nydelig. Har nok ligget i bakken en stund. Munnvikene hadde noen centimeter høyere bakkeklaring ved hjemkomst.

En koselig familie jeg har blitt kjent med hadde lyst til å prøve seg på litt metallsøking. Lite som er hyggeligere enn det, så vi hadde en avtale i går kveld. Avtalte å møtes på en strand litt vestover. Jeg og noen litt mørke skyer ankom litt før de andre. Rakk å plukke opp et bling-bling smykke og et par mynter, før de andre kom i følge med de første regndråpene.

Jeg kjenner igjen ett talent, og denne kvelden traff jeg ett. Sønnen i familien. Gull i blikket, vett i pannen, sving i søkerarmen. Skjønte opplegget på et blunk. Søkte raskt, konsentrert og effektivt. Rydda opp søppelfunna etter seg, og tettet hullene nydelig. Bra med mynt fant han også. Har faktisk aldri opplevd noen som har funnet såpass mye første gang han prøver. Tenk om jeg hadde skjønt like mye om metallsøking når jeg var i den alderen.

Ble stående og beundre teknikken, mens nedbøren tok seg opp til utrivlige mengder. Brukte også litt tid på å beundre en skoleavsluttnings håpløse forsøk på å holde liv i sin medbragte grill. De ga opp, og det gjorde vi også etterhvert. Men en fin søkerkveld var det.

Nitro

2008-06-17T21:41:00.003+02:00

Søndagens utflukt ble ikke akkurat noen suksess. Med så mange kjente som hadde bursdag, og samtlige i katogorien snille, måtte jo været bli velykket. Og det så sånn ut da jeg ved morgengry vred øyeeple ut gjennom vinduet. Visste om en gammel strand jeg har hatt lyst til å utforske en stund, så jeg satte kursen mot den. Et stykke å kjøre, som jeg nøt, et stykke å gå, som ikke imponerte meg like mye, og så var jeg fremme.

Stranden lå der den, men utover hele stranden hadde Lord Baden Powels etterkommere slått seg ned. Telt, griller og andre nødvendigheter tok opp plassen på hele området. Til lyden av fellessnorking snudde jeg og tok spaserturen tilbake til bilen. Den spaserturen imponerte om mulig enda mindre. Det hadde plutselig dukket opp masse oppoverbakker som ikke var der da jeg gikk nedover. Naturen slutter aldri å forundre meg.

Hadde ikke lyst til å gi meg riktig ennå, så jeg satte kursen mot en annen strand. Rakk frem dit nøyaktig samtidig som regnet. Og sånn som det regnet. Fem minutter og to kronestykker senere ga jeg opp hele prosjektet og dro hjemover for å henge meg selv opp til tørk. Stor takk til bursdagsbarna.

Hadde nok ikke hengt lenge nok til tørk. Gårsdagens ledige stunder ble viet C -vitaminer og pleie av sår hals. Men i dag var jeg klar igjen. Fikk et par ledige timer sånn ca. midt i mellom andre ting. Tok sjansen på at speiderne hadde funnet et nytt sted å være beredt på, og tok turen til søndagens strand. Ikke tid til noe langt søk, men stranden var gavmild nok den. Ga villig avkall på myntene sine.

På metallsøkerspråket har vi et utrykk som kalles nitro eller nitroglyserin. Du åpner bakken etter et godt signal, og der smiler et fantastisk smykke mot deg fra jordens indere. Så vakkert smiler det ,at det gir deg mer eller mindre hjertestopp. En nærmere kikk avslører smykket som juggel. Hjertet går tilbake til normalt arbeidsturtall mens du kjemper med å svelge skuffelsen. Disse funnene kalles nitrofunn.

Hadde et av dem i dag. Med litt jord utover hele seg, og små stener som blinket så fint, så det virkelig gammelt og verdifullt ut. Avslørte heldigvis at det dreide seg om moderne ørejuggel før pumpa rakk å få varige skader.

Som sagt, ikke lange tiden til søking i dag. Men stedet virket lovende det, så hvis jeg får en dag i mårå.........

Gullfeber

2008-06-14T20:48:00.004+02:00

Et ord vi bruker nå og da. Men visste du at det er en reel sykdom. Det er jeg nesten helt sikker på. Har så lenge jeg kan huske latt meg fasinere av historier om gullgraving og andre former for skattejakt. Så for mange, mange år siden nevnte jeg for husets bestemmende del, at jeg kunne tenke meg å prøve meg på gullvasking. Holdt på å gå på ryggen da forslaget ble motatt med jubel. Tok ikke mange minuttene før misfortåelsen ble oppklart. Gull og gulv er ganske likelydene ord.

Vel, gullvasking ble prøvd og falt i smak. Fikk nok ikke bare gullfeber, men faktisk en kronisk utgave av den. Har man først funnet gull, er det ingen vei tilbake. Finns ingen kur mot dette. Eneste som stagger symptomene er ut å jakte gullmedisin. Om man bruker vaskepanne eller metallsøker, spiller ingen rolle, bare man får jaktet. Har gjennom årene sett mange som har blitt smittet. Er vel med denne sykdommen som mange andre sykdommer, alle er vel ikke like disponert for å bli smittet, men jeg og mange med meg var. Mulig det har med gener å gjøre?

Etter et par dager med alt for lite søking, våknet jeg i dag og kjente at jeg begynte å bli dårlig igjen. Selv etter en hel pakke gullvafler, skyllet ned med en hel kanne kaffe, dempet ikke symptomene. Bare en ting som hjelper da, ut å jakte.

Mot dype skoger og flotte strender bar det. Trusler ovenfra om en regnfull dag, ble møtt med at jeg tok med en vanntett søker. Tok ikke lang tid før skyene gjorde alvor av truslene sine. Så med lyden av regn som slo mot biltak, vinduspussermotor som skulle vært smurt og Willie Nelson som sang Valentine, la jeg til ved dagens utvalgte strand.

Underet skjedde i det jeg skulle gå ut av bilen. Regnet bare tok seg en pause og solen slapp ned litt glede. Skjønte dog at ikke dette ville vare evig, så her gjaldt det å henge i. Så meg ut et område og begynte et rolig og systematisk søk.

Litt mynter dukket opp, men overaskende få . Et svakt signal gjorde meg litt usikker og holdt nesten på å gi meg hjertestopp. Et pent gullkors kom nemlig opp av bakken. En rask undersøkelse av det gjorde det klart at det ikke var gull allikevel, og hjertet gikk ned på tomgangshastighet igjen.

Litt skuffet ble man jo selvfølgelig, og det hjalp ikke noe at himmelen mørknet igjen og at i det fjerne hørte jeg Tor med hammeren sale opp. Funn av en liten sølvring trakk opp litt, men jeg trengte virkelig litt gullmedisin i dag.

De første regndråpene begynte å bruke meg som nedslagsfelt. Størrelsen på dem og at de stadig ble flere, tvang meg til å ta en beslutning om at dagens søk nærmet seg slutten. At han med hammeren varslet om at han hadde tenkt å legger ruta si rett over der jeg stod, støttet også den beslutningen.

Det var akkurat da det peip fra søkeren. Måtte bare åpne bakken å ta en sjekk. Glad jeg gjorde det, en nydelig liten utgave av arten gullring lå der, og smilte søtt til meg. Lurte på om det var plass til den i funnlomma mi. Og snill som jeg er, var det ikke nei i min munn, må vite.

Midlertidig symptomfri og gjennomvåt sang jeg og Willie duett hele veien hjem.

Noen har fortalt meg at hvis man er snill hele året, blir været på bursdagen din bra. I morgen kjenner jeg flere som har bursdag. Alle er snille og fantastisk flotte mennesker, så morgendagens søkertur blir nok en solskinnstur. Gleder meg veldig til det.

Mynt og nøkler

2008-06-11T22:45:00.002+02:00

Fikk lurt inn et par timer søking i dag. Nydelig dag. Ikke for varmt heller. Mulig å la shortsen hvile, og trekke i langbukser igjen. Noe knærne mine gråt av taknemlighet for. Begynte å bli rimelig såre, ømme og røde etter noen ukers direktekontakt med moder jord.

Willie Nelson fikk fortsette der han slapp i går, mens jeg koste meg østover igjen. I fare for å gjennta seg selv, så var det like vakkert i dag som ellers. Musikken eller naturen? Svar: ja.

Fant meg en fin liten strand inne i de dype skoger. Lavere tempraturer gjorde stranden folketom, og litt vind sørget for å holde innsektene unna. Perfekt søkevær rett og slett.

Ikke veldig spennende funn i dag. Fant litt nøkler, noe jeg ofte gjør. Må være veldig mange badenymfer, som ved hjemkomst ikke bare bruker ord innøvd på søndagsskolen.

Den vanlige håndfulden med mynt stakk også hode opp av gresset. En del dansk mynt også. Det passet bra, for jeg vet om et par danske strender som jeg og søkeren min har planer om å besøke i sommer.

Don't Give Up

2008-06-10T20:09:00.004+02:00

De to siste dagene har vært i overkant travle. Jobbrelatert møtevirksomhet og avtaler har tatt masse tid. Avtaleboken min slo bare fast at det var ingen tid igjen til metallsøking. Etter en helg som dette, hvor bare strendene har vært smekk fulle, kjente jeg at panikkangsten lurte veldig tett og rett under overflaten.

Hva gjør man? Først fyller man cd spilleren i bilen med musikk som gir håp om løsninger. Willie Nelson og ikke hvilken som helst Willie Nelson cd. Fant frem , etter min mening , det beste albumet han noensinne har klart å lage. Across the borderline fra 1993. Skal dere noen gang kjøpe en cd av denne fantastiske sangeren, kjøp dette. Nyt låter som Across the borderline , Heartland og ikke minst den enkle men utrolige kjærlighetsangen Valentine. Gir i hvertfall meg ståpels over hele kroppen. Når han i tillegg, i duett med Sinead O'Connor, synger Peter Gabriels vakre Don't Give Up er det nesten så pelsen løsner. Enkelte album og sanger får man bare et spesielt forhold til, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Punkt to er prioritering. Uten mat og drikke duger helten ikke, heter det jo. Uten litt søking duger denne helten ennå dårligere. Fast føde ble omgjort til søking og pussig nok var jeg i nærheten av en strand de gangene sulten meldte seg.

Ikke på langt nær nok tid, men litt søking ble det jo. Ganske kraftig vind, særlig i går, men det brøy jeg meg ikke det minste om, der jeg blåste bortover strendene mens jeg plukket mynt og et greit armbånd .

Resten av uken ser litt roligere ut , men Willie Nelson blir i spilleren en stund til.

En annen gammel strand

2008-06-08T18:27:00.003+02:00

Tunge øyelokk i dag. Veldig tunge. Hadde lyst til å bare bli liggende helt stille til søkerlysten ga seg. Men det gjorde den jo ikke, så etter fem minutter var det bare å sette kurs mot badet. Tok omveien om kaffetrakteren på vei dit. Dusj og kaffe hjalp nok på, men hadde nok fortsatt noe zoombietryne da jeg satte bilen i drive. Hadde bestemt meg for en tur på landet i dag.

Vamp sang i dag også, mens jeg holdt stø kurs østover. Fantastisk band og spesielt når de fremfører tekstene til Kobjørn Falkeid. Det er poeten sin det. Faktisk så bra at allerede under fremførelsen av Savonarola orket jeg ikke å være morgengretten mer, og ble bare sittende og lytte. Og da hadde vi ikke kommet lengere enn låt nummer fire på cden.

Var fremme på stranden på landet rundt halv åtte ,og det var allerede da fryktelig varmt. Lummert var det. Satte øya på spaning og så meg ut et skyggefullt sted, under noen trær, helt nede ved vannet. Gamblet på at det hadde vært varme dager her tidligere år også, og at folk hadde søkt skyggens barmhjertighet under disse trærne.

Ikke dumt tenkt, virkelig mye mynt hadde forvillet seg ned dit. Gikk veldig nøye og systematisk til verks for å slippe å bevege meg ut i solen. En vakker gullring ble også tatt til fange, og den var av god gammel årgang. Virkelig et morsomt funn.

En og annen hundeeier var nedom å la seg selv, og hundene sine i bløt, men ellers tok folk det med ro helt til klokka over ti i dag. Men da var det slutt på fred og ro. Akkurat som noen skrudde på en kran, det bare rant inn med folk. Og jeg, jeg tok med meg smilet mitt, og dro hjem.

Gammel mynt

2008-06-07T19:01:00.003+02:00

Klok av skade over overfylte strender, var jeg oppe før avisbudet gol i dag. Rask brødskive mens kaffen gjorde seg klar, og avgårde. Vamp fikk stå for de musikalske innslagene i dag. Vamp, kombinert med tomme landeveier lagde en nydelig start på dagen.

Gadd ikke å reise langt i dag. Hadde lyst til å få søkt mest mulig før åsgårdsreien inntok strendene. Ikke et menneske å se på stranda da jeg kom dit. Derimot var søppel de hadde lagt igjen i går godt representert. Rare greier at det skal være så utrolig komplisert å få søppelet til å havne oppi en søplekasse. Fant meg et område som så ganske søppelfritt ut. Fikk igang søkeren og lot coilen leke over gressplenene, men jeg nøt stillheten og lot tankene vandre. Ikke for mange funn, men litt mynt dukket opp og fant veien ned i lomma for greie funn.

At det ikke var de store funnene ødla ikke noe denne morgenen . Denne dagen var rett og slett en skatt i seg selv.

Etter hvert dukket det opp en og annen hundeelskende morgenlufter og noen ord ble utvekslet. Stort sett om at dette var en vakker morgen og synd at folk ikke rydder etter seg. Men hyggelige var de, og i å med at jeg er det samme, var det bare fint med litt småprat.

Men hvor lenge hoppet Adam paradis? Ved nitiden begynte de første kjølebaggene å dukke opp, og en halv time senere var det rimelig fullt på stranda.

Syntes det var litt tidlig å gi seg, så jeg ruslet litt nedover . Fant meg en strand på skyggesiden, og av den grunn fremdeles tom. Plukket litt mer småmynt. En av dem skilte seg litt ut. Litt tykkere, og litt større. Børstet av litt jord og skimtet kongemonogramet med C VII. Kong Christian den syvende, konge av Danmark og Norge 1766 - 1808. Her var det stor muligheter for at det kunne være en syttenhundretalls mynt. Litt skelvende hender med en mynt, og resten av meg, ned til vannkanten for litt mer rengjøring. Joda, etter en liten, men spennende stund dukket årstallet 1770 opp.

Dagens søketur ble avsluttet omentrent der. Satte meg på et svaberg, og studerte mynten. Snudde og vendte på den, mens undringene stilte seg i kø. Hva gjorde den her? Hvem mistet den? Hadde vedkommende opplevd en like vakker morgen som meg på dette område, bare 238 år tidligere? Ergelig at mynter ikke kan snakke. Kjenner at jeg hadde vært villig til å bruke ganske mye tid til å høre sladder om hva den hadde opplevd på denne stranda i over 200 år...

Mistenker at det kan bli en tidlig start på dagen i morgen også, vet om en annen gammel strand, nemlig.

Mere værproblemer

2008-06-05T20:35:00.005+02:00

Nå er det varmen. Er det ikke det ene, så er det ikke det andre heller, som en kompis pleier å si. Er ikke overdrevent mye man orker i denne varmen. Men er man søkeravhengig så er man. Så da er det bare å ofre seg og ta turen.

Beste stedet under disse tempraturer er strendene. De fleste andre søkersteder blir bare for grusomt. Men det er vist ikke bare jeg som har funnet ut det. Folk tyter inn på strendene, og får dem til å minne om selkolonier. Greit nok, for det er jo sånn det blir snaks å plukke opp for oss skattejegere tross alt. Hadde de enda bare lagt fra seg godsakene og forsvunnet igjen, hadde det jo vært greit. Men neida, de bare blir og blir og blir. Ikke noe særlig å søke blandt luftmadraser, iskremsøl og nysgjerrige unger i sin mest masete alder. Been there, done that. Gidder ikke det mer. Da er det bedre å forandre jaktsesongen til veldig tidlige morgener, og enda senere kvelder.

I går for eksempel, lignet strendene relativt mye på det norske vinmonopol lille julaften morgen. Fant meg litt ledig tid utenom normal badetid, tok sjansen og dro avgårde. Fant mye folk og lite synelig sand, men til slutt fant jeg da en strand som ikke så ut som en scene fra filmen Happy Feet.

Fikk søkt litt, og på den måten dempet de verste abstinensene. Greit med mynt ble det også. En av dem virket helt gresk på meg, og det viste det seg at den var også. Første mynt jeg har funnet fra landet med de tidligere store tenkere og god tzasiki. Smykke nummer trettisju for i år meldte seg også. Desverre lå kamera trygt igjen hjemme, så noen stemningsbilder blir det ikke denne gangen.

Ser at behovet for noen veldig tidlige morgensøk i helgen begynner å gjøre seg fremtredene, og værmelderdamene har sagt noen hyggelige ord om litt mere folketomme strender til uka.

Og bakom synger enda en bilkø

2008-06-02T21:29:00.003+02:00

Kom sånn akkurat passe igang med en liten søketur på fredag, da den måtte avbrytes til fordel for viktigere ting. Svigermor fylte nemmlig et veldig rundt år, og hadde bedt det meste av slekt og familie til storslått feiring. Denne feiringen skulle foregå der hvor snøen ikke helt var ferdig med å forsvinne ennå, og trærne ikke gidder å vokse noe særlig. Den norske fjellheimen med andre ord.

Litt panikkpreget pakking og innsamling av barn, og andre ting man nesten glemmer, preget heimen når jeg og søkeren kom hjem. Her gjaldt det å komme seg av gårde før Oslos veinett satte i korken. Kort stopp på bensinstasjon for sponsing av mer miljøavgifter, før vi stupte ned i Oslotunnelen. Dette så lovende ut, trafikken fløt greit og jeg hadde nesten fullført setningen: Ser ut som vi rakk gjennom Oslo før rushen. Men bare nesten. Omentrent ved, ser ut som, var det stopp.

Utrolig hvor tregt en sånn kø kan bevege seg. Kjenner at jeg bli veldig fort litt trist i meg når jeg må kaste bort tid i kø. At det var årets hittil varmeste dag, og at kaffekoppen var tom for lenge siden, hjalp heller ikke noe særlig på . Så satt vi der da å lot oss underholde av biler som kokte og biler som byttet felt hele tiden, og på den måten bidro med sitt til økt kaos. Hele tiden mens hjulene våre bevegde seg smertelig sakte rundt, og tok oss først litt vestover og så nordover. Hvis regjeringens plan ved å øke drivstoffavgiftene er at færre vil bruke bilen, var dette helt feil dag å overbevise meg om at de hadde lykkes noe særlig med den planen.

Uansett, etter noen ganske få timer løste trafikken seg opp, og da var vi på Solihøgda alt. Pedalen til høyre kunne brukes til noe igjen, og nordover bar det. Hønefoss ble passert, og så var vi klare for Hallingdalen. Virket som folk skulle ta igjen for tidligere tapt køtid, for de kjørte som gale. Hadde i perioder mistanke om at vi hadde kjørt feil og havnet på Rudskogen under billøp. Politiet var nok opptatt et annet sted med å bøtlegge folk som ikke brukte bilbelte eller noe annet viktig, for i Hallingdal var de ikke, og det kan nok mangt et førerkort glede seg over .

Etter noen timer til, og en del telefoner fra svigermor om ting som var glemt og om vi kunne kjøpe med, var vi omsider fremme. Fantastisk hytte, fantastiske mennesker og fantastisk utsikt over uslålig natur møtte oss, og fikk oss til å glemme bilkøer og miljøavgifter.

Tidlig oppe lørdag. Hadde lurt med meg en metallsøker, så jeg snek meg ut for et lite morgensøk. Traff bursdagsbarnet borte i gangen og benyttet anledningen til å gratulere henne med dagen. Hun takket pent for det, samtidig som hun gjorde meg diskre oppmerksom på at jeg var bare et døgn for tidlig ute. Og jeg som var så stolt over å ha husket det a gitt. Mumlet noe om at det er tanken som teller, mens jeg og søkeren forsvant ut døren.

Var nok ikke mange som hadde mistet noe her oppe, men bratt var det. Jordene stupte nedover dalsiden. Skjønte fort hvorfor det aldri hadde blitt noe suksess å dyrke poteter her. Må være en fryktelig jobb å hente dem igjen nederst i dalen. Søkte veldig fort nedover jordene, og fryktelig langsomt oppover igjen. Ingen funn av interesse, men traff frøken harepus som skvatt nesten like mye som meg. Lårmuskelaturen min ba etthvert om nåde, og grei som jeg er, returtnerte jeg hytta for å delta i felles frokost.

Resten av dagen ble viet fellesaktiviteter som fisketur, hvor den som nesten fikk den største fangsten var min sønn, som nesten fisket ut tante Elizabeths høyere øye (solbriller er en lur oppfinnelse), fjelltoppbestigning med innlagt pølsegrilling og kose seg i solen.

Kvelden gikk med til bursdagsfeiring. Deilig middag, før kaker og oppvisning av tante Elizabeth, i hvordan skli på en fillrye og lande på ryggen til tjue i stil.

Søndag morgen rakk jeg å gratulere bursdagsbarnet igjen og en ny resultatløs søketur, før fellesfrokost og pakking. Alle var enige om at helgen hadde vært helt topp og så var det bare å ta plass i sydgående kø.

Huckleberry Friend

2008-05-28T23:16:00.005+02:00

Fikk litt tid til overs i dag, og merklig nok ble den brukt til en liten søketur. Været hadde bestemt seg for å gjøre sitt for å lage den perfekte dag. I ren takknemlighet valgte jeg å utnytte dette ved å legge turen gjennom vakre naturopplevelser. Så ubeskrivelig vakkert det var, der jeg cruiset langs små elver, bekker og vann. Willie Nelson ville også bidra, og toppet det hele med vakre ballader.
Plutselig ble ørene mine fylt med noe så utrolig vakkert. Låta hadde jeg hørt mange ganger før, så om det var naturen, stemnigen eller noe annet som gjorde det vet jeg ikke. Men da den godeste Mr. Nelson fylte bilens høytalere, og mine ører, med den gamle filmmelodien Moon River, ble det nesten for mye. Teksten skrevet av Johnny Mercer til filmen, Breakfeast at Tiffenys, helt tilbake i 1961, ga bare så utrolig stemning. Kort tekst, men likevel så vakker

Moon river, wider than a mile

I’m crossing you in style some day

Oh, dream maker, you heart breaker

Wherever you’re goin’, I’m goin’ your way
Two drifters, off to see the world

There’s such a lot of world to see

We’re after the same rainbow’s end,

waitin’ ’round the bend

My huckleberry friend,

Moon River, and me

Vel fremme og godt i gang med søkingen, ble jeg gående å nynne på denne sangen. Passet veldig nøye på at det ble holdt på nynnenivå. Ville på ingen måte ødlegge denne vakre dagen, for skogens innbyggere og andre turgåere, med min mangel på sangstemme. Solid norsk valuta lot seg derimot ikke skremme, og ble fanget inn så snart de viste seg. Selv en engelsk fempence våget seg over bakken, og havnet brutalt i funnposen min. En pen sølvring tok samme veien.

Men så var det denne ene setningen da, my huckleberry friend. Hva betydde det? Ikke visste jeg. Huckleberry friend? Kjente at dette begynte å irritere. Huckleberry er jo disse små svarte bærene som prøver, uten særlig hell, å utkonkurere blåbær. Trytebær, eller noe sånt på norsk? Men Trytebær venn? Kunne puttet det på kontoen for ting jeg ikke får svar på, men valgte i stedet å sjekke det da jeg kom hjem.

Er visst ikke den eneste i verden som har lurt på dette uttrykket. Et søk på google ga over syv tusen treff. Diskusjonene går ivrig på nettet om akkurat dette. Og teorier er det mange av. Den jeg velger å sette knappen min på, er at det menes barndommens venner, fra den gang livet var ukomplisert og lekende. De vennene man bare ganske enkelt plukket bær sammen med. Nøt de varme sommerdagene sammen med. De vennene som sammen med deg produserte det som senere ble til det vi kaller, barndommens vakreste sommerminner. Vilket nydelig navn på disse savnede venner.

Huckleberry friend.

Nå vet jeg ikke sikkert om det er dette Mercer egentlig mente, men på min blogg kan jeg velge å tro det. Og det gjør jeg, for det gir denne fantastiske sangen enda en dimensjon for meg.

Oppretting av selvrespekt

2008-05-26T20:46:00.006+02:00

Våknet i dag med vond "driver dog meny"smak i munnen. Gårsdagens ydmykelse satt fortsatt voldsomt i. Selvrespekten måtte rettes opp og det fort.Gikk på humøret løs dette her.
Aggresjonen og fortvilelsen økte raskt utover dagen. Fikk dagens forpliktelser unna, og så bar det avgårde for å redde æren. Måtte da være mulig å finne i hvertfall et lite smykke.
Black Sabbath passet akkurat til humøret, så jeg fylte høytaleren med dem og tok landeveien fatt, mens jeg forbannet traktorførere, selvmordssyklister og andre ulumskheter jeg tok igjen.
Fant meg en strand ikke langt unna, og satte igang litt aggresiv søking. Jo da formen var inne igjen. Myntene begynte å poppe villig opp, i fin stil.
Plutselig pipte det et fint og solid ringsignal fra søkeren. Yess! Opp av jorden kom det en fin ring. Ikke av edleste metall, men alikevel.
Noen flere mynter ble det, før jakten ble avsluttet med et lite Ole Brum smykke. Ole Brum forbindes jo med utrykket "Ja takk begge deler", og akkurat det kom meg i hu mens jeg sto der og tørket jord av det. Tar det som et tegn på at jeg skal bestille driver dog menyen min med både brød og lompe neste gang jeg skal ut å søke med Gary. For da min venn, da skal du gruses
Hjemturen foregikk på Willie Nelson nivå.

Fornedrelsens morgen

2008-05-25T21:36:00.004+02:00

Klokka halv åtte i dag morges sto Gary på døra, klar som ett egg for litt metallsøking i sjøen. Jeg var ikke like klar, men turen var avtalt og været var bra, så det tok ikke mange kaffekoppene og minutter før vi var avgårde i retning Oslofjorden.

Gary er en ivrig metallsøker og en god venn som jeg har hatt mange fine søkerturer med gjennom årene. Han er ikke bare en dyktig skattejeger men også engelskmann (bosatt i Norge), som jeg både har lært mange søkertriks og engelske banneord av.

Nå er det sånn at vi to har en konkuranse og tradisjon, som går ut på at den som finner minst må spandere en drivers dog meny på hjemtur. Husker ikke helt hvem som har vunnet flest og det tilsier jo at det kan være Gary, men det får han meg aldrig til å innrømme.

På tur nedover ble vi som vanlig stadig større i kjeften om hvor godt det skulle bli med påspandert pølsemeny. Vi var begge temmelig sikre på seier når vi ankom dagens strand.

Søking i sjøen er hardt arbeid. Mye klær som skal på og utstyr som skal bæres ned til strandkanten. I tillegg er det mye tyngere både å svinge detektoren, gå og grave signal i vann. Til gjengjeld er det ofte mye mer lønnsomt. Men ikke i dag.

Denne stranden var ganske så ren. Lite signaler og de som var resulterte stort sett i søppel. Tre av signalene gav meg dog et bra forsprang på Gary, som ikke fant noe. En femkrone, et par solbriller og en sluk av typen stingsilda fikk mine munnviker til å bege seg oppover i takt med Garys som styrte sine i motsatt retning. At funnene uansett var langt under lavmål, ble totalt overskygget av min glede over å knuse konkurenten min. Her sto det mye prestisje på spill.

Etterhvert måtte vi bare innse at her var det ikke mye å plukke opp, så vi satte kursen hjemover igjen. Garys forslag om å stoppe ved en annen strand på hjemturen skulle jeg jo selvførgelig avvist som tøv. Men det gjorde jeg ikke. Sånn er det å bli for grisk . Her var det nemmelig min tur finne nada, mens min motstander plukket opp rundt tredve kroner i mynt og en bitte,bitte,bitte liten sølvring fra sjøbunnen. Ringen var kanskje ikke så bitte,bitte, bitte liten, det skriver jeg mest for å irritere Gary, men stor var den ikke. Uansett var den stor nok til å sikre han en pølsemeny.

Og akkurat det fikk jeg høre alt om på vei til nærmeste Shell stasjon, hvor premieutdelingen foregikk.

Og mens Gary smattet høylydt hele veien hjem, satt jeg å planla en ny tur med innlagt knusende revansje.

Sølv i dag

2008-05-24T15:20:00.003+02:00

Ble ikke mye tid til søking i går, men litt bompengemynt fikk jeg tid til å samle inn.

Værmelderdamen fristet i går kveld med at været skulle bli bra i dag, så en aldrig så liten morgenjakt ble satt opp på timeplanen.

Våknet i dag og mistenkte at værmelderdamen kunne ha tatt feil. Været var litt sånn vet ikkehvordandetbliraktig, så for sikkerhets skyld valgte jeg en søker som tåler mye vann. Var nok ikke så dumt, for jeg og regnet møttes sånn ca ved bilen. Men søkes skulle det, og avgårde bar det.

Willie Nelson fikk stå for de musikalske innslagene i dag, mens jeg kostet på langs stadig våtere landeveier. Willie Nelson har evnen til å vekke mye gode minner hos meg, og mens jeg økte styrken på spilleren, økte været styrken på regnet. Vel fremme stod det allerede en bil på parkeringsplassen, og det er det ikke ofte det gjør så tidlig på morgenen, og spesielt ikke i sånt vær. Toppen av et veldig vått telt forklarte jo en del, det var flere som hadde stolt på værvareldamens løfter i går kveld.

Fordelen med regnvær når du søker er at søkeren får litt ekstra dybde og følsomhet når bakken er våt, så jeg valgte å gå over et område jeg har søkt over før i tørt vær. Ikke det mest idiotiske valget for det dukket opp bra med mynter, to sølvringer og et pent sølvkjede.

Så gikk man der da og plukket funn, mens man lot seg imponere av hvordan en familie (som nå hadde våknet) kunne pakke ned et gjennombløtt telt, og komme seg avgårde, så raskt. Regnet akselerte stadig raskere nemlig.

Hadde nok valgt riktig søker i dag, for den var helt vanntett som antatt. Men jeg begynte derimot å lure på om jeg var det, så etter et par timer sa jeg meg fornøyd og satte kursen hjemover igjen, hvor en varm dusj og tørre klær vinket i det fjerne.

Solidaritet

2008-05-23T21:04:00.003+02:00

Solidaritet er et fint ord. I følge norske ordbøker betyr det samhold. Det å kunne stå sammen og støtte hverandre betyr mye. Folk du kan stole på. Mennesker som setter sine ting til side, for å dele og delta i dine sorger, kamper, gleder og seire.
Hvorfor skriver jeg så om dette i dag. Det kunne jo ha vært på grunn av at det er veldig aktuelt i disse dager, med lønnsforhandlinger og lærere i streik. Men det er ikke dette jeg skal fortelle om i dag.
Etter onsdagens flotte gulltur, var jeg veldig klar for en ny tur i går. Men så var det sånn da, at en gammel skattejegerkollega var aktuell med ny film. Da var det jo bare å putte egne søkerbehov til side, børste gullstøv av ordet solidaritet og møte opp på en kino nær meg.
Indiana Jones,min ungdoms helt, som siden 1981 har underholdt meg og andre skattejegere med sine spennende skattejakter over det meste av verden.
Og sekstifemåringen skuffet ikke denne gangen heller. Noe tregere har han vel blitt, men like tørrvittig, og han har fremdeles betraktlig mer anstrengende dager på kontoret enn meg .

Gjennsyn med Grisebukta

2008-05-21T20:00:00.006+02:00

Etter en fin tur på Søndag. har det vært stille et par dager. Med søkerturer mener jeg. Grunnen er jo at det ikke har vært akkurat stille på andre fronter. Bittelitt søking har det jo blitt de siste to dagene, men mest for å holde abstinensene under kontroll. Jeg kaller det vedlikeholdssøking og fangsten bærer preg av det. Seriøs metallsøking krever både tenking, ro og konsentrasjon. Hvor kan folk ha mistet noe gjennom tidene, hvor er det mest sansynlig at de har sitti, lytting etter de riktige signalene osv. Men, litt småmynt ble det tross alt og man fikk jo kommet ut og søkt litt.

I dag derimot var det duket for et par timer tenking, ro og konsentrasjon. Bestemte meg for å ta en tur til Grisebukta igjen. Fin kjøretur som alltid gjennom de dype skoger, underholdt av Pink Floyd på spilleren, som ga meg den riktige stemningen for tenking, ro og konsentrasjon.

Ingen tegn til min venn grisen i dag heller. Tror muligens den ligger litt lavt om dagen etter å ha kjent eimen av trekull og tennveske fra de tusen norske hager. Derimot var en utrolig vennlig kar fra kommunen godt i gang med gressklipping. Ikke helt korrekt forresten, han var opptatt med gressklipperens tennplugg, som konsekvent nektet å gi noe gnist. Uansett passet det nok han med en liten prat med en ivrig skattejeger. Han syntes det var veldig flott at noen ville pirke i gresset på badeplassen sin, og forklarte villig vekk hvor badegjestene pleide å slå seg til. Dette er viktig informasjon og veldig tidsbesparende. Fantastisk hyggelig kar som kunne sin badeplass. Ønsket meg lykke til, og gikk tilbake for å forbanne tennpluggen sin. Jeg takket, ønsket han lykke til og startet detektoren. Den trenger nemmelig bare litt batteri og gir totalt blaffen i tennplugger .

I og med at jeg hadde fått så gode opplysninger, bestemte jeg meg for å søke veldig nøye og systematisk over et lovende område. Dobbeltsjekket hvert eneste usikre og svake signal. I dag var det lønsomt. Litt av den vanlige norske valuta lot seg lure, inkludert en av de gode gamle kastepåstikka femørene.

Fant også en mynt som fikk meg til å fundere litt. Fra Ceylon 1951. Hva gjorde den der da? Så vidt jeg vet var det lite utbredt med charterturer derfra til Norge på femtitallet. Eller kan det være en trekkmynt som trakk feil, 21 år før øya skiftet navn til Sri Lanka? Eller var det en sjømann som lengselen til furet værbitt ble for overveldene for? Hvem vet, atter et mysterium på kontoen for ting jeg neppe noen gang får svar på

Mange dype signal i dag og tre av dem ga bingo. Tre ringer, hvorav to i gull. Begge stemplet 585, og en var med perle.

Og når andre smiler helt til neste tennpluggbytte, smilte jeg hele veien hjem.

Vel overstått 17 Mai

2008-05-18T16:30:00.004+02:00

I hvertfall overstått. Å ha barn i skole og korpspliktig alder forplikter. Det kjente jeg veldig på i går. Dagen gikk med til å vise interesse for barne og borgertog, bare avbrutt av kioskvakter og rydding av skolegård. Blir fort ømme føtter av slikt. Også setningene man gjentok seg selv med til det kjedsomlige: Tusen takk, gratulerer med dagen til deg også, og javisst er det et fryktelig vær vi fikk. Men det ble jo kveld til slutt denne dagen også (var litt i tvil der en stund). Etter litt opptining og besøk av en søkekompis for litt planlegging av et par kommende undervannssøketurer, var det på tide innta fisekassa for i dag skulle det søkes.

Tidlig oppe, rask opplasting av bil og avgårde. Strandsøk sto på planen. Etter to høyresvinger, passering av en flyplass, to eksemplarer av arten rådyr, som til sin forskrekkelse opplevde at å leke i en sving på vei med åtti sone kan utvikle varige traumer og noen flere svinger i begge retninger, var jeg fremme.

Fikk dessverre ikke tatt noen bilder av Bambiene, da de høffelig avslo dette, mens de spurtet i hver sin rettning innover i skogen, uskadde men nokså lettere rystet.

Rakk akkurat en lokal langvarig regnskur i det jeg var fremme, but who cares, som franskmennene sier (når de er på ferie i England). En ekstra jakke gjorde derimot nytta si. Ut med søkeren og ned på strandområde. Søkeren og jeg fant tonen fort i dag. Myntene formodelig tøyt opp av sanden. Og ganske internasjonal stemning ble det også, det dukket opp mynter fra Tyskland, Sverige og Dannmark i tillegg til våre egne. Eldste mynt var en ettøre fra 1940.

Iskaldt regn og våte klær begynte å gjøre seg bemerket etter et par timer, så jeg begynte å vurdere hjemtur. Hadde bare vært så tøft å fått med seg et smykke. Ikke før tenkt det, så pep det fra søkeren. Hadde aldrig hørt den type pip fra denne søkeren før (andre gangen den var ute). Var den blitt forkjølet i kulda, eller var den bare begeistret for å ha funnet noe den ikke hadde funnet før? Dette måtte forskes ut. Valgte å sjekke sanden først, og så sannelig, et bra stykke nede i sanden dukket smykket opp. Aldri sett et sånt før. Først trodde jeg det var virkelig gammelt, men låsen avslørte at det nok ikke er det. Men et artig smykke var det og hvis noen der ute har peiling tar jeg gjerne i mot tips.

Søkeren fikk mye ros for vel utført jobb, og løfte om nye batterier hver gang den får behov for det. Og jeg, jeg rakk akkurat hjem til en passe forsinket frokost.